– Uværet kom allerede på camp 1 (6500 moh). Her lå jeg alene i teltet, så røk ytterduken i teltet, sier influenser og eventyrer Elisa Røtterud til Fri Flyt.
Dramaet utspant seg i 50 sekundmeter vind. Da hun kom seg ut av telter, oppdaget Røtterud at det hadde flyttet seg. Hun skyndet seg med å rydde ut tingene sine.
44-åringen la steiner og alle tunge gjenstander hun hadde med seg for å holde teltet nede. Likevel ble det tatt av vinden, sammen med et liggeunderlag og en termos.
Uværet rammet Røtterud og sherpaen Angeli på vei opp til verdens sjette høyeste fjell - Cho Oyo (8201 moh) i Tibet.
Det skal ha vært 20 minusgrader og vind på 50-60 meter i sekundet på det myteomspunnede fjellet.
Elisa Røtterud
Hun ble først kjent etter å ha vært med som yngste deltager i det aller første programmet av Robinsonekspedisjonen i 1999. Senere har hun jobbet som journalist og PR-konsulentinnen mote og trend. Hun har også vært programleder, og deltatt i 71 grader nord - team sammen med Thomas Alsgaard.
Elisa forteller at hendelsen tappet henne for krefter, og at hun kom seg ned til basen påfølgende dag for å hvile til toppstøtet. Med et tildelt, begrenset værvindu mellom 6. - 8. oktober gikk de opp fra base 1 (7. oktober.) Her fikk de fem timer hvile før de beveget seg mot camp 2 på 7000 moh.
Vinden var fortsatt ekstrem.
– Det var tung snø og tauene var flere steder snødd ned. Vi kom på camp 2 og hvilte i fire timer før vi startet oppstøtet om natten. Jeg er ganske glad i dårlig vær, men her var det riktig ille, sier eventyreren.
Hun forteller at tauene var umulig å finne flere steder.
– Tempoet var fem skritt opp og hvile fem pust. Det blåste så ille at det ble for nedverdigende for et kvinnfolk å gå på do: Jeg måtte gjøre i buksen to ganger. Jeg valgte å snu 100 meter fra toppen.
– Jeg liker ikke å gi meg, men jeg hadde ikke sett noe 100 meter høyere uansett, og jeg måtte holde på kreftene jeg hadde. Når en er på toppen, er en tross alt halvveis. Jeg velger å sitere Scott Fischer her: «It’s not about the altitude but the attitude.»
Hun og sherpaen kom seg ned til camp 2 utpå ettermiddagen.
– Det var så ille med vinden at vi bestemte oss for å pakke ned teltet og bevege oss nedover. Grunnet dårlig sikt lagde vi oss en nødcamp mellom camp 2 og 1, og tilbrakte fem timer der. Her oppdaget jeg at fingre og tær hadde frostskader, og jeg fikk en hoste som aldri sluttet, sier Røtterud.
Dagen etter pakket de opp bærehjelpende yak-okser og dro ned til landsbyen Thingri (4200), hvor de møtte gjengen fra Shishapangma, som var sterkt preget av ulykken der Gina Marie Rzucidlo og Anna Gutu, samt Kristin Harilas medrekordholder Tenjen Lama Sherpa omkom i et snøskred.
Fikk råd fra Stein P. og Ousland
– Når skjønte du at de fingrene måtte sjekkes?
– Uff, jeg gikk noen dager i Katmandu og kviet meg for å gå til lege. Så sendte jeg en mail til Stein P. Aasheim og Børge Ousland i stedet. Fine doktorer det, men de ba meg gå til legen.
Først da Elisa kom hjem igjen til Norge dro hun til legen, som sendte bilde av fingrene til flere sykehus.
– De er visst gode i Tromsø med dette, men jeg ble sendt til Riksen. Her ble jeg behandlet med botox i fingrene, som visstnok er normalt med 3. grads forfrysning. Nå mister jeg den ene fingertuppen, sier Røtterud.
Røtterud opplyste også om fingeren på Instagram, der hun tok nyheten med overraskende stor ro:
«Sykehuset sa at jeg skulle miste den ene fingertuppen»:
– Å, sa jeg.
– Du har en infeksjon i lungene dine også, fortsatte de.
– OK, svarte jeg.
– Var det verdt det, spurte de.
– Ja, sa jeg.
– Fingeren din vil aldri komme seg, fortsatte de.
– Det er gode hansker der ute med batterier og sånt, sa jeg.
– Å, svarte de.
Ifølge legene vil altså fingertuppen på Røtterud sin høyre ringefinger avskrapes og falle av etterhvert.
– Du tar beskjeden fra legene med godt humør!?
– Ja, jøss! Klart jeg gjør det! Jeg fikk være på en 8000-meter helt alene med sherpa som ei heller aldri hadde vært på fjellet tidligere. At værvinduet ikke stemte, i tillegg til noe dårlig logistikk, det er glemt.
I tillegg får hun nå behandling for betennelse i luftrøret.
Ironisk nok snakker hun om amputasjon av fingre med sherpa Angeli i filmen over. Angeli har allerede amputert tre finge på høyrehånden fra tidligere ekspedisjoner.
Elsker Himalaya
– Drømmen om Tibet har lenge vært der. Det var vanskelig å få visum, og det var fascinerende akklimatisering i bil helt opp til 5000 meter. Cho Oyo var også et bevisst valg, på grunn av høyt trykk med utallige tillatelser på andre fjell nå. Trafikken er ille. Jeg betaler ikke penger for å gå i kø opp et fjell. Mindre trafikk på Cho Oyu, og jammen fikk jeg det.
Selv om Cho Oyo er en 8000-meter, håper likevel Røtterud at jaget etter 8000-metere roer seg ned.
– Det er utallige fjell i Himalaya med langt mindre kø, sier hun.
Cho Oyo 8201 moh
– Hva var det som gjorde at du ville gå Cho Oyo?
– Jeg tenkte at dette var som Finnmarksvidda i motbakke. Et skredtrygt fjell med lite folk.
– Hvordan har du det nå?
– Jeg koser meg med Netflix og pannekaker hjemme nå, men må jobbe. En blir blakk etter en slik ferie. Med slike fingre slipper en å vaske benken for eksempel, så jeg er bare glad til. Neste år blir det Baruntse eller Bali.
