Det var varmt i været, nesten litt for varmt, det skulle bli deilig å klatre i skyggen. Det hadde vært full sommer i Lofoten de siste dagene, vi hadde ikke klatret, bare badet og spist is. Så vi var gira på å beveg på oss igjen. Planen var å klatre de fem-seks første taulengdene på Storpillaren, klassikeren på Vågakallen, ikke så langt unna Henningsvær. Den beste klatringen er på begynnelsen av ruta, om vi ikke toppet ut gjorde ingenting, vi ville bare klatre noen taulengder igjen. Hadde lånt stegjern av Espen, som åpnet huset sitt for oss, det var dit vi kunne dra for å få en dusj eller låne wifi. Johan hadde en lett isøks som jeg festet utapå sekken min, vi var usikre på hvor mye snø det var på anmarsjen, men vi følte oss vel greit nok forberedt. Mens vi gikk innover tok vi noen bilder av fjellet nedenfra som vi kunne bruke for å orientere oss når vi kom høyere opp i terrenget.
Joda, det var en del snø, men ikke verre enn at det skulle gå bra. Stien vi fulgte innover gikk i oppløsning, så vi bushet gjennom en tett bjørkeskog, som etter hvert ble til en steinrøys. Johan bandt fast hunden Sitas nede ved elva og vi begynte å gå oppover mot selve veggen. For å komme til innsteget på Storpillaren må man krysse inn, gå høyt opp i dalen før man traverserer tilbake inn mot venstre, høyt over dalbunnen. Og denne traversen man gjør er vel noen hundre meter lang, ikke så mye stigning men relativt utsatt – hvert fall når den er våt, og hvis det er mye snø, som det var nå.
Vi brukte ganske lang tid på å komme oss fra høyre mot innsteget, men vi tok oss god tid. Det var to store snøfelt vi måtte over. Det første var ikke så bratt, så da gikk Johan først og hogget trinn med de ordentlige skoene sine, og jeg fulgte, husker jeg ble kald på fingrene, for jeg borret dem ned i snøen. Ved neste snøfelt tok han på stegjern og isøks, og krysset på skrå over mot venstre, det var ganske bratt men ikke så vanskelig. Så firte han ned øksa til meg på et tau, jeg droppet stegjernene, for han hadde laget fotspor til meg, og dessuten var jeg bevæpnet med en øks og hadde topptausikring. Vi plundret oss videre, jeg husker jeg var våt og gjørmete på knærne og henda, og det var vanskelig å bevege seg ordentlig med den tunge sekken på ryggen.
Etter en time omtrent nærmet vi oss der ruta begynte. Mellom oss og den var det en bratt kløft, med sand og grus på begge sider. I bunn av denne strakk det seg ut en snøtunge, og ut under den rislet det en elv, som hadde gjort snøen tynn, ikke så fristende å skulle krysse den. Vi kunne kanskje gått på nedsiden av snøen – men da gjensto fortsatt det verste – som var å klatre opp igjen denne kløfta på andre siden av snøen og elva. Det var bare jord og løse steiner. Og siden vi hadde traversert såpass langt inn fra høyresiden av veggen var vi ganske høyt oppe, det må ha vært minst to-tre taulengder, altså om lag hundre meter ned under oss til bakken, skulle vi soloere der, det så jo ikke så vanskelig ut, men uten noen steder å sikre? Vi kunne jo kanskje prøve litt, bare forsiktig, og så snu om det ikke gikk?
Hilde Paula Heger Voldner
Født: 1988
Fra: Oslo
En av landets sterkeste tradklatrere.
Har gått 9- på trad, grad 9 på bolt, onsightet grad 8 på trad og klatret storvegger i inn- og utland.
Har bachelor i litteraturvitenskap.
Arbeider blant annet på Klatreverket i Oslo.
Vi satt lenge foran den siste renna og vurderte om vi kunne komme over den. Johan snakket om rasfaren. Og det så løst ut. Vi tvilte en stund, for det så jo ikke vanskelig ut, før vi bestemte oss for at nei, vi snur, det ble for farlig.
Å snu når vi var så nærme var bittert. Vi kunne tydelig se hvor ruta begynte, jeg hadde pugget føreren og vi hadde fordelt taulengdene, bestemt hvem som skulle klatre først. Johan hadde teipet klar jammehanskene, sekkene var pakket bredfulle med rack, vann, sjokolade, to tau, kamera. Hvor mange ganger har jeg ikke sett på den ruta i føreren, hver gang man kjører mot Henningsvær ser man rett på Vågakallen. 943 meter med lysegrå granitt og bare havet bak.
