En moské, en vindmølle og et titalls hus, der de fleste likner mer på ruiner er altså her vi bor. Løse hunder, høner, haner og esler strener jordgatene og leter etter mat. Eierskapet på hundene går tydeligvis på rundgang, og for tiden er det vi som har Matilda. En skitten, glad liten hund som humper rundt på tre ben.
Rett der ute bruser havet. Perfekte linjer av bølger snurrer fra Atlanterhavet over revet og skaper en fantastisk lekeplass for de søkende – for det er det man er om man finner frem hit. Moulay Bouzerktoun er ikke et sted man bare havner i. Hvis vinden våkner en gang utpå ettermiddagen, blir det trykk i kite og seil i noen av det beste bølgeforholdene kloden kan oppdrive. Vinden kommer rett fra siden og pumper en fin kuling fra nord. Men hvis den ikke våkner, blir det surf lenger sør. Biler er ikke noe de fleste har. En runde med oppsamling må til før man retter snuten mot dagens spot.
På baksiden av en klippe ligger La Grotte godt beskyttet for alt bortsett fra bølger. For å komme hit, må man gå 20 minutter og klatre en liten bit før man kan entre vannet.
Forholdene er stabile, og hvis man surfer og kiter eller windsurfer, kommer man seg stort sett utpå hver dag. Bølgene langs denne kysten er stort sett mellom 2 og 5 meter, og de er lange og tilgivelige, men også vanskelige å fange for uerfarne surfere, da det er viktig å treffe takeoff rett før de bryter.
Siden vi bor i landsbyens eneste hus, som vi kjenner det, er det alltid besøk fra de lokale surfgutta. Her er det stort sett mat fra felles fat og kokkelering på rundgang,. Jentene må holde seg hjemme, slik religionen befaler. For bare ett år siden var det verken strøm eller vann i denne byen.
Kjærestepar og profesjonelle kitere, Tuva Jansen fra Norge og Bertrand Fleury fra Frankrike har trykket denne plassen til sitt bryst, og som lokale Marokkanere tråler de kysten får bølger og vind, Heldige meg får være med – og vi får napp hver dag...
Tekst og foto: Christian Nerdrum
