Et par gamle, engelskregistrerte varebiler med rattet på feil side, seks elvekajakker og like mange folk står i busslomma ved Åmot, omtrent der riksvei 257 begynner stigninga mot Randsverk og Valdresflya.
Noen jenter med rastahår, som ser ut som de ikke har vaska seg på ei stund, og et par karer med rastahår, som ser ut som de ikke har vaska seg på ei stund, står i busslomma og kler på seg. Bleke rumper står i gøyal kontrast til svart asfalt, fargerike elvekajakker og grønt kulturlandskap.
De har nettopp padla det mange mener er verdens beste padlestrekning.
«Velkommen til Heidal, bygda med særpreg», står på skiltet et par hundre meter lenger opp fra take-out på Åmotfallene. Med unntak av de enestående tømmergårdene oppi lia, er Heidal omtrent som de fleste andre småplasser i Norge vinterstid. Ganske søvnig, litt kaldt, og det skjer ikke så mye, annet enn ungdommer som kjører traktor til og fra samfunnshuset.
Men om sommeren dukker særpreget opp. Engelsk, spansk og tysk er vanligere enn den sjarmerende, lokale dialekten (Arne Brimi-aktig vil mange si, selv om det er noen mil fra Vågå til Heidal), og biltak med elvekajakker på er langt vanligere enn biltak uten.
I dag får nemlig Heidal særpreget sitt fra Sjoa, en av planetens aller beste, eller i hvert fall mest kjente, padleelver.
– Til å være et søvnig bygdesamfunn, er det ingen tvil om at Sjoa gir Heidal en ganske sær kulturmiks med folk fra alle verdenshjørner, sier Jon Kristen Garmo.
Han driver både dagligvare- og padlebutikk i dalen, han brygger øl, huser padlere og jobber som ektemann og småbarnspappa. Han er også en av gutta som har vaska både nese og ører aller mest i Sjoa. Mer om det senere.
– Tror du Heidal Turist sikta til padlerne da de laga skiltet på 80-tallet?
– Hehe, nei, men du trenger ikke lete lenge for å finne særpreg hos heidøler. Det er jo bare å se på oss det.
Raftingkjøret i Sjoa starta på 80-tallet, og i dag holder elva liv i fire forskjellige raftingfirmaer. Før var det flere, men de etablerte firmaene passer på å skvise ut nykomlingene før de kommer skikkelig i gang. En sommer satte de opp bommer på veiene som ga adkomst til de mest brukte start- og stoppstedene langs Sjoa. Målet var å hindre det nye raftingselskapet tilgang til elva, men siden padlerne også mista tilgangen, var de kjapt ute og løste problemet med baufil.
Elvepadlerne kom med gummibussene, altså raftingflåtene, og i mange år var Heidal selveste sentrum for elvepadling i Norge. Norges Padleforbund brukte noen milloner på et riksanlegg for slalåmpadling som ble brukt én gang. Nå er litt av anlegget tatt av flom, og resten brukes hyppig som campingplass og festivalområde.
Bærebjelken i Sjoa er «Normalen», turen fra Harlaug bru til Faukstad. Sjelden finner man så mange fete lekesteder på en så fin og lettilgjengelig padlestrekning. Nå er riktignok superbølgen Jølgen og minivalsa Mikrosurfen ødelagt, eller i hvert fall redusert, av flom, men fortsatt er det masse lekesteder igjen.
Kay-Arne Randen, Martin Vollen, Jon Kristen Garmo og Helge Westerås har alle mer eller mindre vokst opp i Mikrosurfen, og alle har vært innom verdenstoppen i elvepadling på et eller annet vis, selv om sannsynligvis ingen av dem vil inrømme det. I dag driver de med andre ting i tillegg, og Åmotfallene har blitt den nye Normalen.
Åmotfallene har for øvrig blitt kalt «kajakksportens svar på Trollveggen», en påstand som i dag utvilsomt kan utsettes for diskusjon.
