«If you fail to plan, you plan to fail» var det en klok fyr ved navn Jokken som en gang sa til meg. Jeg tok han på alvor, og lagde en liste. Så her har du mine ni beste tips til hvordan du kan forberede deg før du skal opp noen av de mange veggene vi har her i landet. Sommeren står på trappene, og mulighetene er omtrent uendelige. God tur!
PS. Om du ser godt etter ser du at noen av disse kommer i par – litt som yin og yang.
PPS. Selve håndverket må du ha på plass før du drar på langtur – så dette er ikke et klatrekurs, dette er ni råd til å forberede seg til å utføre det du allerede kan.
Slik forbereder du deg
1. Planlegg godt. Uansett hva slags tur du skal på lønner det seg å planlegge så detaljert som mulig. Sørg for å ha en god topo så du unngår sjansene for å havne utenfor ruta. Prøv å finne bilder av hvordan det skal se ut på begynnelsen av ruta eller kanskje du snubler over noe viktig informasjon på nett om sikringer du bør ha med. Beregn vann, mat, batteri på telefon og hodelykt. Alle steg av planleggingsfasen øker sjansene for suksess, de bidrar til å gjøre turen tryggere og morsommere.
2. Improviser. Av og til må man frigjøre seg fra den gode forberedelsen man bør ha gjort, ikke låse seg helt til planen. Ikke stol blindt på andre i turfølget, ta egne vurderinger når det kommer til hvor en skal lage standplass, om de gamle boltene som står der er gode nok. Dette gjelder også om du skal redpointe en vanskelig rute: Det er klart du må ha god beta og vite hva du skal gjøre på cruxet, men hvis du klarer å være litt fri i kroppen og bare la den klatre uten å tenke for mye, kan det ofte være det som skal til.
Fri Flyts portrettintervju med Paula Voldner kan du lese her. Les også Paula Voldners artikkel om fallet i Kjeragveggen.
3. Ha selvtillit. Ikke velg tur etter evne, velg en som er litt over. Man kommer langt med guts og vilje, og den som intet våger også videre...
4. Vær ydmyk. Ha respekt for fjellet, for vær og vind og fagfolk (men ikke nødvendigvis så mye for graden på ruta). Kjenn dine begrensinger, snu om situasjonen er ute av kontroll, ikke ta unødvendig risiko.
5. Snakk med folk. Hvis du skal på langtur, en av de mer ambisiøse, så snakk med folk. Finn ut om førstebestigninger, eller om noen nylig har vært på ruta du skal på. Fjellet er uforutsigbart, forhold kan endre seg, kanskje kan det være vått, kanskje har det gått et ras. Er det noe essensielt du bør vite om returen? På toppen av Kjerag står det varder overalt, som turistene har satt ut, og du vil ikke ende opp med å gå i ring i tett tåke klokka to om natta og lete etter stien tilbake. Tro meg, jeg har prøvd.
6. Ta vare - på naturen, på grunneier, på hverandre. Det er alfa og omega at vi klatrere har goodwill fra grunneiere. Behandle naturen og lokalbefolkningen med respekt. Handle gjerne lokalt om du er på tur til et avsidesliggende sted. Forsikre deg om hvor det er best å parkere. Og ikke minst: ta vare på partneren din, dere er et lag.
7. Bli inspirert av de riktige grunnene - du klatrer bedre når du er gira og inspirert av fjellet i seg selv, enn om det er for å ticke riktig grad. Forsøk så godt det lar seg gjøre å frigjøre deg fra å jakte på creds. Kanskje man burde ta en sjekk på seg selv en gang i blant: Ikke fortelle noen om en rute man har gått. Smaker det like godt?
8. Dra med de rette folka. Dere må stole på hverandre, uansett hva som skjer. En god og trygg opplevelse i fjellet krever at man er et helstøpt lag, som spiller hverandre gode. Det må være rom for å ville snu – og dere bør være omtrent på bølgelengde når det gjelder å tøye strikken. God og tydelig kommunikasjon kan være avgjørende. Og husk at dere gjerne vil fortsette å være venner også når turen er over.
