– Jeg vet ikke hvorfor jeg fortsatt sitter her, for å være ærlig

Hurrungane vest i Jotunheimen har tilbudt ymse skiføre denne dagen, men også glimtvis en utsikt som viser at vi har skimuligheter på høyde med det beste i utlandet. 

– High Camp har vært på radaren min i en god stund, men jeg har ikke hatt muligheten til å komme hit. Da jeg kom den første kvelden hadde jeg med en gang følelsen av miljøet som kom sammen. Det er en samling av stammen, av likesinnede mennesker som liker akkurat denne spesielle måten å være på ski på, folk camper ute, lager mat. Det er virkelig en aktiv, sunn og friluftsorientert greie, sier Chris Davenport til Fri Flyt.

I sofaen på Turtagrø Hotell sammenligner han toppturfestivalen med den legendariske kulturfestivalen Burning Man i Nevada. 

– Noe av det sterkeste med skikjøring er at det vekker følelser. Folk elsker virkelig å stå på ski. De elsker det så mye at de bygger livet rundt det. 

Chris Davenport er blant de bedre eksemplene på det siste. Han kjørte sine første svinger i små bakker i New Hampshire på østkysten av USA.

I 1994 hadde han fullført studiene på University of Colorado og flyttet til Aspen, da studiekameraten Shane McConkey lurte på om han ikke skulle bli med til US Extreme Skiing Championships i Crested Butte.

Der var folk som Seth Morrison, Kent Kreitler, Dean Cummings og Doug Coombs. Davenport visste knapt hva en slik konkurranse var før turen, men viste seg å beherske kombinasjonen av bratt skikjøring og klippedropp bra. Deretter gikk det slag i slag, inntil han vant en frikjøringskonkurranse i Las Lenas, Argentina.

Premien var en invitasjon til verdensmesterskapet i Valdez, Alaska.

– Jeg solgte min gamle truck for 6000 dollar for å betale flybilletten til Alaska. Og så vant jeg i Valdez. Så snart jeg var på flyet hjem, begynte jeg å skrive på en forretningsplan for hvordan jeg kunne ta dette videre og faktisk bli en profesjonell skikjører.

Davenport ser tilbake på 90- og starten av 2000-tallet som en gullalder både for frikjøringen og han selv, med helikoptre, høye klippedropp, konkurranser og filminnspillinger. Bakgrunnen fra alpinlaget på universitetet var hans fordel. 

– Jeg hadde vokst opp som en idrettsutøver, jeg visste hvordan man skulle trene, ta vare på utstyret og memorere en løype. I racing memorerer du portene, mens som frikjører kunne jeg lukke øynene og huske en stor fjellside. Jeg memorerte hvor hver klippe eller hvert tre var og dra til toppen og utføre den nedkjøringen jeg ville. Jeg visste også hvordan det var å være i en startport, jeg ble ikke for nervøs og klarte å holde fokus. Jeg var en konkurranseutøver, sier han. 

Samtidig rakk han å etablere seg med kone, hus og etterhvert tre barn i Aspen. Da han nærmet seg 40 og man kunne tro at det var på tide å trekke seg tilbake, endret «The Dav» bare skispor.

Nå var det egen muskelkraft til topps som gjaldt, på de høyeste toppene i Colorado, i Antarktis og på Mount Everest. 

– Det var supermotiverende. Jeg har nok alltid vært ambisiøs. Jeg setter meg mål og jobber hardt for å nå dem. Det er litt entrepenørskap – å se ting før de blir store og sørge for å bli en del av det.

Det Chris Davenport er like godt kjent for som den imponerende merittlisten, er hans gjennomført profesjonelle holdning til det han driver med. Han jobbet både på skolen og i idretten, og ser ingen grunn til å ha noen annen tilnærming til frikjøringen. 

– Jeg innså på et tidlig tidspunkt at dette er en business. Jeg skal prøve ikke bare å være den beste skikjøreren jeg kan, men jeg skal også forsøke å være den beste businessmannen jeg kan være innenfor ski, sier han. 

– Jeg tar det seriøst, fordi jeg føler meg så heldig som kan gjøre dette. Jeg tar det ikke som noen selvfølge. Jeg tenker stadig «holy shit, jeg er faktisk ute og kan gjøre dette, det er virkelig kult», legger han til. 

Mantraet er «alltid trening, alltid være en utøver». Han tar ikke heisen, men går trappa. En kneskade gjør at han ikke kan løpe, så da sykler han i stedet. 

– Når jeg signerer et partnerskap med noen som Norrøna, eller hvem som helst andre, skal de vite at de engasjerer en hardtarbeidende kar, som vil være kreativ og komme opp med ideer og hjelpe deres business. Det sponsorer til slutt betaler for er hjelp til at merket deres skal vokse. Jeg tror ikke alle skikjører innser at det går begge veier. Merket støtter deg, men du må gjøre noe for å støtte merket også, sier han. 

Pakken «The Dav» tilbyr har også gjort han til favorittskikompisen til noen av de rikeste skientusiastene i hjemlandet USA. 

– Straks jeg hadde fått et navn og en merkevare, ville folk hyre meg for å kjøre på ski med dem. Det ble etterhvert til hva jeg gjør nå, jobber som guide som tar folk med på skiturer. Det er folk med svært høye inntekter som jeg tar med på turer over hele verden. Noe som er bra – med tre barn som driver med alpint hjelper det til å betale regningene, sier Davenport, som også er å se i tv-ruta på alpinsendingene til ESPN. 

Rikingenes lekegrind Aspen har vært hjemmet hans siden 1993. 