Men ok. Vi snur. Tilbake der vi kom fra, men det var løst, det var glatt og usikkert, grus, våt jord, mose, glatt gress. Over oss en bratt vegg og under oss evige svarte sva som forsvant ned.
– Der kommer virkeligheten rullende mot oss, sa jeg, pekte på havet, blått og flatt men med et teppe av skyer som lå på det, en hvit tykk strek som skilte havet fra himmelen.
Vi gikk videre, men vi beveget oss langsomt. Vi reverserte det store snøfeltet vi hadde krysset på vei opp, vi gikk nedover, jeg med en isøks, Johan med en stein i hver hånd han brukte som økser, vi gikk i fotsporene han hadde laga på vei opp. Vi hadde ikke på seler, ikke hjelm, tauene var på ryggen til Johan, han hadde snakka om at snøen lå på et stort svaberg, og det er jo ikke bra, da sklir den lettere. Det var så bratt at vi hadde hendene nedi snøen hele tiden, fjeset var inn mot snøen og opp mot veggen, ryggen ned mot dalbunnen under oss. Langt der nede satt Sitas og ventet på oss.
Da vi hadde rygget ned hele snøfeltet visste vi at det bare var én skummel passasje igjen, en slags renne vi hadde soloert opp tidligere, jeg hadde klatra den barbeint fordi det var en elv som rant ned den, og jeg ville prøve å holde meg tørr på beina. Den var ganske løs og full av leire den renna, vi tenkte det var best å rappellere ned den. Fram med nøttepirkeren, vi gravde fram to fine kileplasseringer, utlignet dem helt etter boka og knyttet sammen tauene, men vi lagde ingen backup som førstemann skulle ha for å forsikre seg om at ankeret var helt bra, at steinen var fast. Vi snakket om det da vi kom ned, det var ikke bra, og dessuten, førstemann skal i tillegg til å ha backup på ankeret ta den tyngste sekken. Men greit. Vi var nede forbi den løse renna, nå var det bare å rygge og nedklatre ned til det første snøfeltet, så kunne vi skli ned det og komme oss gjennom steinura og ned til elven, og så ned til Sitas, og så kunne vi tre gå ned til vannet, gjennom den tette skogen, forbi lavvoen og bålplassen vi hadde gått forbi på vei til, og så ned til bukta og havet og kanskje bade.
Jeg gikk først. Vi beveget oss fortsatt langsomt. Snakket om steinene vi holdt i, var de bra? Vi hadde kommet til det vi hadde døpt yogaflyttet på vei opp, for å gjøre det måtte vi først klatre ned noen meter, og steppe over langt med høyrefoten, så man sto med en fot på hver side av en bred chimney, og så presse fra med venstre håndbak, flytte venstre beinet høyere opp, for å komme langt nok over og få vekt på høyre bein, på høyre hofte, all vekt skulle over på høyre side av kroppen.
Men verken Johan eller jeg var så gira på å gjøre det yogaflyttet på nytt, nei, vi prøver å klatre opp noen meter i stedet sa jeg. Vi traverserte bortover, under en stor stein som lente seg ut over oss, hendene på gress og mose, vi tredde fingrene inn bak mellom den sprekken der mosen og steinen møttes, jeg nølte, for jo lenger til høyre jeg beveget meg, jo brattere ble det. Og nå måtte jeg gå opp et lite sva, jeg måtte sette høyre foten på en slags krimp, høyrefoten som bare var en glatt Nike-joggesko, jeg hadde en 45 liter sekk på ryggen, full av klatreutstyr.
– Jeg vet ikke om jeg kommer videre, sa jeg til Johan.
– Er du fast? spurte han.
– Om jeg hadde vært på bakken hadde jeg jo ikke nølt et sekund, jeg hadde jo bare satt opp foten og gjort det.
Jeg kunne ikke se hvor jeg skulle holde når jeg sto på den lille krimpen, men jeg tenkte at det løste seg, for veggen la seg over det, det ble mer sva, og det var litt gress høyere opp, og gress betyr hyller eller slakere terreng. Under oss var det svarte sva som jeg ikke kunne se hvor sluttet.
– Nei, jeg bare gjør det jeg, sa jeg.
Og jeg gjorde det, og på et punkt satte jeg kneet på veggen og lette rundt med fingrene og klemte fast alt jeg kunne rundt den våte mosen og krabbet fort og usikkert opp til der det flatet ut. Jeg ville ikke at Johan skulle gjøre det samme, det måtte da være bedre å gjøre yogaflyttet under oss, men jeg snudde meg og han var rett bak meg, det der var ikke bra, sa vi, vi må komme oss bort herfra, og dessuten kom tåka nå, de pene skyene som hadde ligget ute på havet tidligere var plutselig rett under oss.
