– Jeg vil kjøre ski hele livet

– Jada, men det er ganske langt uti.

Dette intervjuet er hentet opp fra arkivet

Ski og fjell i opphavet

Du trodde kanskje at Ida Hilde var fornavnene til Ida Hilde Gunleiksrud? Det er de altså ikke. Idas mammas etternavn Hilde stammer fra Romsdalen, og pappa Vegards etternavn Gunleiksrud fra Trondheim. Det ligger mye ski- og fjellkompetanse i de to etternavnene – for å si de mildt – men 24 år gamle Ida er sakte men sikkert i ferd med å stjele showet som slektas nye skistjerne.

– Når du er åtti år, hva slags ski-liv ønsker du å se tilbake på da?

– Jeg vil kjøre ski hele livet. Farfar er 78 år gammel, og sier han skal kjøre ski til han må ha skilator. Altså ikke rullator, men skilator. Målet mitt er å måle meg med farfar når jeg blir gammel.

Pappa Vegard – som altså nesten ble verdensmester, men måtte se seg slått av lillebror Hans – var en slags rebell. Han og lillebror gjorde opprør mot familiens krav om utstrakt aktivitet på langrennsski, og dro det så langt at de til og med oppsøkte skiheiser i ungdommen. Noen år senere kom 90-tallet, og  både pappa og onkel Hans sto solid plassert i verdenstoppen i den ultratrendy sporten telemarkskjøring.

– Denne er kul, den vil dere muligens se, smiler Ida.

Hun står i gangen utenfor rommet sitt i leiligheten hun og noen venninner leier i Trondheim, og roter i en haug med klær. De har nettopp flytta inn, og kasser, klær, sko og alskens utstyr ligger strødd rundt omkring. Men jakka Ida har funnet fram blir muligens ikke med på Trondheims mest trendy utesteder med det første.

– Jeg tror det er pappas første landslagsjakke. Den er ganske morsom.

Ida holder opp ei rød, innsvingt vadmelsjakke med skinnlapper på skuldrene, snorlåser overalt, en litt høy krage og et norsk flagg på den ene overarmen.

– Tenk at de så ut sånn da, ler Ida.

Leiligheten hun bor i ligger på Byåsen, et halvlangt steinkast unna barndomshjemmet til pappa. Men Ida er vokst opp i Bærum, snakker slett ikke trønderdialekt, og er sjukt god i engelsk med kanadisk-amerikansk uttale.

Konkurransementalitet

Hun vant slett ikke sin første frikjøringskonkurranse i fjor, men det var likevel vinteren 2017 at en champagnesprutende Ida Gunleiksrud øverst på pallen ble et langt vanligere syn enn det motsatte.

Hun tilbragte vinteren i Nendaz – uttales uten å si z´en høyt fant hun etter hvert ut – i Sveits, og fikk en bra start på konkurransesesongen med andreplass i Freeride World Qualifier-konkurransen i Engadin, like ved St. Moritz. Etter et par måneder i Sveits bar det hjemover, og rett til topps på pallen i både Heftyes Invitational, Fri Flyt Freeline Jam på Stryn og legendariske Røldal Freeride Challenge.

I Nordisk mesterskap i Riksgränsen like etter gikk ikke like bra, til tross for en veldig vellykka første dag.

Der ble Ida nummer seks.

– Å konkurrere er veldig gøy, jeg kjørte jo alpint i mange år. Jeg slutta da jeg var nitten år, og begynte å studere. Da var jeg egentlig litt lei av ski, men lysten kom fort tilbake, og da ble frikjøringskonkurranser et fint alternativ, sier Ida.

Hun koker kaffe og serverer kjeks på kjøkkenet sitt, og forteller smilende om livet som både alpinist, frikjører og geologistudent. Hun ler nesten hver gang hun sier noe, og alle som syns farger er bedre enn svart/ hvitt bør være grønne av misunnelse på Idas flagrende, røde hår.

– Dere kan få en brødskive altså, utbryter hun når både journalisten og fotografen blir litt vel ivrige på kjeksene.

– Nei takk du, det går fint. Kan du ikke fortelle litt mer om frikjøringskonkurranser i stedet?

– Ok! Da jeg bodde i Canada og kjørte alpint var det ganske mye frikjøring. Mer enn da vi trente alpint hjemme i Norge, særlig siden han første treneren min ikke var så glad i å stikke løype. Det er en fordel å kjøre på mye forskjellig underlag, og det får jeg igjen for i frikjøringa. Jeg liker å kjøre fort, og er vel mer enn sånn storfjellstype enn jeg er leken. Men jeg lærte meg 360 på Stryn i sommer!

– Røldal Freeride og NM på Riksgränsen er de to største konkurransene i Skandinavia. Hvilken er best?

