Og du innser at du tenker på noe annet. Du vrir hjernen din hit og dit og tilbake igjen, men du tenker på skikjøring. Du tenker på skispor og snøfonner og klippepartier og lyden av toppturbindinger som klakker og klikker og feller som henger og motbakker som går oppover. Ja, du tenker kanskje på t-kroker, som dingler nedover som omvendte bokstavperler på en snor, mens du blir trukket rake veiene opp til toppen av et norsk skianlegg, som kanskje blir driftet av en gjeng som aldri skal bli rike på cash.
Men aller mest tenker du på denne besnærende følelsen av tyngdekraften som suger tak i deg og er den usynlige motoren som ikke bare trekker deg ned gjennom svinger og snøføyk, men også kraften som drar deg over tregrensen hver helg. Jo, det slår deg at du har så mye på lager. Du har så mange turer som skal kjøres.
Og mens du kikker på den lampa, ser inn i det ansiktet, vrir deg på den sofaen og skroller rundt på den teite telefonen din, så innser du kanskje at du begynner å bli en smule syk. Har du trukket dette for langt? Var de tre timene i bilkø natt til mandag virkelig verdt det?
Du har nemlig famlet deg frem til din egen besettelse og akkurat denne sesongen har du satt foten ned. Til helvete med kinobesøk, tamme 30-årsdager, kjønnsløse venneparmiddager med lunka hvitvin og jåleøl og endeløse diskusjoner om Sylvi Listhaug. Til helvete med nok en serie på Netflix, uendelige fotballkamper fra en liga som kun handler om penger, lobotomerte handleturer der shoppinggleden varer et nanonsekund og hvor du kjøper cupcakes og folk siterer en vulgær Synnøve og Vanessa-episode.
Og prisen er ikke lav. Kompromissløshet koster. Du blir den teite, du blir den rare, du blir drittungen som ikke var ferdig med trassalderen allikevel. Du kommer til å gjøre deg noen tanker om hvem som er venna dine. Du kommer til å innse at den som leker butikk, gjør nettopp det: sløser bort livet på monopolpenger som alltid rekker til kort i skikjøringens verden.
Og du skal merke at samfunnet, i dette tilfellet representert ved dine nærmeste, kommer til å stritte i mot. De skremmer med yr.no, de lokker med kos, sosiale begivenheter, fest, basar og take away-mat fra et sted som muligens har et uavklart forhold til norsk merverdi-regelverk. Den som spyler bort samfunnets glidemiddel er dømt til smertefull friksjon. Norsk konformitet er så inngrodd at den nesten er umerkelig.
Psykiatrien digger diagnoser og innen kort tid vil nok Bent Høie & gjengen lansere den mentale forstyrrelsen SOD (Skiing Obsessive Disorder).
De kommer til å skrive resepter over en lav sko. De kommer til å snakke deg bort fra knebøy, sesongkort, ny skredsekk og de lettkjørte pudderplankene som vil komplettere en veltrimmet skipark.
Du skal vite en ting. Samfunnet vil ikke ha deg på fjellet. De vil ha deg ræggende rundt med nettbestillinger fra Zalando, drøvtyggende på inntrykkene av en tv-serie du dreper tid med og bunnløst fjas om livet på en arbeidsplass med åpent kontorlandskap og fraværende ledelse.
Men du er ikke slik. Du har sagt “på gjensyn”. Det er nemlig nå vinteren er her. Snøen stikker snart, årene flyr, fjellet gror igjen og blir slipt bort av Samferdselsdepartementet. Og du vet dette så godt. Det er derfor du kansellerer alle avtaler i alle helger frem til 17. mai og sier.
– Jeg er en skikjører og skikjørere som ikke er på fjellet, vet du hva de er.
– Nei
– De er ikke skikjørere lenger.
Les flere kommentarer fra Fri Flyts bidragytere
