/ Surf

Bølgekysten

Med en stillehavskyst på over 400 mil er det ikke så rart at Chile har bølger av beste merke. Ta med tykk våtdrakt, lei en firhjulstrekker. Fri Flyt-korrespondent Hans Kristian Waarum har vært på norsk surfsafari i Sør-Amerika.

Sist oppdatert 22. mars 2007 kl 16.22
CHILE: Kalde bølger, gode bølger. Foto: Alfredo Escobar
CHILE: Kalde bølger, gode bølger. Foto: Alfredo Escobar

Tekst: Hans Kristian Waarum

Puertecillo, Chile. Vi parkerer bilen. Vi vokser brettene. Ingen sier noe. Blikkene er festet der ute, hvor bølgene bryter utenfor et stort fjell. En litt merkelig surfspot, dette.

Dag Arnfindsen er førstemann uti, og kommer seg greit ut mellom settene. Jeg og Tore Skjæveland kommer oss også greit ut, og begynner å padle oppover mot bølgen. Plutselig kommer et stort sett som treffer meg perfekt, og jeg tar av. Klarer akkurat den bratte droppen, og treffer bra på den første cutbacken. Dropper ned igjen, og ser bortover:

Det ligger en nesten endeløs, blå veggen foran meg!

Helt i hundre surfer jeg bølgen hele veien inn og sklir inn på stranden. Langt borte skimter jeg stedet der vi hoppet uti. Sikkert 400-500 meter lenger oppe. Fremdeles helt i ekstase over hva som akkurat har skjedd, setter jeg meg på stranden for å la dette synke inn. Et bra sett kommer inn og Tore Skjæveland og Dag Arnfindsen får en bra settbølge hver. Før dagen er omme, og tidevannet kommer opp, harvi alle fått fire-fem bølger hver. Slitne, men med store smil rundt munnen, begynner vi på den nesten ukjørbare veien tilbake til Topocalma og Matanzas.

Etter å ha hørt rykter om perfekte, kraftige pointbreaks, konstant svell og et hyggelig folk satte vi oss på flyet til Sør Amerika. Vi landet i Santiago midt på dagen i 30 grader og solskinn, og fant selvfølgelig fram boardshortsene med en gang. Det vi ikke visste var at temperaturen ved sjøen lå på ca 13 grader.

Kysten mellom Matanzas og Pichilemu består av lange strender som blir avdelt av nes som stikker ut i havet. Det er bak disse det skapes perfekte pointbreaks. Nesene lager ly for vinden, og svellet "cleanes" opp av den lette offshore vinden før det treffer sandbankene og bryter på innsiden. Naturen i Chile er ganske lik Norge, med mye skog og dyrket mark og høye fjell i innlandet.

Alle bølgene vi fant var venstre pointbreaks, og her er guiden til surfspotene:

Puertecillio:

Klassiker! Venstre pointbreak, 50-600 meter, vind offshore, mye strøm når det er stort. Folsomt, men mange takeoff-muligheter som betyr at en får mye bølger. Hippiested hvor mange lokale og reisende camper.

Etter den første uka med uvanlig lite svell, ble nå optimismen stor da Hector, som er eieren av campingen, kunne melde om svell opptil 3,5 meter og 15 sekunders periode de neste dagene.

Dag Arnfindsen begynte å gjøre klar sin 7.0 gun, og neste morgen bar det rett ned til Puertecillio for å sjekke ut forholdene:

Puertecillio er muligens den beste bølgen vi fant i chile, og er et typisk venstre pointbreak. Bølgen begynner å bryte utenfor et fjell, og pealer helt inn til stranden på innsiden. Denne bølgen ligger godt beskyttet bak en høy ås, og er derfor surfbar selv i mye vind.