Jeg så opp på Storpillaren som var over oss. Det er sol om natta der, for den er nordvendt og vi var i midnattssolens rike. Helt øverst på pillaren var det kommet sol nå, varm og nesten oransje, og tåka eller skyene eller hva det var kom seilende inn under den. Det var så pent, nesten som en hemmelighet at der oppe var veggen, fast og grå og med sola helt øverst, mens hele resten av verden under oss var tåkete og hvit.
Jeg gikk noen metere videre bortover, og så en gammel rusten bankebolt dunket inn i en blokk foran oss. Det var på en måte litt trygt å se at noen hadde vært der før oss. For å komme ned under den blokka hvor bankebolten satt måtte jeg sette med ned på huk, med den store sekken, lene meg litt ut holde på en litt mindre stein som lå under den. Det var ikke noe vanskelig flytt, men jeg måtte lene meg med full kraft på den steinen. Jeg husker nøyaktig hvordan den steinen så ut. Jeg visste at når det var gjort så var det det aller siste kjipe vi måtte gjøre før vi var inne i lettere terreng. For hver meter vi gikk var vi nærmere bakken, skogen og Sitas. Men jeg turte ikke sette med ned og lene meg bakover på de lysegrå steinen, jeg følte meg så tung med den store sekken på ryggen, og den steinen kunne ikke løsne, det gikk bare ikke, for under oss var bare evige svarte sva som bare ble brattere og brattere ikke hadde noen bunn.
– OK, sa Johan, vi knytter fast noen slynger i denne bankebolten så kan det fungere som et slags håndtak for deg.
– Tror du den er bra? spurte jeg.
– Tja. Bra nok, kanskje. Jeg ville nok ikke hengt min gamle mor i den, sa Johan.
– OK, skal vi se her nå, sa jeg, kanskje jeg skal prøve, jeg må jo bare det.
Da kom den lyden.
Jeg trodde det var torden. Lyden bak oss, vi så på hverandre, det var en enorm lyd bak oss.
– Hør, sa en av oss.
– Hva er det, sa en av oss.
Les også:
I ett langt sekund rakk jeg å tro at det var torden, og det er rart hvor mye man rekker å tenke på så kort tid – min første tanke var at jeg syns det var rart at ikke Yr hadde spådd tordenvær. Johan sto pakket inn i hvitt, det var tåke bak han og over han så da jeg så de første steinene var de alt for nærme, de var rett bak han. Min neste tanke var at nå kommer vi til å dø. Og så var ikke lyden bak oss eller over oss, den var rundt oss, det skjedde så fort. Den lyden av ras som jeg ikke har hørt før men som jeg plutselig visste akkurat hvordan var når den er der, og øynene til Johan som forandra seg, det tok et sekund, kanskje to, de ble svarte av frykt. Først var det fjernt unna, «er det snøen vi gikk over tidligere» rakk jeg å tenke før lyden var rett ved oss. Vi var lyden på en måte, den var i meg.
– Inntil veggen! skrek Johan, tror jeg, for bak han var det ikke tåke lenger, det var sand, jord, det var steiner som kom helt ukontrollert ned fra over alt, lufta var brun og grå.
Jeg la meg på magen inntil fjellet. Tviholdt med høyrehånda på slyngen som vi hadde bundet fast i den rustne bankebolten. Prøvde å legge meg helt flatt inntil veggen men jeg kom ikke nærmere. Johan var to meter over og til venstre for meg. Lyden slukte meg helt, det raste og buldret og tordnet rundt oss og steinene kom fra over alt og traff over alt, de største spratt ut fra veggen, men ned langs veggen silte det alt mulig, og jeg hørte Johan over meg.
– Går det bra, Paula!? ropte han, ansiktet hans var mot venstre, bort fra meg.
Jeg svarte ja, bare fordi jeg trengte å høre det selv. Lette rundt på selen etter hjelmen, men fant den ikke, hjelmen var jo øverst i sekken, og jeg kunne ikke få tak i den. For høyre hånda tviholdt på den slyngen, som om den kunne gjort noen forskjell, den kunne jo ikke redde meg. Det var noe som traff meg i hodet, det må ha vært en leirklump, og det smalt i veggen rundt meg på alle kanter.