– Røldal. Det er riktignok kult med mye folk og tre konkurransedager i Riksgränsen, men face´n er mye fetere i Røldal. Tredjerenna er rå, med masse forskjellige linjevalg.

– Hvordan opplever du dømminga i konkurransene?

– Det blir alltid subjektivt i en sport som frikjøring, uansett hvor mye system og regler man lager. Jeg orker ikke bruke så mye energi på det egentlig, det er jo sånn at hvis man er misfornøyd med dømminga får man heller være fornøyd med sin egen innsats, og håpe det går seg til på lang sikt. Da Hedvig Wessel vant i Riksgränsen i fjor tror jeg dommerne hadde det vanskelig. Filippa Ring som ble nummer to kjørte ei mer klassisk storfjellslinje med flere elementer, men uten triks. Hedvig hadde færre elementer, men hun landa backflip ut en stor klippe – noe som knapt nok har skjedd i en jentekonkurranse før.

Artikkelen fortsetter under bildet!

Ida kjørte alpint i ti år før hun begynte med frikjøring for alvor. Hun var best i de tekniske disiplinene, slalåm og storslalåm. Hun gikk på skigymnas i Bærum, og la fartsdressen på hylla etter videregående.

– Det var ganske vanskelig etter å ha dedikert så mye av livet til sporten. Alt handla jo om alpint. Men jeg har aldri angret, og det skyldes nok at jeg har vært så mye på ski likevel. Det er mange som slutter tvert, og ikke kjører for moro skyld. Jeg er veldig glad jeg fortsatte.

Skimiljøet rundt universitetet i Trondheim spilte en viktig rolle for å få Ida i gang med frikjøringskonkurranser. NTNU står for Norges Teknisk Naturvitenskapelige Universitet, og med bokstavene TA i tillegg får du med Telemark Alpint.

– NTNUITA er en bra samling skikjørere fra Trondheims studentmiljø. Folk med all mulig skibakgrunn og ferdigheter er med. De arrangerer turer, kurs, fellestreninger og til og med en frikjøringskonkurranse i Oppdal. Her er også en gjeng som har vært med i diverse konkurranser i norgescupen. Vi får også støtte til startkontingent og reise til konkurransene, noe som kommer veldig godt med! Denne gjengen var på sett og vis litt inngangsporten til at jeg starta med frikjøringskonkurranser, i tillegg til at jeg fikk masse gode skivenner det var gøy å dra på ski med, forteller geologi-masterstudent Ida. 

LES OGSÅ: Svenskenes norske fjell

Stein-nerd

– Det er så mange fine steiner. Tenk på hvor gamle de er, og hvor lenge de har eksistert! Det er kult å være på tur og la seg fascinere av hvordan landskapet er blitt til. Vet du; den siste eska jeg flytta inn hit var steinsamlinga mi. Jeg er nok en slags landskaps- eller steinnerd. Men de fleste geologer er sånn.

Ida Hilde Gunleiksrud forteller om studiene sine. Hun er ett år på etterskudd med masteren i geologi – årsak: skikjøring – men målet er å dra i land masteroppgaven i år.

– Jeg begynte med petroleumsfag, og gikk etter hvert videre med geofag. Jeg skal bli geolog, men akkurat hvor det bærer og hva jeg skal skrive master om vet jeg ikke ennå. Det er slett ikke sikkert jeg kommer til å studere så veldig voldsomt etter jul. Det var så gøy å være i Alpene i fjor at jeg ikke utelukker en ny vinter på ski. Men i høst blir det geologi for alle penga.

– Trener du mye på høsten?

– Mye vil jeg ikke si, men jeg har løfta litt knebøy. Det får man mye igjen for når skiene er på. Og så løper og sykler jeg i skogen, det er gøy. Jeg drev med friidrett da vi bodde i Canada, sprang 800 og 1500 meter. Mamma var på landslaget i mellomdistanse i tenåra, så friidrett og løping ligger litt i familien.

– Har du drevet med mye annen idrett?

– Egentlig ikke. Jeg spilte fotball en sesong da jeg var liten Og så var jeg hestejente ei stund i Canada! Det var ganske rått egentlig, vi red lange turer i Rocky Mountains.

Intro i Canada

Da Ida Hilde Gunleiksrud var ni år fikk pappa Vegard – ja, altså han som nesten ble verdensmester – jobb i Canada. Han er også geolog forresten. Hele familien flytta over Atlanteren til den paddeflate byen midt på prærien øst for Rocky Mountains. Selv om det er flatt, er ikke fjella langt unna.

– Calgary er en stor by, men det går i cowboystøvler og pickuper. Skisteder som Banff, Norquay og Sunshine Village ligger en times biltur unna, og med litt mer kjøring kommer du til Lake Louise. Det var i Canada jeg begynte med alpint, etter å bare ha drevet med langrenn da vi bodde i Oslo. Der borte er alpintrening mye mer som en slags familieutflukt i helgene, hvor alle er med, og mye lek og moro. Men etter hvert ble det selvsagt mer alvor, forteller Ida, som altså uttaler navnet på alle disse stedene på perfekt kanadisk-amerikansk vis.