Men:
– Åmot er verdens feteste padletur. Enkelt og greit, slår Kay-Arne Randen fast.
– Hvorfor?
– Det er ikke nødvendigvis fordi det er vanskeligst eller heftigst, men Åmot funker på alle vannstander, og forandrer totalt karakter fra høyt til lavt vann. Ingen tur er lik, men Åmot er alltid artig. Alle turer på Åmot er den artigste åmotturen noensinne, og hver gang er det perfekt Åmot-vannstand, uansett hvor mye eller lite vann det er.
– Men hva mener du er det mye omtalte særpreget til Heidal´n?
– Det skjer absolutt ingenting her sju måneder i året, men de andre fem månedene er det fullt av eksentriske folk fra hele verden som er her for en ting, nemlig elva. Og det er jo ganske sært.
Kay-Arne er regnskapsfører, og var i sin tid en av verdens beste junior-rodeopadlere. Fortsatt er han en råtass av de sjeldne, men det går litt lenger mellom hver gang han beviser akkurat det for resten av verden, i hvert fall hvis momsfristen nærmer seg.
Det samme kan man si om kolonialmajor Jon Kristen Garmo og jakt-fra-turkajakk-entusiast Helge Westerås. Sistnevntes største padleprestasjon de siste årene er nok da han gjorde et dypt støttetak med ei ladd hagle etter å ha skutt ei gås fra kajakken. Kanskje en større prestasjon enn gullet i junior-prøve-VM i rodeopadling på New Zealand i 1998.
Men ambulansesjåfør Martin Vollen holder mer liv i padlekarrieren. Han setter stadig vekk utfor svære fosser, lager film og huser internasjonale padlestjerner i hybelen sin i dalen. Som for øvrig er en gård med ni hus og et par mål innmark, til 3 500 kroner i måneden.
– Jeg bor jo fint, men ellers er livet som elvepadler i Sjoa ganskje ordinært, sier Martin, som i god norddøl-tradisjon ikke bruker store ord med mindre det er høyst nødvendig/ prekært.
Han er en av få som har prøvd å padle en av de verste fossene i Sjoa, som, såvidt man vet, kun har blitt padla på vellykka vis en gang. Bæringa på Ridderspranget-seksjonen er en stor og krevende foss, med veldig ekle landingsforhold.
– Det var skummelt, jeg brukte lang tid på å bestemme meg for å padle den fossen. Det verste var å bli trykt ned av alt vannet som presses gjennom en ganske smal passasje. Det ble ei brutal svømming. Men det kan hende jeg prøver igjen en gang.
Førstemann som satte utfor dette spetakkelet av en foss var tyskeren Claus Suchanek. Mutters alene, iført sin lillesøsters rosa sykkelhjelm, padlet han fossen visstnok uten problemer i 2005. Da fotografene var med dagen etter var han sekunder fra å omkomme. Han ramla baklengs utfor, både Clausi, som de fleste kjenner han som, og alt utstyret forsvant. Den rosa isoporhjelmen kom til overflaten først, og Clausi sist. Heldigvis i live.
Kvelden etter dramatikken like ved Ridderspranget var sannsynligvis Clausi en tur på Pensj. Dette er padlernes, og i mangel på alternativer også alle andres, faste tilholdssted om kveldene. Med skilegenden Øystein Bakke fra Vågå og minst like legendariske Cato Bergnord som vertskap i mange år etablerte Pensj seg som et sted som i aller høyeste grad bidro til å gi Heidal særpreget sitt.
Med nye eiere fra sist sommer vil nok Pensj forsette å gjøre det, men kallenavnet Slagmarken Kaller (fritt etter det avvikla raftingselskapet Villmarken Kaller, journ. anm.) går nok inn i historien sammen med Øystein og Catos legendariske fester i kjelleren på det gamle, ærverdige hotellet.