Jeg hørte at han skrek noe mer, ta sekken over hodet, eller noe, men jeg klarte det ikke, for jeg klarte ikke slippe høyrehånda og sekken satt så stramt med hoftebeltet og alt, jeg prøvde liksom å dukke ned bak sekken, men det gikk jo ikke og jeg klemte meg inn mot veggen alt jeg kunne, kinnet lå helt flatt inntil, og jeg så bare rett fram på alt som raste foran meg, lå bare og venta på å bli truffet. På å miste grepet og ingen ting som sikret meg, alt raste ned, jeg var ingen ting for dette fjellet.
Til slutt, etter hvor lenge, det må ha vært flere minutter, ble det mindre lyd. Færre steiner. Vi ligger fortsatt helt stille. Det kommer en og annen bulder dundrende nedover. Men ikke så ofte. Og da hører jeg pusten min, så høyt og ukontrollert, jeg puster alt for fort og alt for høyt, mer som hikst og jeg skjelver over hele kroppen. Vet ikke om jeg gråter, tror jeg gjør det. Ligger og presser meg alt jeg kan mot veggen, tviholder på slyngen, beina står bare på en liten hylle med brun sand og under oss er det svarte sva, glatte, som blir brattere og brattere og ikke har noen bunn.
Johan gir meg hjelmen og kileknippet og kommanderer meg til å lage et anker, men kilene bare rasler i hånda mi, jeg finner ikke noe sted å sette dem. Får et nøttepirker, graver og får ryddet plass til en kile som er bra, rett under bankebolten. Jeg utligner, og Johan trer gjennom det grønne tauet, han ser på meg
–Går det bra?
– Vi må bort, sier han, han rappellerer nedover.
– Venter du på meg der nede?
– Ja.
Så får jeg på meg selen og følger han når tauet er fritt, men vi er ikke langt nok nede.
– Tauet er ikke langt nok, sier Johan når jeg kommer ned til han.
Vi må flytte oss, vi oppholder oss i et livsfarlig terreng, for nå er tåka helt hvit og tykk rundt oss på alle kanter, vi aner ikke hva som er over oss. Det kan komme et nytt ras når som helst. Eller det kan komme et snøskred, som feier med seg alt. Og jo lenger ned vi kommer, jo mer utsatt er vi for de virkelig store steinene.
– Vi knyter fast det oransje tauet, sier jeg, og drar det opp så knuta på skjøtingen kommer opp til slynga der oppe, så får vi 30 meter til med rappell.
Denne gangen går jeg først, ti-tolv meter nede stopper jeg for der er den siste snøfeltet vi må skli ned for å komme til steinura, og bak den: elven, som vi skal følge ned til Sitas, gjennom den tette skogen og ned til vannet og forbi lavvoen og bålplassen. Jeg har isøksa og de glatte nikeskoene, Johan sklir ned foran meg. Men han bor i Tromsø og kan bevege seg på snø, jeg har vokst opp i Oslo og det eneste jeg kan om snø er nypreppa løyper fra Mylla til Oslo, langrennski og Korketrekkeren om vinteren som barn. Jeg vet ikke hvordan man beveger seg på en bratt snøbakke som er over 30 grader, det er visst det som er den avgjørende vinkelen, med joggesko og en isøks.
Mens vi gikk nedover, skled, løp og rappellerte ut og bort, så vi at bakken var full av hvite merker fra der steinene hadde smelt nedi. Snøen var grå og svart og så ut som en krigssone, full av steiner, jord, sand, leire. Men så er vi nede og bak en enorm bulder som beskytter oss. Og når jeg ser på Johan, er han helt blank i øynene.
Det er bare tåke over alt, men vi finner Sitas, heldigvis ligger han langt unna der raset kom ned. Han bare klemmer seg inntil beina mine, men han skjelver, og først tror jeg at han halter, men det gjør han ikke. Han har halen mellom beina og legger snuta inntil ansiktet mitt, hele kroppen sin mot min. Han er så redd. Eller så er det som om han vil trøste, på en måte.
Lenge etterpå er vi nede ved bilen, jeg er gjennomvåt på beina. Hjertet mitt slutter ikke å slå. Tenk om vi hadde vært et annet sted når raset kom. Tenk om jeg hadde gjort det flyttet jeg akkurat skulle til å gjøre, og hengt etter armene når steinen kom, tenk om vi hadde gjort yogaflyttet i stedet – eller om vi hadde vært litt treigere på svakrukset som var rett før, vi hadde vært sjanseløse. Tenk om tenk om. Sitas ser på oss med det ene øret som henger ned, som det alltid gjør, og så er vi i campen og hjertet slutter ikke å slå, og så begynner det å regne.
* Denne artikkelen stod først på trykk i august 2018.
Som abonnent på et av Fri Flyts magasiner får digital tilgang på alle plussartikler. Se for eksempel:
