– DU HAR BARE ett forsøk. Det er det jeg liker ved klatrekonkurranser: Du har et press på deg, du tvinges til å være uhyre løsningsorientert.
Linn Karin Stendal smiler, forsiktig, nesten litt spørrende. Den lavmælte 24-åringen fra Molde har vært landets mest stabile konkurranseklatrer de siste fire årene. Hun har fire norgesmestertitler, et utall norgescupseire og hun har, som første nordmann noensinne, klatret helt til semifinalen i flere verdenscup-konkurranser. Men hun er ikke opptatt av tilbakeblikk på prestasjoner, hun vil heller snakke om hvordan hun kan bli enda bedre. Om mengdetrening, om å utvikle spesifikk utholdenhet for arbeid i fem til tolv minutter, om å terpe på teknikk for å spare bittelitt krefter på hver bevegelse. Sånne ting.
– I en konkurranse er det opp til seksti flytt. Ved å gjøre hvert av dem litt riktigere, sparer jeg masse krefter i forhold til konkurrentene mine.
JULSUNDET utenfor Molde var stedet der Linn Karin startet sin klatrekarriere. Faren Lars Christian Stendal er i dag leder for Norges Klatreforbund, så tindesporten lå sånn sett både i kortene og i genene. Men i begynnelsen var motforestillingene hos tenåringsjenta mange.
– Jeg var overhodet ikke interessert i det min far drev med. Men da jeg ble introdusert til kalksteinsklatring på en ferietur til Frankrike, oppdaget jeg hvor moro det var. Heldigvis hadde jeg noen venninner som ble veldig gira. Og i begynnelsen var det jo veldig greit å bare kunne låne alt utstyret jeg trengte.
ETTER LITT STARTHJELP, putret den unge klatrejenta avgårde for egen maskin. Det første målet til Linn Karin var å klatre grad 7-. Det nådde hun raskt. Deretter forskjøv hun ambisjonene sine. Hun ville komme i finalen i en norgescup, hun ville vinne en norgescup, hun ville bli norgesmester. Da hun fortalte at hun ville komme til semifinalen i en verdenscup fikk hun vite at hun var sjanseløs. ”Nivået er alt for høyt for deg”, fikk hun høre. Men i 2001 havnet Linn Karin i semifinalen to ganger, med en 18-plass som beste plassering. Nå har hun sluttet å snakke høyt om målene sine.
– Men jeg fortsetter å satse. Jeg har fortsatt urealisert potensiale som klatrer, særlig styrkemessig. Jeg har alltid jobbet mye med å forbedre det jeg er dårlig på. I år har jeg trent fokusert for å bli sterkere. Å jeg regner med å kunne utvikle meg som konkurranseklatrer i hvert fall i fem år til.
– Hva skjer da?
– Jeg kommer aldri til å slutte å klatre. En av fordelene med klatresporten er at den har så mange uttrykk. Buldring, klatring på naturlige sikringer, hard sportsklatring, isklatring. For meg startet klatringen som friluftsliv, og utviklet seg i retning idrett. Sportsklatring har muligens mer til felles med utholdenhetsidretter og dansing, enn alpin tindebestigning. Men fortsatt er naturopplevelsen viktig. Om sommeren MÅ jeg bare ut. Mest på bolter, men også på kiler. En av de flotteste turene jeg har hatt er å klatre Presten i Lofoten.
FORTSATT SATSNING betyr enda flere år med klatredagbøker og systematiske treningsprogrammer, opp til 20 timer i uken med klatring, et toppidrettsprogram Linn Karin er alene om i Klatre-Norge. Sportsklatring i konkurranseformat er fortsatt en virksomhet for spesielt interesserte her til lands, men det gjør ikke noe, mener Linn Karin.
– Jeg er opptatt å fortsette med å ha klatring som hobbby. Internasjonalt er det jo helt annerledes. I Frankrike kommer 3000 mennesker for å se på klatrekonkurransene. Der kan man jo leve av det.
– Kommer det noen gang til å bli liknende tilstander i Norge?
– Nei. Det tror jeg ikke. Men det er jo stadig flere som blir introdusert til klatresporten. Jeg tror rekrutteringsgrunnlaget kommer til å bli bedre, og at nivået i toppen kommer til å løftes. Og det er jo allerede en masse unge talenter som utmerker seg.
– Du risikerer å blir forbigått. Hvordan takler du å tape?
– Jeg må innrømme at jeg blir utrolig irritert når jeg ikke tar ut det beste i meg. Hvis jeg taper en konkurranse og sitter igjen med følelse av at jeg ikke ga alt, vel, det hater jeg. Men det var verre før. Nå klarer jeg å ta lærdom av det jeg gjør galt. Dermed har jeg blitt mer stabil også.
– Noen tips til dem som vil ta opp kampen?
– For meg har det vært viktig å ha et bredt treningsgrunnlag. Jeg har vært opptatt av å erfare mange bevegelser, av å bygge en allsidighet som klatrer. Jeg liker best klatreruter som setter allsidigheten på prøve. Å klatre ruter onsight, eller på første forsøk, er godt trening i å lære å lese ruter. Og så bør man ha sine egne mål, og ikke høre for mye om hva andre mener om dine ambisjoner. På det området hadde det vært fint om jeg klarer å brøyte vei for dem som kommer etterpå.
