– Det å stå der oppe med egne ben og se jordens krumning. Være tett på en natur som er dønn ærlig. Jeg tenker fortsatt at det er det beste stedet å være. Her kan du reflektere over verdiene dine, målene, livet ditt. Jeg tror det er sunt. Det var sunt for meg, forteller Tamara Lunger.
Vi møter den italienske fjellklatreren på et arrangement i Østerrike i regi av Gore-Tex.
Det virker som om det bare er de italienske journalistene som vet hvem hun er fra før. Du blir ikke automatisk verdenskjent av å drive med vinterbestigning i høye fjell.
Skjønt, for Tamara har det bare handlet om et fjell:
K2.
Tamara Lunger
Hvem: Italiensk fjellklatrer
Fra: Süd-Tirol, Italia
Født: 1986
Bakgrunn: Var en del av italienske rando-landslaget 2007-2009, med topplasseringer i Pierre Menta og Sellaronda. 5. plass i lag-EM (2007 og 2009). Hun har siden markert seg som fjellklatrer. Var på toppen av Lothse som 23-åring, som den yngste i verden (2010). Forsøk på vinterbestigning av Nanga Parbat (2015), Pik Pobeda (2018), Gasherbrum II (2019). Besteg K2 sommer uten oksygen (2014), forsøk på vinterbestigning av K2 (2021).
Dragningen mot K2 er hun ikke alene om. Derfor har hun valgt å fokusere på vinterbestigning når det er mindre trafikkert mot toppen. Ulempen vinterstid er kulden, mørket, jetstrømmene.
Ved juletider i 2020 drar hun, forberedt på være der ut vinteren, om nødvendig. Så lenge det trengs for å gjennomføre den siste etappen mot toppen på en forsvarlig måte.
Det majestetiske fjellet har ruvet der oppe uten en vellykket vinterbestigning. Men det vil snart skje:
Den 16. januar 2021 skriver et nepalsk lag på ti seg inn i historien som de første i verden som vinterbestiger K2.
– Å nå toppen av fjell i denne høyden koster penger. Jeg forstår at folk blir egoistiske, elsker å krangle eller diskutere. Jeg pleier å si at det blir mer intenst enn normalt. Den indre sannheten om folk kommer ut og den er ikke alltid så vakker. Jeg liker ikke den delen så godt. Det er tungt for meg når jeg er i konflikt med noen, det tapper meg veldig for krefter og får behov for å løse det. Jeg trenger kreftene, i dette tilfellet til å klatre. Alt stemte med Sergi og JP. Jeg så for meg alle turene vi skulle ha i framtiden, forteller hun.
Samme dag som nepalesernes er på vei opp, vil Sergi og JP forsøke en natt høyere, på camp 3.
Tamara blir igjen i Camp 2.
Hun kjenner seg ikke klar. Vinterklatring på dette nivået er komplisert.
– Hodet må være på plass. Du vet ikke alltid hva du kan forvente i lyset av hodelykta. Det er ikke trinn i isen som i høysesongen og det går an å gå seg bort, sier Lunger.
Den 17. januar registreres et brått fall på GPS-sporingen til Sergi, på omtrent 7000 meter.
Tamara ser fallet med sine egne øyne fra leiren.
500 meter. Det er forferdelig å vite at det er et menneske. Han lander bare 40 meter unna. Hun vet ikke hvem, før hun kommer fram.
Sergi er i live. Hun tør ikke snu han i frykt for å skade han verre. Sammen med to polske klatrere og JP forsøker de å holde han varm.
Etter 15 minutter slutter han å puste. Det blir sendt opp medisinsk bistand fra Base Camp, men livet står ikke til å redde.
49-åringen dør i forsøket på vinterbestigning av K2 uten oksygen.
Tamara er i sjokk. Hun klarer ikke å gråte.
Klatreren Alex Gavan, som hun opprinnelig dro med, velger umiddelbart å reise hjem, noe hun forstår. Selv velger både hun og JP å bli igjen. De trenger mer tid. De vil gjøre det for Sergi også, nå.
Livet i høyden innebærer mye venting.
Den 5. februar gjør JP et forsøk, samtidig med John Snorri Sigurjonsson og Muhammad Ali Sadpara. Det blir uten Tamara, som har har trøbbel med magen.
