Norges bratteste padleelver

Men tar du med noen krav som kvalitet på padlinga, klassikerpotensiale, geografisk fordeling, hvor ofte de padles, hvor morsomme de er og så videre, så har du ei liste med ti elvestrekninger som er de beste i hele verden. Her er ti bratte elver du bør få padla før du pensjoneres. 

Eventuelt holde deg langt unna.

Tronda

– Stoke-faktoren var rimelig høy da vi padla Tronda første gang, ikke minst fordi vi hadde med oss et par amerikanske superstjerner som lagde padlefilm. Vi padla først, så viste vi amerikanerne vei på runde to, så ble vi klipt ut av filmen. Det var en fet dag, minnes Trygve Sande.

– Hvordan vil du beskrive padlinga i Tronda?

– Veldig unorsk og veldig spektakulær. Det er sjelden at så mange fosser på rad, med så stor gradient er så padlebare. Vi var tilbake og padla elva i fjor, etter mange års fravær, og da fant jeg ut at ryggen har blitt litt skralere siden sist, men ellers funka det bra!

Karakteristikk: Liten bekk, som minner litt om velkjente Dry Meadow Creek i California. Strekningen består av ti dropp på mellom en og ni meter, fordelt på 200 lengdemeter. Korte bassenger mellom, og en del underspylt fjell. Men padlinga er ikke supervanskelig, brattheten tatt i betraktning. Krever liten til moderat vannstand. Navnet henspiller for øvrig på at huset til countryartist Terje Tysland ligger like ved put-in.

TILBAKE: Artikkelforfatter Tore Meirik var med på førstegangspadlingen av Tronda i 2001. I 2013 var han tilbake, og når gamle menn skal bryte seg på bratt padling er det selvsagt fotograf med, i motsetning til i 2001. Foto: Martin Innerdal Dalen

Husvollelva

– Jeg vet ikke om noen nordmenn som har padla Husvollelva, jeg har i hvert fall aldri vurdert å gjøre det. Men den hører hjemme på lista fordi den utvilsomt er blant de bratteste strekningene som er padla i Norge. Problemet er at droppene kommer svært tett, alle er ganske høye, og nokså rotete. Og så er det helt jævlig bratt, sier Mathias Fossum.

Karakteristikk: Husvollelva er rett og slett en drøss høye og nokså vanskelige fosser plasser oppå hverandre. Hver for seg er fossene håndterbare (selv om de er høye), men i denne elva er det så tett mellom dem at alt har aldri blitt padlet på samme tur.

EN AV FÅ: Spanske Aniol Serrasolses er en av få med guts nok til å padle denne fossen i Husvollelva. Fotografen, som er en av Norges beste elvepadlere, holdt seg klokelig på land. Foto: Mathias Fossum

Teigdalselva

Erik Martinsen var 22 år, og i ferd med å etablere seg som en av Norges beste elvepadlere, da han var med på førstegangspadlinga av Teigdalselva i 1999.

– Vi skjønte nok at dette kom til å bli en klassiker. Det var Arnd Schäftlein (tysk elvepadlelegende, journ. anm.) som var pådriver for turene den gangen, og det var rått å være med han på tur. Dobbeldroppet er mest kjent nå, men det er jo mange seksjoner på Teigdalselva som er skikkelig fete. Vi hadde nok litt vel mye vann i nittini, og store kombinasjoner som dobbeldroppet, som ser ut som det er laget for padling, var litt uvanlig på den tida. Det var skikkelig tøft, forteller Erik Martinsen.

Karakteristikk: Pool & dropp-preg, med nesten bare store dropp, krydra med noen mer kontinuerlige stryk. Blant de mange droppene er dobbeldroppet (8 + 12 meter) helt til slutt det store høydepunktet, men oppstrøms for dette fins en rekke spektakulære dropp i lignende kaliber. Teigdalselva er regulert, og krever stor vannføring for å være padlebar. Sammen med Nedre Rauma er nok Teigdalselva Norges mest fotograferte padletur.