9. Kjenn til basic kameratredning. Dette kan sies å være en del av punkt 1, “forbered deg godt”, men er såpass viktig at det får avslutte det hele. Snakk gjennom hva dere kan, eventuelt ikke kan, før turstart.
EN INDRE REISE: En klatrelangtur inkluderer også en kamp med deg selv. Denne kan du begynne lenge før selve turen starter. Illustrasjon: Didrik Magnus-Andresen
Fem ting jeg alltid tar med i veggen
Den ene kila, gull i fargen og offset i formen. Den går under (det ikke så originale) navnet gulloffseten, og er mitt hemmelige våpen når alt annet svikter. Offset vil si at hvis man setter den på høykant er den bred øverst og smalere nedover, så den passer best i riss som smalner innover (ikke bare nedover). Den kila er nesten magisk, den passer overalt. Hvis jeg står på cruxet med rockefot, er det bare å fiske fram den.
Tørre ullsokker, som jeg kan ta på på standplass, eller bytte til hvis anmarsjen har vært våt. Returen blir en drøm med tørre varme ullsokker. Etter å ha klatret 15 timer i strekk, toppe ut klokka 2 på natta, i tiltagende tåke og regn, og så oppdage at returen går over store, myke snøfelt gjorde det en ganske markant forskjell å ha et par tørre sokker å ta på seg. (Jeg bør vel innrømme at et par ordentlige sko også hadde hjulpet på komforten, ikke bare et par flipflops som jeg presset den ullsokk-bekledde foten nedi. Men vi sparte noen gram med vekt da.)
Mobiltelefon. Jeg vet – det er kjedelig og litt irriterende materialistisk, skal man ikke leve i nuet oppe i veggen en gang liksom, får man aldri kuttet navlestrengen ned til bakken og ut til sivilisasjonen. Men den har reddet meg før. Dessuten: jeg tar alltid bilde av føreren på telefonen, og har den i en lomme på brystet. Før hver eneste taulengde jeg skal klatre må jeg opp med den og ta en titt, ruter i fjellet har en tendens til å vandre litt, og da er det gull verdt å kunne stoppe opp på en hylle og studere den lille tegningen på telefonen min så jeg (forhåpentligvis) går rett vei.
Vannflasker: det skal ikke være sånne harde vanlige drikkeflasker, men myke store flasker, som man kan mose sammen når de er tomme og legge nederst i sekken. De må ha solid kork, og helst ganske tynn plast (plast er jo egentlig unødig vekt). En sånn vanlig halvannen liters flaske kan dessuten gjøre nytte som en tallerken om man skjærer den i to. Da Mari og jeg skulle klatre El Cap i Yosemite bestemte vi oss for å spare oss for å heise plasttallerkener opp en kilometer høy vegg, og heller bruke vannflaska vi uansett hadde tømt den dagen.
Det finnes ett par bukser. Grå, og tilsynelatende ganske vanlige. Med hull overalt, jeg har hjelpeløst forsøk å sy de, lapper på knærne, og for å være helt ærlig så passer de ikke ordentlig heller, jeg har definitivt mer behagelige klatrebukser i skapet mitt. Men buksene, «eventyrsbuksene» som de heter, leverte da det gjaldt, jeg klatret en åtter på første forsøk på et fjell lang mot nord, fjerde taulengde, i midnattssola, midt på natta, sammen med venninna mi, og derfor er de alltid førstevalget. Til tross for at de er litt rare, får de lov til å bli med opp Blåmann, Kjerag og El Capitan
Paula Voldner
Født: 1988
Fra: Oslo
• En av landets sterkeste tradklatrere.
• Har gått 9- på trad, grad 9 på bolt, onsightet grad 8 på trad og klatret storvegger i inn- og utland.
• Har bachelor i litteraturvitenskap.
• Arbeider blant annet på Klatreverket i Oslo.