Den første delen av bølgen er ganske heavy, og ligger man dypt, må man tube for å kommer forbi den første seksjonen av bølga. Klarer man dette, kan et ritt sikkert være 500 meter langt under de rette forholdene. Puertecillio ligger langt borte fra sivilisasjonen, og det er et must med firehjulstrekker for å komme dit. Puertecillio har også en camping der en del surfere bor i perioder. Derfor kan stedet bli litt crowded, men dette var ikke noe særlig problem for oss.

Topocalma:

Venstre pointbreak, sand, 150 til 200 meters ritt, vind offshore, litt strøm når det er stort. Man padler ut enten gjennom kanalen mellom fjellene, eller rundt pointet (vanskelig når det er stort). Lite folk.

Syv om morgenen ringer vekkeklokka i Matanzas. Morgensurf på Topocalma står for tur. Etter en rask frokost og 45 minutter kjøring står vi på stranden. Det var som forventet, svak offshore vind og 2-3 meter bølger.

Topocalma er et poinbreak med sandbunn, og bølgen bryter rett på siden av et høyt og et lite fjell. Noe som gjør plassen ganske spesiell. Det er en del strøm på innsiden av breaket, så den enkleste, men farligste, måten å komme seg ut på er å padle mellom de to fjellene. Her går strømmen rett ut, og man blir ført direkte ut i breaket. Det farlige er at hvis det er stort. Denne dagen var ikke størrelsen noe problem, og nesten uten et padletak var alle ute på et blunk. Tre andre surfere fra Spania var også uti. Vi padlet bort mot peaken, og det første settet kommer: Jeg ligger dypest og begynner å padle innover da jeg plutselig innser at jeg ligger altfor dypt. Klarer ikke takeoffen, det blir en real vaskemaskin. Jeg ser at Tore Skjæveland fikk de to andre bølgene i settet, og et smil som forsvant med bølgen.

Forholdene er optimale!

Bølgen har en liten tunnelseksjon helt i begynnelsen, ellers pealer den perfekt hele veien inn til stranden. Uten strømmer av betydning får vi minst dobbelt så mange bølger som f. eks. på Puertecillio. Alle får masse bølger, og man hører det ene gledesbrølet etter det andre.

Pichilemu:

Hovedbreak; 50- 300 meters ritt, pointbreak, sand, vind sideoff, tilgang gjennom breaket. Folksomt.

Pichilemu, en by ca 2 timers kjøring sør for Matanzas, har en rekke restauranter, et par ok utesteder og et par internettcafeer. Ellers preges byen av småbutikker der det selges alt mulig dildall, og masse surfere. Pichilemu er et perfekt sted å være hvis man reiser alene. Surfere fra hele verden kommer hit, og man finner lett steder å krasje for ca 50 kroner natten med frokost. På disse stedene kommer man utrolig lett i kontakt med folk, særlig hvis man reiser alene. Jeg bodde en uke i Pichilemu, etter at de andre norske dro hjem, og ble kjent med to australienere som jeg surfet med hver dag.

Bølgen i Pichilemu er utrolig avhengig av tidevannet, noe vi fikk merke allerede første dagen vi var uti. Hele dagen var det helt flatt, og vi så ikke antydning til bølger en gang før utpå ettermiddagen da et par longboardere begynnte å padle ut mot pointet. Jeg tar fram mitt 6.1 Salomon-brett og hoppet uti. Allerede før vi er på plass ved peaken kommer det første settet, en perfekt venstrebølge, som bare går og går innover. Er det mulig?

Superlett takeoff, og selv om bølgen bare er skulderhøy, får man masse fart ut av hver topturn. Bølgen bare fortsetter og fortsetter innover, sikkert 150 meter. En stor flokk av pelikaner flyr over oss. Etter hvert kommer sikkert 20 lokale uti. Tre- fire av dem er bare helt sykt gode.

Punta Lobos:

Venstre pointbreak, 100-500 meter, vind sideshore, trenger solid svell for å funke, og gir.2-3 metersbølger.