TEIGDALSELVA: Svenske Anton Immler som setter utfor Kråkefossen – mer kjent som Dobbeldroppet. Foto: Tore Meirik

Tyssedalselva

– I Tyssedalselva får du virkelig testa støte-skillsa dine. Ikke bare er droppene veldig store, men de er også ganske teknisk vanskelige, forteller Benjamin Hjort.

Han var en av Norges mest erfarne elvepadlere, men Benjamin omkom i en tragisk snøskredulykke like ved Voss i 2016. Han var også en svært dyktig fotograf, og har tatt flere av bildene i denne artikkelen.

Sklia på bildet er Tysseelvas crux og største element, og på voksen vannstand kreves både perfekt inngang på toppen og perfekt padling videre nedover. Benjamin har prøvd seg flere ganger.

– Jeg har fått meg noen runder i bånn selv. Du får enorm fart der, sier han.

– Hva med resten av elva?

– Det er flere smådropp før det neste siste stryket, som er en sværing med opp mot 15 meter høydeforskjell. Også denne er stor, og krever mer eller mindre perfekt linje hvis du skal unngå trøbbel. 

Karakteristikk: Intens strekning med mange svære fosser. Noen av dem lar seg ikke padle, men mange er padlebare og byr på langt flere høydemeter enn hva som er vanlig for sånne stryk. Store sklier og fosser, og krevende padling, er stikkord.

STORE KOMBINASJONER: I den største sklia i Tyssedalselva gjelder det å holde tunga rett i munnen, men ikke mellom tennene, for da kan den bli delt i to. Foto: Benjamin Hjort

Mår

Førstegangspadling: Mathias Fossum, Karl Engen og Morten Eilertsen padla de fleste strykene i 2013, men tyskerne Olaf Obsommer, Matze Brustmann og Dirk Schwartzer gjorde et forsøk allerede i 2003, sannsynligvis uten å få padla særlig mye.

– Karakteren på grunnfjellet er det som gjør denne turen så spesiell. Det er veldig glatt og fin stein, og veldig fine stryk. Man kan vel si at Midtre Mår er overraskende padlebar til å være så bratt, og særlig spesielt er det at padlinga er såpass grei, selv om det bikker unna så mye som det gjør, forteller Morten Eilertsen. 

Karakteristikk: Intens strekning spekket med lange sklier som ender i definerte dropp, flere av dem av den svære typen. Strekningen ble «oppdaget» så sent som i 2013, men alle er enige om at dette kommer til å bli en klassiker. Riktig vannstand finner stort sett på våren eller etter regnvær, men vannstandvinduet kan være smalt. 

Sjekk legendariske Flemming Vatnes førstegangspadling av en av strekningens verste fosser her:

CLEANT: Morten Eilertsen på vi ned en av svært mange, lange og bratte sklier på Midtre Mår. Foto: Mathias Fossum

Eidsåa

Mariann Sæther førstegangspadlet elva, og fossen som etterpå fikk navnet «Big Girl». Turens definitive høydepunkt, men også skumleste stryk ifølge henne selv.

– Det var en helt sjuk følelse. I Big Girl må du snu kajakken i lufta utfor det første 12 meter høye droppet, hvis ikke går du i fjellveggen. Deretter er det en trang dropp på rundt fem meter med litt guffen landing. Tar du med Big Girl, og eventuelt fossen ovenfor, som jeg ikke har vært utfor, så er utvilsomt Eidsåa en av de mest skremmende elvene jeg har padla i Norge. Men resten av turen er mer grad fire-kos, med en helt clean 10-meters dropp som høydepunkt, forteller Sæther. 

Karakteristikk: Kort strekning, med pool & drop i grunnfjell. Store bassenger og helt rene dropp. Alt har blitt padla, men et par av av fossene er svært krevende.

STOR GUTT: Gerd Serrasolses, som tross fornavnet er en mann, var førstemann som padla «Big Boy», den siste fossen før Mariann Sæthers «Big Girl». Foto: Mikael Gillis Ekström

Aurdøla

– Aurdøla er såpass uclean at du må ha en del vann for at strykene skal bli morsomme. Men da blir bakevjene små. Dette er en intens tur, med svære og rotete sklier som kommer tett. Den første gangen jeg var der hadde vi for lite vann, og da knuste jeg setet på kajakken min. Aurdøla er nok best å padle på slutten av sesongen, siden sjansen for at båten blir ødelagt er nokså stor, sier Karl Engen. 

