Folgefonnas hemmelighet

Øvre og Nedre Buerbreen er to brearmer som strekker seg ned Buerdalen fra Folgefonna. Den Nedre Buerbreen har hun hørt skal være en perle. Vakker og dramatisk vestlandsnatur, heftige breformasjoner og det er meldt knallvær.

Fra Reinanuten har man god utsikt mot Folgefonna og Øvre Buerbreen. Foto: Kjell Bratteli Jonsson

Som en iskald, blå kjempe snor breen seg nedover fjellsidene – oppsprukket, bratt og mektig. Den ligger der og utfordrer oss brevandrere til å ta på stegjernene og gripe isøksa. Foto: Maria Bratteli Jonsson

– Dette høres bra ut! Men det er visst ganske bratt. Er det en god idé at vi drar dit? Eller er det for ustabile ismasser? Vi var jo ikke så veldig erfarne. Maria, som ofte tar litt ledelse på planleggingen, forhører seg rundt med folk vi kjenner. Og gjett hva? Noen gode brevenner av oss er der akkurat nå. Øvre Buerbreen er fin, men det er umulig å komme seg på Nedre Buerbreen da elva er alt for stri, og den elva må krysses for å komme seg trygt på breen. Og det er jo Nedre vi drømmer om…

Her må det planlegges! Det er en krevende bretur, så vi ønsker å gå så lett som mulig. Vi minimaliserer det vi kan av breutstyr, men selvfølgelig er både vindsekk og satellittsender med. Men hva med elva? Vennene våre valgte å snu, og de er jo slett ikke noen pingler. Jeg stikker ned i boden og henter den letteste tørrdrakta jeg har og et par padlesko. Avgårde til Vestlandet!

Værvarselet har for en gangs skyld holdt hva det lovte. Litt skygge gjør at vi unngår å bli alt for varme i motbakkene. Så ser vi elva, og skjønner hva de mente med at den var stri. Går dette mon tro? 

– Du går først. Det er ikke noe å diskutere, sier Maria.

Av med bresko, på med tørrdrakt, padlesko, hjelm og sele. Jeg knyter meg inn i bretauet, får et par gåstaver i hendene, og Maria er klar til å sikre meg ved hjelp av noen større steiner. Strømmen er stri! Bunnen er veldig ujevn, og sedimentene i brevannet gjør det umulig å se noe ned i vannet. En isklump på størrelse med en fotball kommer i full fart nedover elva og treffer meg selvfølgelig rett i låret, men ikke nok til å lage et blåmerke, tror jeg. Trygt over på andre siden!

Av med tørrdrakt og padlesko, som så sendes over «taubanen» til andre siden, sammen med staver. Nå er det Maria sin tur. Hun er tøffere enn meg på det meste, men har vesentlig færre kilo enn meg til hjelp for å stå støtt i strømmen, og i dette tilfellet er høyden hennes ikke i hennes favør. På det dypeste partiet er smilet litt anstrengt, men med sikringstau, staver å støtte seg på og litt guiding om bunnforholdene er vi straks begge på samme side. Tørrdrakt i den ene sekken, padlesko i den andre. Nå er det breen som gjelder.

Vakker, bratt og heftig! Første del er enkel vandring, men vi ser hva som venter oss - bremasser som velter ut i et kaos av isformasjoner. Lengre opp binder vi oss inn i taulag, og veksler på hvem som leder. Så kommer det mest utfordrende partiet med dype sprekker, balansering på smale egger og enkelte klatrepartier. 

Noen ganger er virkeligheten så fantastastisk og spektakulær at den ikke helt kan beskrives med ord. Litt slik er dette brefallet! Foto: Maria Bratteli Jonsson

Når det blir utfordrede terreng er klatremetoden å foretrekke i et tomannstaulag. Foto: Maria Bratteli Jonsson

Den øvre delen av brefallet til Nedre Buerbreen preges av imponerende istårn, massiv blåis og et dramatisk islandskap som vitner om naturens rå kraft. Foto: Kjell Bratteli Jonsson

– Dette er min etappe! Du fikk jo gå først i elva…

Maria er i flytsonen. Det er ingen innlysende gode veivalg. Til venstre for oss står skrå istårn som ser ut som om de kan rase når som helst. Vi vil ikke være der når tonnevis med is raser ned den bratte siden. Hårfint bedre på høyresiden, men heller ingen rute vi tenker er forsvarlig. Da blir det midten. 

Maria, som har jobbet flere tiår innen klassisk ballett, nærmest danser oppover det som i utgangspunktet så ut som en ubestigelig vegg. Den ene eggen er så smal at selv etter at vi har hugget av toppen er det bare deler av foten som får plass. Likevel går det raskt til topps. Det flater ut, og vi skuer utover det snødekte platået på Folgefonna. For en fantastisk fin følelse å gå et helt brefall!

Både Øvre og Nedre Buerbreen byr på bratte opptak og nydelig klatring. Foto: Maria Bratteli Jonsson

Fra breen og Reinanuten er det knappe fire kilometer ned til teltcampen vår. Heldigvis følger vi en god sti hele veien – noe slitne bein virkelig setter pris på etter en lang dag opp brefallet. Foto: Maria Bratteli Jonsson

To lykkelige brenisser som endelig har kommet seg opp til Reinanuten. Foto: Kjell Bratteli Jonsson

Vi går av breen, og bruker noen minutter på å nyte utsikten ut over Buerbreen, med de bratte, isblå bremassene og velter nedover dalen. Så snur vi oss og følger en sti ned igjen til parkeringsplassen. Nå venter en fin og behagelig tur ned igjen i deilig kveldssol.

Vi vet sannelig ikke hva vi er mest fornøyd med – klatreturen opp selve breen eller den elvekryssingen. Stolte og fornøyde er vi i alle fall!