Artikkelen er innsendt av australiastudent, Geir Fjelnset. Foto: Aspworldtour.com
En liten utsending av norske studenter har vært vitne til et lokaloppgjør i en klassisk finale på østkysten av Coolangatta, Australia. Universitet her nede har eksamener og innleveringer på løpende bånd så vi hadde ikke planlagt å bruke for mye tid på en ussel konkurranse. Det ble derfor bestemt å dra ned på finaledagen, utover det var tiden satt av til lesing. Nå har vi vært klistret til dataskjermen en hel uke for å se de 45 beste i verden surfe perfekte bølger. Når nordmenn kaster bort verdifull tid for å følge denne konkurransen er det sannsynligvis et tegn på at sporten er iferd med å nå det store publikum. Verdens beste surfere i aksjon gjorde at flere tusen hadde tatt turen i regnværet. Flere hundre tusen hadde logget på nett – Dette var så nære en Champions League Finale man kommer på den sørlige halvkule.
Vi hadde på forhånd veddet om hvem som skulle komme lengst, og reglene sa at vi kunne velge hvem som helst unntatt Kelly Slater og Andy Irons. Mellom seg har de vunnet dette verdensomspennende surfe-sirkuset tolv ganger. Ti konkurranser rundt om i verden avgjør hvem som vinner ”Forster’s ASP World Tour”, og mellom oss er vinneren den som har sanket mest poeng når turen avsluttes på Hawaii i desember. I fjor kom jeg sist, etter å ha brukt hele året på å tro på julenissen. I mitt tilfelle var det Pancho Sullivan. Han har et artig navn, han kvalifiserte seg i en alder av 35 år, og surfer til daglig den bølgen som har flest liv på samvittigheten. Man kan ikke snu ryggen til en sånn fyr bare pga litt uflaks og noen dårlige dager. Tapet av ei kasse øl, og minus-poeng i kredibilitet blant lokalbefolkningen var greit. Jeg var fornøyd så lenge Pancho beholdt plassen i den øverste ligaen, noe han gjorde med knapp mulig margin (ble sist av de som får delta i 2007). Sirkuset har fått enda en gammel traver med i år. Mick Campbell, som for 9 år siden var nummer to i verden før han mistet sponsoren sin og plassen blant topp 45, greide mirakuløst å slå gjennom på nytt. Jeg håper at en av de to vinner hele mesterskapet, men studentlivet er tøft nok så i årets første konkurranse valgte jeg hjemmefavoritten Mick ”The Fire” Fanning.
Dårlig med glitter
Surfing har ikke alltid hatt en like fanatisk publikumsskare. Da de første surfe konkurransene gikk av stabelen på 60-tallet, var drivkraften blant den ypperste verdenseliten alt annet enn mediaoppmerksomhet. Med sitt fravær av glitter og stas ble konkurranser drevet frem av et uskyldig behov – hvem var egentlig best?. Den gang var det Hawaii som var arenaen for de første profesjonelle konkuransene, og etterhvert ble pengepremier innført og surfing som levebrød ble mulig for de aller beste. Gerry – Mr. Pipeline - Lopez fra Hawaii gjorde stor suksess i denne perioden. Hans særegne og tilbakelente stil i monster-bølgene på Hawaii gjorde ham verdenskjent. Han ble etterhvert også kjent for det han foretok seg på land. Blant annet fikk han en relativt stor rolle i ”Conan the Barbarian”, hvor han spilte Arnold’s medsammensvorne Subotai.
Med surfere på TV-skjermen var den uskyldige perioden over. Til en viss grad var noe av moroa og den ”rene” følelsen man fikk av å surfe, byttet ut med store pengesummer og internasjonal berømmelse. Parallelt med økende popularitet, fant også hippi-kulturen veien til bølgene. Denne kombinasjonen eksploderte i begge retninger – både når det gjaldt å fornye sporten og å tilføre den en ekstra dimensjon som var med på å ødelegge mange surfere. Dopkulturen gjennom hele 70- tallet gjorde at et relativt stort antall talentfulle
surfere gikk til grunne. Her på Gullkysten, hvor den første konkurransen blir avholdt i år, er det lite heroin og LCD. Surfing er blitt en toppidrett. Dagens topp 45 i ”Forster’s ASP World Tour” er stort sett godt betalt, og villig til å ofre mye av rock n’roll tilværelsen for å unngå nedrykk til kvalifiseringsturen (WQS). Er man der har man ofte kniven på strupen økonomisk, og må finne seg i å konkurrere under helt andre forhold enn de aller beste. Store navn kan fort bli veldig små om man ikke innfrir sponsorenes krav.
En kamp om damer, penge og oppmerksomhet
”Virkeligheten” til de som gjør det bra kan best beskrives som en merkelig miks mellom charterturist på første klasse, idrettsstjerne og fotomodell. Sist uke sto det flere hundre damer og så utover Stillehavet, hvor det ble avholdt en konkurranse de ikke helt forsto. Kampen om damene, pengene og det å bli best, har gjort nivået skyhøyt. Nye triks og større bølger er glimrende for oss som ser på men presset for å henge med har ført til at det går galt for noen. Malik Joyeux og Mark Foo måtte bøte med livet i en sport som stadig beveger seg mot nytt og ukjent farvann, hvor de begge var med på å bryte ny grunn. Malik Joyex fra Tahiti var ute i bølger som for han må klassifiseres som dagligdagse. Han var en av de mest fryktløse i den eksklusive gjengen som satser livet i store bølger. I en alder av 23 år kom han ut den største bølgen som noensinne hadde blitt surfet på Tahiti. På Hawaii var han uheldig og falt på det verst tenkelige stedet. Han ble etterhvert funnet og båret på land, men gjennopplivingen var fånyttes. Mark Foo fra Hawaii var ute i store bølger på kysten av California, naermere bestemt Mavericks, da uhellet skjedde. Han var en av de første som behersket bølger på denne størrelsen og ble kjent for uttalelsen som han tilslutt levde opp til "If you want the ultimate thrill, you've got to be willing to pay the ultimate price." Alle som har drevet med denne sporten en stund vil kunne fortelle om episoder der de var sikre på at dette var slutten. Like etter å ha leste om Malik’s død traff jeg Damon Harvey, som har surfet mye med Joyeux. På spørsmål om uehellet ikke hadde satt en liten demper på surfinga, svarte han at det hadde motsatt virkning og fikk han til å surfe enda større bølger. Javel, tenkte jeg, man må kanskje være litt sprø for å være med i toppen av dette sirkuset.
Amatør i toppen
Semifinalen mellom Kelly Slater og Bede Durbidge kunne ha vært tatt ut av et manus. Bede Durbidge kommer fra North Stradbroke Island som ligger en times tid herfra. Han slo gjennom i fjor men ble droppet av hovedsponsoren sin tiltross for gode resultater. Mange mener at han fikk sparken fordi han manglet det riktige imaget for et selskap som Billabong. I motsetning til Slater er Durbidge ganske anonym på land, så dette var et klassisk tilfelle av David mot Goliat.
De to beste bølgene i hvert heat er tellende og Durbidge får to perfekte bølger helt i starten av heatet som gjør at hele stranda går amok. Ingen tør tro på det de ser. Og ganske sikkert; verdensmesteren viser hvorfor han er nærmest uslåelig og kontrer med to bølger som kun gir Durbridge en teoretisk mulighet til å ta tilbake seieren. Alle holder pusten i det hjemmefavoritten forsvinner i nok en perfekt bølge som ruller inn. Jubelen i det han blir blåst ut overbeviser alle, inkludert dommerne. Bede Durbidge kommer tilbake og slår selveste Kelly Slater i et heat som reporteren velger å kalle historisk. Mick Fanning har brukt sin lokalkjennskap godt og er også kommet til finalen. Perfekte bølger og to lokale helter i sitt livs form gjør dette til en drømmefinale for alle de tusen tilskuerne. Fanning lever virkelig opp til sitt rykte som den raskeste surferen i verden og kommer ut av tube etter tube. Bede Durbidge er sjanseløs i finalen og må se sin barndomsvenn bli båret på gullstol bortover stranda. Jeg har nettopp fått 2 poeng og sender en kjapp melding til de som må bøye seg i støvet. Den eneste amatøren i dette sirkuset slo ut Kelly Slater og kan trygt komme opp av vannet med hevet hode for å ta imot publikums hyllest. Durbidge lot surfinga snakke for seg og blir kanskje sponset av et selskap som ser verdien i akkurat det.
Nå sitter vi utålmodig og venter på neste runde som avholdes på Tahiti, i den bølgen alle frykter og elsker - Teahupoo. Jeg tror Mick Campbell kommer til å nå høyt der. Det hadde vært artig med han og Pancho i finalen – men det er lenge igjen til julaften.
Om noen har lyst til å følge fortsettelsen av turen, logg på www.aspworldtour.com Fri Flyts korrespondent Nina Heiberg følger konkurransen på Tahiti blir et garantert høydepunkt med bølger som kan ta pusten fra enhver – til og med de 45 beste i verden.