Karakteristikk: Svært intens og vedvarende elv med mange store sklier og dropp, noen av dem av det nokså rotete slaget. Blir hissig, men cleanere, på høy vannstand, men alt lar seg padle av de riktige folka.

UTFORBAKKE: Karl Engen på vei ned en av mange hissige kombinasjoner i Aurdøla, på solid vannstand. Foto: Espen Mikkelborg

Lønsdalselva

– Jeg husker Nedre Lønsdalselva som en sjukt fet tur. Vi var på padleturné i Nord-Norge, og var en bra gjeng som mer eller mindre fråtset i ukjente elveperler. Lønsdalselva var en av mange, men den er spesiell på grunn av alle de cleane skliene og fossene som er mer typisk for California enn Norge. Høydepunktet for min del var nok da Simon mista båten sin utfor et stryk, og vi måtte padle etter, blindt, for å berge kajakken hans. Heldigvis gikk det bra, minnes Lars Christian Brandstad, som var med på førstegangspadlingen i 2002. 

Karakteristikk: Mange til dels store dropp og sklier, de fleste nokså cleane, men med noen mer krevende unntak. Stort sett greie bassenger mellom strykene, men noen av disse er litt korte. Høydepunktet er ei sklie på rundt 10 meters lengde, som ender i et dropp på 5-6 meter, med autoboof.

SKLIE: Det starter bratt, og blir bare brattere og cleanere på Nedre Lønsdalselva. Dag Sandvik i aksjon i elva. Foto: Benjamin Hjort

Rauma

– Nedre Rauma er en av de feteste padlestrekningene vi har i Norge. Store sklier og stryk, ikke så voldsomt teknisk vanskelig, men veldig kult. Nedre Rauma har alt, og de spektakulære stryka er veldig fotogene og en favoritt blant utlendingene, sier Martin Vollen. 

– Hvilket stryk er din favoritt?

– Skliefossen med hoppet i midten. Ikke fordi det er så fryktelig vanskelig, men du må treffe linja, og det er mange høydemeter, akkurat som alt annet på Nedre Rauma egentlig 

Karakteristikk: Dette er definisjonen på pool & dropp i størrelse XXL. Elva er enten paddeflat eller så er det svært definerte og relativt korte, men store fosser og sklier. Alt lar seg padle, men noen av strykene nærmer seg 20 høydemeter (uten nevneverdig mange lengdemeter), så her kreves sterk rygg og riktig innstilling, selv om den tekniske vanskegraden ikke er avskrekkende. Den relativt beskjedne gradienten skyldes flate mellompartier.

SVÆRING: Evan Garcia padler Purkhola-fossen – den råeste i Nedre Rauma og kanskje i verden. Foto: Mathias Fossum

Skjøli

– Skjøli er action fra topp til bunn, og jeg er alltid redd på Skjøli, uansett hvor mange ganger jeg har padla der. Det er ikke store dropp eller voldsomt vanskelige stryk som er problemet, men det er mangelen på pauser og rolige partier som gjør elva så utrolig morsom, og skummel. Heldigvis har jeg sluppet billig unna selv, sier Mathias Fossum, som har Skjøli som favorittelv.

Den spanske superpadleren Aniol Serrasolses satte vannstandsrekord da han padla Skjøli alene på 1,75 i 2012, og konklusjonen etter turen var klar: Dette gjør han aldri igjen.

Karakteristikk: I motsetning til alle de andre elvene i denne oversikten, er det ingen store, enkeltstående dropp i Skjøli. Gradienten skyldes derimot en vanvittig mangel på bakevjer. Strekningen er rett og slett et åtte kilometer langt stryk, fullt av hissige valser og terskler. Jo mer vann jo vanskeligere blir det, selv om det er mange steiner å kræsje med på lav vannstand. Elva er lettest å håndtere på vannstand rundt 1,45, og mangler du kjentmann må du belage deg på å bruke mesteparten av dagen.

PS! Skjøli ble endret nokså totalt etter flommen i fjor – det får lokalkjente Martin Vollene erfare i denne filmen.