– Det er en fantasiverden, et sted som ikke ligner noe annet sted i verden. Fantastiske fjell og fantastisk fjellkultur, og alle de lokale folkene elsker å være ute. Det er en ski town, først og fremst er det en ski town. Men det har også denne helt andre siden, det er også et av de dyreste stedene i hele landet. Jeg tror et gjennomsnittlig hus koster ti millioner dollar nå, forteller han. 

Covid har bidratt til å aksellerere galskapen. 

– Huset mitt har doblet verdien siden starten av pandemien. Folk kommer opp til huset med cash og spør om de kan kjøpe huset. Så det er ikke den virkelige verden, det er en stor boble, men det er en utrolig kul boble, sier Davenport, som erkjenner at det kommer store problemer på kjøpet. Som at de som jobber i Aspen ikke lengre har råd til å bo der.

– Det ble så folksomt gjennom covid at lokale folk begynte å gjøre motstand. Det kom klistremerker på bilene med budskap som «dra tilbake til Texas». Det ble for mye. Byen sluttet å markedsføre seg. De hadde et 20 millioner dollar markedsføringsbudsjett, nå er det null. De vil ikke ha noe mer folk. 

– Faren min var alpinist på slutten av sekstitallet og starten av 70-tallet. Han dro faktisk til universitetet i Denver for å studere og romkameratene var norske alpinkjørere. Så vi hadde denne forbindelsen. Det var slik jeg kom til Norge første gang i 1985, kanskje, for å besøke hans venner. Det var kult, jeg husker den turen veldig klart, og jeg ble forelsket i den norske kulturen. Dette er fullstendig random, men jeg husker hjemme at faren min bannet «fy faen». Jeg syntes det var morsomt og lærte alle de norske banneordene av han.

Vi kan ikke komme unna å snakke litt om risikoen ved bratt skikjøring. Shane McConkey og Doug Coombs, to av de som ble nevnt i starten av intervjuet, er bare to av de som er borte. 

– Vi kunne gjøre en timelang samtale om dette. Jeg vet ikke hvorfor jeg fortsatt sitter her, for å være ærlig. De folka er borte og jeg er her. De var virkelig profesjonelle, smarte og dyktige også. Jeg har gjort noen feil og nesten betalt for det med livet, men jeg overlevde. Det er noe kona mi og jeg snakker mye om. Vi mister nære venner hvert år. Det er ikke normalt og det er ikke bra. Jeg er ikke psykolog, men jeg er sikker på at jeg har et snev av PTS (posttraumatisk stressyndrom) fra å miste venner. Når noen ringer og forteller at noen har omkommet, blir jeg trist, men jeg har ikke de samme følelsene lengre, fordi det har skjedd så mange ganger, sier Davenport. 

– Det er vårt ansvar å gjøre alt vi kan for å utdanne folk flest og spesielt skikjørere og fjellklatrere slik at vi kan forhindre at disse tingene skjer. Men på slutten av dagen er det fortsatt farlig. Jeg vet ikke, men jeg har stor tro på statistikk. Shit happens. Det gjør det virkelig. Du kan være den beste racerbilkjøreren i verden, men du vil fortsatt havne i et bilkrasj. Det er bare sånn det er. Du kan være den beste guiden i verden, men likevel havne i et snøskred. Det er en funksjon av hvor mye du er der ute. Naturen bryr seg ikke, fortsetter han. 

Trebarnsfaren legger ikke skjul på at han har endret sin egen innstilling. 

– Jeg har definitivt blitt mer konservativ. Det er en av grunnene til at jeg liker guiding og det å ta med gjester ut. Det betyr at jeg kan pushe deres grenser, men være godt innenfor mine egne. Det var tida før da jeg presset mine egne grenser som var virkelig farlig. Jeg liker det stedet jeg er på nå. Det føles tryggere.

De tre sønnene han har oppdratt skal selv ta valgene sine i fjellene de neste årene. Davenport mener de har fordel av å ha vært rundt han når han kurser gjestene sine i skred og sikkerhet. 

– De er ikke risikotakere på den måten. Det betyr ikke at de ikke kan skade seg på skiracing eller noe annet, men jeg tror de har virkelig gode hoder på skuldrene sine nå, jeg er ikke altfor bekymret for dem. Men det betyr ikke at ikke noe kan skje. Hvis du og kona di oppdrar skikjørere, bør du være klar for at noe kan skje, for det er bare slik det er, sier han. 

Chris Davenport har vært på flere skiturer i Norge, men Jotunheimen er foreløpig et uutforsket område. Det vil si, han var her på  sommerferie 1980-tallet, da faren tok med familien for å besøke norske kompiser fra skilaget til universitetet i Denver.  

Davenports foredrag på i teltet på Turtagrø handler om skikjøring i utilgjengelige deler av Alaska. Sammen med betalende gjester og frikjøringskompiser flyr han langt inn i Alaska Range, camper med telt på isbreer 2000 meter over havet og klatrer opp i bratte snørenner. Han forklarer at denne brattkjøringen kan gjøre trygt, på grunn av den helt spesielle snøen som nærmest klistrer seg til fjellveggene. 

Med 1000 høydemeter på skareføre i beina, kan vi ikke unngå å bli slått av kontrasten. 

Men på avslutningsdagen er det sol over Hurrungane, og på sørsiden av Austabotntindane er snøflaten varmet opp slik at en skientusiast ikke ønsker seg noe annet sted. Chris Davenport legger det første sporet, med en hjelmkameramann i hælene. Vi som kommer etter blir møtt med en high five med en smilende legende med Red Bull-hjelm. 

– På mange måter er jeg fortsatt en skiboms, men en profesjonell én som får betalt for å stå på ski. Det er en drøm. Du vet den klisjéen med å leve drømmen. Jeg gjør faktisk det. Det var dette jeg ville gjøre, og jeg gjør det fortsatt, sier Chris Davenport.