Reine Barkered legger konkurranseskiene på hylla

– Det føles rart at det er over. Både fint, men også trist på samme tid. Men jeg fikk en veldig fin hyllest på scenen før konkurransen skulle kjøres, med både filmer fra karrieren, en slags skisko i gull og ski. De var veldig flott, og da føltes selve konkurransen som en ren bonus, forteller Reine Barkered.

Frikjøreren fra Duved, som sitter i kommunestyret i Åre, har hatt en lang og imponerende karriere i Freeride World Tour (FWT). Han vant sammenlagt i 2012, og har vunnet det myteomspunnede avslutningsrennet på Bec de Rosses i Verbier hele tre ganger. I fire sesonger konkurrerte han mot Torgrim Vole fra Vågå, som døde i fjor.

– Det føltes veldig riktig å hylle Torgrim i mitt siste renn. Han fortjente det, og det var synd konkurransen måtte avlyses, sier Barkered.

– Var det riktig å avlyse?

– Ja, utvilsomt. Da de sprengte face´n gikk det skred med to meters bruddkant. Jeg er helt enig i avgjørelsen.

I kraft av legendestatusen sin og de gode resultatene på Bec de Rosses fikk Barkered wildcard til den siste konkurransen, selv om han ikke greide å kvalifisere seg etter de to første rennene i årets FWT. Planen var å gå for Verbier-seier nummer fire.

– Plan A var å hoppe Barkered-klippen på høyre side, og så kjøre Dogleg-coloiren fortere enn noensinne, med litt ekstra saker i bunn. Plan B var ei mer klassisk linje midt på, forteller Reine Barkered.

– Hvor god form er du? Kunne du vunnet?

– Ja, altså. Jeg føler meg i bedre form nå enn jeg var for 6-7 år siden. Det er nesten litt rart. Men ja - planen var å gå for seier!

– Hadde du planlagt noe ablegøyer, slik Didier Cuche gjorde da han avslutta karrieren?

– Nei, egentlig ikke. Jeg tenkte på å kjøre med birkebeiner-utstyr, men du kan liksom ikke kjøre Bec de Rosses med ski fra 1890 og en kjepp mellom beina. Men de hadde funnet startnummeret fra første gang jeg kjørte i Verbier, og det skulle jeg bruke. Jeg syns det var en fin gest.

– Hva er høydepunktene fra karrieren?

– Sammenlagtseieren i 2012 var stort. Men det er likevel de tre seirene i Verbier jeg setter høyest. Særlig den i 2017 er jeg stolt av. Og så er det alle de små øyeblikkene underveis, bare å sitte sammen med gode venner på en veranda etter en konkurranse og se solnedgangen. Det er mye fint å se tilbake på.

– Er du fornøyd med karrieren?

– Ja, jeg er det! Det er sikkert mye jeg kunne gjort annerledes, men alt i alt syns jeg dette gikk ganske bra.

– Hva skal du gjøre nå?

– Jeg er på vei til Alaska for å være med på filmprosjektet til Jackie (Reines kone, som også er eks-skiproff, journ. anm.). Etter hvert skal jeg dra i gang mine egne filmprosjekter, så jeg er absolutt ikke ferdig som skiproff, selv om konkurransekarrieren er over.

– Til slutt; Hvordan syns du frikjøring som sport har utviklet seg i løpet av karrieren din?

– De siste årene har det vært for mange små og enkle face´r, hvor triks har vært viktigere enn jeg syns det bør være. Se for eksempel runnet til Leif Mumma i Andorra i år. Han gjorde ingen triks, men kjørte ei linje på en måte de færreste klarer. Jeg mener han fikk alt for dårlig betalt. Jeg mener FWT i en periode nå har vært verken slopestyle eller freeride, men en slags mellomting som ikke funker. Samtidig ser jeg at de yngre kjørerne som er i ferd med å etablere seg nå drar på skikkelig, og er gira på å charge, men også er gode på triks. Det er tøft, og jeg er ganske sikker på at god, gammeldags klassisk frikjøring er på vei tilbake. Det er bra!