Og til dere som aldri ga dere, ikke bla videre, dette skal hovedsakelig være en slags hymne til terrengsykling. Jeg ber menigheten om å bli sittende.
Men først – min versjon av hvorfor det ble slutt mellom meg og terrengsykkelen.
Jeg droppa av terrengsyklinga lenge før begrepet enduro ble en hashtag og med en Cube AMS 125 stående i boden (som jeg solgte). På den tida var en terrengsykkel med 125 mm vandring bak og 130 mm foran ganske spinkelt.
Noe man sykla Birken med, liksom.
Man måtte minst ha 160 mm demping på gaffelen hvis man i det hele tatt skulle forsøke seg ut på en sti. Utforsykling var forbeholdt de med dempelengde på godt over 20 centimeter. Med andre ord var det skikkelige beist av noen sykler som var godkjent valuta på den tida. Problemet var at syklene bare ble større og villere, mens ferdighetene dessverre ikke økte suksessivt med verken bakdemper eller gaffel.
Jeg slo opp med terrengsykling delvis fordi jeg ble introdusert til den asfaltbaserte lillesøstra til terrengsykling, nemlig landeveisykling, og forelsket meg øyeblikkelig.
Etter noen år med leggbarbering og rullesykling ble hjulene på syklene breiere og breiere, fra 25 mm til 28 mm til 33 mm og plutselig var dekkene for breie til å lovlig stille til start i UCI-godkjente CX-ritt.
Landevei ble blandevei og det kuleste som fantes var å sykle der ingen skulle tru at nokon kunne bu med bukkestyre.
Aller helst der man sykler terrengsykkel.
Og hvis man kombinerte sykkelturen med en overnatting var man plutselig helt foran i hva som var toneangivende på sykkel, nemlig bikepacking.
Små og store vesker festet til styrer, gafler, rammer og seter dukka opp fra bittesmå produsenter i USA og Japan og ikke lenge etter kom de store selskapene etter med full kolleksjon.
Specialized laget egne sykler de kalte adventure bikes med egne bagasjebrett foran og dertil egnede sykkelvesker. Hårene på leggene vokste og saldoen på bankkontoen krympa i jakten på de aller nyeste sykkeldelene.
Vi ble noen jævla jåler, knakk tannbørsten i to for å spare vekt og sykla til Praha.
Det var først i fjor jeg sykla en sti igjen. Vi var en gjeng på fem: To kompiser som aldri slutta, to ferskinger og meg – jeg var han som flytta til byen etter videregående, men flytta hjem noen år seinere. De som aldri flytta ut fra terrengsyklinga har nymotens fulldempa sykler, de ferske kom syklende med henholdsvis en Klein fra før 9/11 og en ombygd Surly Karatemonkey med altfor stor dempegaffel i forhold til geometrien på sykkelen.
Selv sverger jeg til en single speed fra samme produsent, med mekaniske skivebremser og 100-demper For å heve eller senke setepinnen må jeg gå av sykkelen. Single speed passer meg best fordi jeg 1) liker stillheten, og 2) jeg hater å justere gir. Selv om jeg har studert videoene til Calvin Jones i Park Tool i timevis har jeg per dags dato aldri klart å justere girene på noen av syklene min skikkelig.
Av tre sykler jeg for tiden eier har kun en av dem gir.
Jeg har det sjeldent så gøy på sykkel som de mandagene vi møtes for å sykle. Mandag MTB, som meldingsgruppa heter.
Ambisjonsnivået er behagelig lavt, selv om gruppepresset gjør at man tør litt mer enn hvis man hadde sykla aleine. Flere ganger har jeg tenkt at «ned her hadde jeg aldri sykla aleine», men når alle andre gjør det føles det greit. Jeg ble aldri noe særlig fan av sånn oppovercrux sist jeg sykla sti, og nå har jeg jo bare ett gir så jeg kan alltids skylde på det.
Etter at vi har sykla, drikker vi pils på verandaen til Espen på Skullerud eller på plattingen til Espen 2 på Korsvoll.
Men hvor skal man sykle? Det enkle svaret er overalt. Der det finnes terreng kan man sykle.
Det litt mer nyanserte svaret er: Trailguide finnes.
En karttjeneste for terrengsyklister med tusenvis av stier over hele landet. Og for deg som har liggi en fryseboks de siste ti årene: Det har blitt etablert flust med nye stier som er flittig brukt og dermed er kvist og kvast og røtter ihjelkjørt og underlaget er mye smudere (nå kalles det flytstier) enn da du dreiv å rota rundt på Røverkollen. Noen har gjort jobben for deg med andre ord.
Salut!
Ses i skæven!