Mens hun venter på nyheter, gjør Tamara istand mat til JP. Etter hvert kommer sønnen til Sadpara ned. Han har mistet kontakten med de andre. Han er overbevist om at de har vært på toppen, men er urolig for at de kan ha forsvunnet i nedstigningen.
De tre kommer aldri tilbake i live. De blir etter hvert funnet i det faste tauet ved Bottleneck, eller Flaskehalsen, det farligste partiet av ruta. Her må klatrerne forbi både opp og ned.
Tamara erfarer at alle fjell har en gudinne.
Av alle 8000-meterne er det bare K2 som tiltrekker henne. Hun pleier å gi fjell bare et forsøk. Holde det spesielt.
K2 er det eneste fjellet hun har vendt tilbake til. I 2014 nådde hun toppen uten oksygen. Hun husket det som et vakkert fjell. Nå var det som om fjellet sa at hun ikke trengte å være redd. Men at hun burde komme seg vekk. Det var krevende. Hvorfor hadde fjellet forandret seg så radikalt?
Døden er naturlig. Hun vet, hun vet.
– You can´t be ready.
Hun gjentar det.
– You can´t be ready.
Det er lett å se Tamara Lunger som en supersterk person.
– Ja, det er slik. Da jeg kom hjem, syntes jeg fikk spørsmålet fort: Hva blir neste ekspedisjon? Jeg var så trist og lei meg. Jeg hadde sponsorer å svare for, men nå var jeg så redd for å dø. Den frykten hadde jeg aldri kjent før. Fjellklatring var livet mitt. Jeg gråt og gråt, strevde med å ta meg sammen.
«Helt fra jeg gikk av flyet, hadde jeg lovet meg selv å aldri klage, snakke det ned. Jeg fulgte jo en drøm.»
– Jeg har alltid vært streng mot meg selv, antakelig ekstra fordi jeg er en kvinnelig utøver. Jeg har alltid hatt en indre konflikt der. Jeg vil ikke være kvinne, men jeg vil heller ikke være mann. Jeg vil først og fremst bli respektert som en klatrer. Jeg har tenkt at om jeg blir kalt en kvinnelig klatrer, er jeg for svak. Reaksjonen har alltid vært å trene mer, hardere, bli sterkere. Jeg har gjort alt for å motbevise svakhet. Nå kom jeg til at jeg måtte gråte og stå i det uten å skamme meg.
De søvnløse nettene.
Savnet etter Sergei og JP.
De som hun endelig opplevde at hun jobbet godt med.
Hvem kan du dele et trangt telt med når alt kommer til alt? Som takler stanken fra soveposen hvis du er så uheldig å søle når du tisser på en Pringles-boks?
Skjønt, alle stinker i den høyden.
K2
• K2 (8611 moh.) er verdens nest høyeste fjell, og tilhører fjellkjeden Karakoram nær grensen mellom Pakistan og Kina.
• K står for Karakoram, 2-tallet viser til det andre i fjellkjeden. Det mest brukte lokale navnet på K2 fra pakistansk side er Chogori, «stort fjell». Fjellet omtales også som The Savage Mountain (det onde fjellet), med referanse til George Bell.
• Fjellet ble besteget for første gang 31. juli 1954 av de italienske klatrerne Lino Lacedelli og Achille Compagnoni, på en ekspedisjon ledet av Ardito Desio.
– Før, hvis jeg hadde et problem, skulle jeg helst ha det løst i går. Det var ikke slik at jeg gjerne skulle klatret det fjellet. Nei, nå det var helt tomt. For første gang i livet hadde jeg ingen mål. Det var hardt, for jeg skjønte at jeg ikke kunne presse på som før. Det ville dra meg i feil retning.
– Du gikk i traumeterapi, var det noe du skjønte selv eller fikk du råd av folk rundt deg?
– I Salewa, en av mine sponsorer, har de et program som de kaller core distillery. Det handler om pusteteknikk og å reprogrammere tankene. Også om finne ut av hva som skal være min vei videre som utøver, mitt bidrag i denne verdenen. Det ble en veldig fin prosess for meg.
Tamara har lurt på om hun trengte en skikkelig trøkk for å ta tak i alt det dårlige.
Hittil hadde alt handlet om å forbedre seg, oppnå mål. Det var aldri fokus på noe annet. Nå oppdaget hun at det lærte hun ikke noe av.
– Det var litt som å bli tvunget til å starte litt på nytt igjen. Jeg måtte spørre meg selv: Etter alt det tøffe jeg har vært gjennom, skal dette fortsatt være min framtid?
Da hun begynte å trene igjen etter K2, fikk hun kraftige ryggsmerter.
Så røk leggbåndet på to steder.
Etter seks måneder med smerter, lurte en venn på når hun skulle ta kroppens signaler på alvor.
– Hva var det som til slutt hjalp?
– Det å være åpen om følelsene ble det sterkeste jeg har, synes jeg. Det ble min styrke. Å være ærlig overfor meg selv og å akseptere at jeg ikke kunne være så streng mot meg selv. Den indre konflikten hadde laget nok trøbbel for meg. Det å ville være sterk, men samtidig ha sterke nok folk rundt meg til å slippe å måtte være den sterkeste.. It´s a big mess.
Hun brukte mye tid på meditasjon. Hun forteller om en ytterligere faktor som fikk henne på rett spor, da en venn introduserte henne for de tolv erketypene.
En alternativ form for psykoanalyse, som brukes for å forklare enkelte personlighetstrekk.
– Det var en øyeåpner for meg. Han mente at jeg har en sterk feminin energi, han hadde aldri opplevd så mye av det i en person. Av elementene hadde jeg mest kraft fra vann. Vann er ikke er et aktivt element, det trenger vind eller fall for å få bevegelse. Hvis jeg vil for mye, eller tar snarveier, vil det straffe seg, kroppen vil kontant få beskjed. Det ga mening for meg, jeg trodde 100 prosent på det. Jeg innså at jeg måtte ta steg for steg. Sakte ble jeg bedre og bedre.
– Hva nå?
– Jeg har begynt med paragliding, som en del av å bli kvitt frykten for å dø. Den frykten er en forferdelig tilstand. Jeg vil ha friheten tilbake.
– Ett av de største målene mine er å beholde evnen til å se verden med barnets øyne. Jeg ser at det fortsatt er muligheter for å utforske og oppleve eventyr. Å føle lidenskap. Nå får jeg tilbakemeldinger om at det skinner fra øynene mine igjen.
Stadig kommer det dødsbudskap fra de høye fjellene.
Nylig omkom Tenjin Sherpa i et snøskred på Shishapangma, samtidig med to klatrere som hadde mål om å bli første amerikanske kvinne på alle 8000-meterne.
Tamara Lunger har reflektert over dette.
– Kanskje bør vi lære noe av det, for de kommer ikke tilbake. Kanskje kan vi også ha litt mer bevissthet om at klatring høyt over havet ikke er noen lek. Det er noe seriøst. Det kan virke lett for noen. Du kan ha med oksygen og du kan ha med sherpa, men det er samtidig så komplekst. Det handler ikke bare om at du har penger nok. Naturen er sterkere enn oss, vi er så å si ingenting i den store sammenhengen.
Konkurransedimensjonen på 8000-meterne. Hva trigger den i 2023, utover fjellene i seg selv?
– 8000-fjellene er populære. Det ser perfekt ut på Instagram, du får følgere, det er interessant for så mange og noen tjener godt på det. Det kan gjøres tryggere med sherpa og oksygen. Og du kan gjøre det for deg selv, uten at du trenger å fortelle det til så mange. Jeg gjorde det fordi jeg elsket det så høyt. Når alt kommer til alt, tror jeg at det handler om det samme som i samfunnet ellers, at man trenger å være ønsket, at noen trenger deg, å bli sett. Vi trenger det fra andre personer.
– Er fjellet fortsatt viktig for deg?
– Ja, men mer naturen enn fjellet. Jeg tror at jeg har funnet fred med K2, at jeg ikke vil klatre det igjen. Men jeg må si deg, jeg var skuffet over at det ikke viste seg selv på samme måte som sist. Men, man vet aldri, det kan forandre seg igjen. Kanskje jeg drar til base camp og beundrer det derfra? Jeg prøver å være mer åpen og akseptere at ingenting er for alltid, sier Tamara Lunger.