Etter seks år med alpintrening, skole, venner, barne- og ungdomsår og alt mulig annet i Calgary flytta familien hjem til Norge igjen. Da hadde Ida bodd i verdens nest største land en tredjedel av livet, fra hun var ni til hun fylte 15 år.

– Det var litt tøft å flytte hjem igjen, jeg hadde jo masse venner i Canada. Jeg måtte liksom begynne på nytt hjemme i Norge. Treninga ble hakket mer seriøs også da jeg kom hjem, men sånn er det vel å begynne på skigymnas, forteller hun.

– Har du holdt kontakten med noen av vennene dine i Canada?

– Jada, og jeg har vært tilbake et par ganger siden vi flytta derfra.

– Kan du se for deg å flytte tilbake for å bo i Canada?

– Njæææ, nei egentlig ikke. Kanskje for en kort periode, men det er fint å bo i Norge.

Å kjøre som ei jente

Ida blir engasjert når hun snakker om jenter og frikjøring, og hun smiler og ler litt mindre enn ellers.

– Guttas fysiske forutsetninger er bedre enn våre, ingen tvil om det. Men det skal ikke være noe problem for ei jente å bli like teknisk god som en gutt, eller være like kreativ i kjøringa. Vi jenter skal i hvert fall ikke bruke det å være jente som unnskyldning for å ikke gjøre eller ikke klare noe. Det er ofte forskjellige måter å gjøre ting på, og man må bare innse at gutter og jenter er forskjellige. Jeg liker veldig godt å kjøre sammen med begge, det viktigste er en inspirerende gjeng.

Sist vinter tilbragte hun i Sveits sammen med masse skivenninner.

– Vi var en fin gjeng og hadde det veldig gøy! Det er jo mange jenter som driver med dette, sannsynligvis flere enn folk tror.

Ida forteller ivrig om lange offpist-turer på baksiden av Mont Fort i Verbier, med både dramatiske linjer og skogskjøring av den mer hyggelige sorten.

– En perfekt skidag er jo en dag med bra folk som inspirerer hverandre. Man trenger ikke være så god eller rå eller noe sånt, man kan la seg inspirere av så mangt.

– Hvem er forbildene dine?

– Tja, jeg syns jo at Angel Collinson og Michelle Parker er helt rå på ski. De er like gode som gutta.

– Hvordan er det å være jente i det ganske så mannfolkdominerte frikjøringsmiljøet?

– Det har jeg egentlig ikke tenkt så mye på. Jeg vil bare kjøre ski, jeg.

– Hva med sponsorer, har du noen?

– Tja, jeg får låne ski og kjører på modellen EVI SLAG, som står for Ski Like a Girl. Det er ordentlige frikjøringsski, ikke bare en myk og rosa versjon av noe annet. Andre sponsorer har jeg ikke, jeg syns egentlig jeg har det utstyret jeg trenger, men det hadde selvsagt vært artig og fått noen greier.

Epilog

Telemarksprestasjonene til onkel Hans og pappa Vegard måtte kontrolleres, da de stammer fra en tid før internett var vanlig.

Hans Gunleiksrud melder følgende:

– Broder Vegard (altså Idas far, journ. anm.) tok bronsemedalje i VM i 1988 St. Gervais i Frankrike, pent plassert etter respektive Olav Bjarne Lysklett og meg. Jeg vant året før, i 1987 i Hemsedal. Ollis og jeg passet på pallen noen år til, men det gjorde ikke broderen. Han vant vel norgescupen sammenlagt i 1984 eller 85, samt nordisk mesterskap i 1985 eller 86.

Men det er altså Ida Hilde Gunleiksrud som er råest av alle sammen.

Ida Gunleiksrud

FAVORITT FRIKJØRINGSKONKURRANSE: – Røldal, fordi der er det beste terrenget. Tredjerenna er steinbra.

• FAVORITTSKISTED I NORGE: – Oppdal med bra snø, som har vært sjelden de siste årene. Hovden er veldig gøy, og Ådalen gir effektiv kjøring.

• FAVORITTSKISTED I VERDEN: – Nendaz i Sveits, der er det veldig mye morsom kjøring overalt.

• FAVORITTKONKURRENT: – Lisen Strøm. Vi konkurrerte mye i alpintida, og har vært på mange turer. Vi passer godt sammen.

• FAVORITT-TOPPTUR: – Romsdalen. Jeg har hatt noen nydelige turer i Vengedalen, og det er fortsatt veldig mye jeg vil gjøre der.

• DRØM: – Å ha det gøy på ski hele livet.