Litt sør for Pichilemu ligger en av verdens mest kjente bølger: Punta de Lobos, med monsterbølger på opptil ti meter. Meldingene for denne dagen var 2,7 meters svell med en periode på 15 sekunder. Spente kjører vi over bakketoppen, og ser ned på den utrolige setupen, med tidenes pointbreak rett utenfor byen! Dag Arnfindsen kjører nesten av veien. Bølgene er over dobbel hodehøyde.

Bølgene ser ufattelig fristende ut, men siden ingen er uti, og det nesten ser umulig ut å komme ut, kjører vi til Punta de Lobos. Her er bølgene større og mer kraftige, ser det ut som, og det er mye strøm. Lobos er et ganske spesiellt sted, med et karakteristisk fjell rett på innsiden av takeoffen. Fjellet er alltid fullt av pelikaner, og det er her en vanlighvis går ut. Etter å ha studert bølgene grundig, bestemmer jeg og Tore Skjæveland oss for å prøve oss. Vi går ut på innsiden av der en vanlighvis går ut, og hopper i vannet. Begynner å padle utover, og etter å ha kommet forbi tre-fire bølger hver på innsiden, er vi overraskende nok ute. Men idet vi begynner å padle mot peaken, ser vi at vi har en lang padletur foran oss. Vi padler en time!

Idet vi nærmer oss peaken ser vi at det er mye større en vi hadde trodd. Med hjerte i halsen padler jeg etter Tore Skjæveland utover mot der en tar av på bølgen. Sett med fem-seks-metersbølger ruller innover pointet, og den første seksjonen er superhollow. Tore Skjæveland padler rett mot peaken og padler på den første bølgen. Men han er ikke i nærheten av å komme med. Skulderen er altfor slakk, og vi skjønner at hvis vi skal få bølger her, må vi ligge mye dypere! Vi padler dypere, og Tore Skjæveland klarer å ta av på et par bølger. Jeg er fremdeles ganske skeptisk. Både på grunn av størrelsen, og på grunn av alt jeg har hørt om plassen. Jeg prøver likevel å ta av på et par bølger ute på skulderen - uten hell, og etter en time til har jeg enda ikke fått en bølge.

Litt desperat etter å ha padlet konstant i to timer, bestemmer jeg meg for å virkelig prøve å få hvertfall én bølge. Jeg padler mye dypere enn jeg har vært før, og ser til min store fortvilelse at dagens største sett kommer.

Jeg innser at jeg ikke har sjanse til å padle vekk, og trekker pusten dypt før jeg dykker nedover så langt jeg klarer med brettet på slep. Likevel blir jeg tatt et godt stykke innover i bølgen før jeg kommer opp igjen. Jeg får akkurat trukket pusten igjen før neste bølge kommer, og får enda en real vaskemaskin.

Nå er jeg så langt inne at det ville tatt minst en halv time å padle tilbake igjen. Litt skuffet lar jeg meg drive nedover av den fire knops strømmen som går langs pointet, og på en blunk er jeg inne på stranden på nedsiden av pointet.

Dette var mitt første møte med Punta de Lobos.

Om du er i tvil: Chile er et surfeparadis. Her kan du velge om du vil surfe alt fra beachbreaks til kraftige bølger som bryter på rev, og bølger er det nesten hver dag. Den eneste negative faktoren er det relativt kalde vannet, men det går fint om du trives med 5 mm våtdrakt og sko. For oss nordmenn som er vant til å bruke våtdrakt her hjemme, burde ikke dette være noe problem.

Publisert 22. mars 2007 kl 15.11
Sist oppdatert 22. mars 2007 kl 16.22
annonse
Relaterte artikler
annonse

Fri Flyt utgis av Fri Flyt AS | Postboks 1185 Sentrum, 0107 Oslo

Ansvarlig redaktør og daglig leder: Anne Julie Saue | Redaktør: David Andresen Vesteng | Journalister: Tore Meirik | Christian Nerdrum | Henning Reinton (magasinansvarlig)

Kommersiell leder: Alexander Hagen