I fjor kunne Mariann endelig ta med seg gullet hjem og vise at hun er blant verdens beste ekstrempadlere. Nå, ett år senere ser livet litt annerledes ut. Det er bare tre uker siden lille Benjamin kom til verden. Han er oppkalt etter hennes beste venn, Benjamin Hjort, som på tragisk vis mistet livet i en skredulykke i vår.
Men Mariann har på ingen måte latt kajakken ligge på hylla under svangerskapet. Allerede før Benjamin ble født hadde han trolig padlet mer elv enn de fleste. Å kombinere graviditet og elvepadling synes Mariann har vært uproblematisk.
– Jeg har tatt det mer og mer med ro ettersom magen ble større - jeg holdt meg godt innenfor komfortsona mi hele veien, slik at jeg ikke har tatt noen sjanser, men likevel fått padlet helt opp til ti dager før termin.
Hvordan har folk rundt deg reagert på dette?
– Noen har vært veldig positive, andre har vært litt mer kritiserende. Noen forventet nok at jeg nå endelig skulle ta det med ro - og det gjorde jeg jo også, selv om folk nok glemte at å ta det med ro for meg som har padlet så mye, fremdeles gjør at jeg har vært veldig komfortabel på grad fire. Med mellom 10 og 15 tusen timer i kajakken sier det seg selv at jeg nesten er tryggere på vannet enn på land.
Vi besøkte Mariann på Voss like etter hun ble verdensmester i fjor. Da var det ingen tvil om at Mariann er en rastløs sjel. Dagen startet med stisykling, fortsatte med undervisning på skolen hvor hun jobber som lærer, før det var styrketrening, paragliding og selvsagt padling på planen.
Hvordan ser dagene ut nå?
– Akkurat nå går dagene med på å skape noen rutiner, å bli kjent med lille Benjamin og ja, også noen aktiviteter, selv om jeg har trappet godt ned. Kroppen fikk seg en smell første uka etter fødsel slik at jeg måtte på antibiotikakur - da lærte jeg at det er greit å roe ned tempoet litt om dagen!
Mariann har alltid vært aktiv og likt utfordringer. Da det ble for kjedelig å svømme frem og tilbake på svømmetreningen begynte hun med synkronsvømming. Fra 6-årsalderen hadde hun hest, som ofte måtte ut og mosjoneres før skolen. Hun var i drilltroppen i 11-12 år og trente drilljentene. Hun har drevet med dans og snowboard.
Det var først i slutten av tenåra at hun oppdaget padlingen. At hun skulle bli verdensmester lå ikke helt i kortene da hun startet.
– Jeg ble kjent med en gutt som var et par år eldre enn meg, som var padler. Vi ble kjærester. Første skikkelige date var bassengtrening. Han skulle prøve å lære meg å rulle en kajakk. Jeg syntes det var fantastisk artig, men fikk det ikke til. Jeg prøvde i tre måneder, men fikk det ikke til.
Når de skulle på elva for første gang, hadde hun fremdeles ikke klart å rulle. Med andre ord; hun fikk ikke lov til å padle. Men Mariann skulle uti.
– Jeg svømte tre ganger, men etter det klarte jeg å rulle. Det var et eller annet som løsna da jeg kom på elva. Da var løpet kjørt, da padla jeg konstant.
Kjærligheten varte ikke og den daværende kjæresten sluttet å padle mens hun fortsatte. Siden har hun reist rundt i verden og padlet, i tillegg til å studere og jobbe som lærer.
– Når jeg var ferdig på videregående pakket jeg sekken, tok med meg kajakken og reiste ut i sju måneder. Først til New Zealand. Her kjøpte jeg min første bil. Jeg hadde bare hatt lappen i to måneder, kjørte på feil side av veien, det er et under at jeg ikke kræsja. Så reiste jeg til Chile, kunne ikke et ord spansk, det gikk fint det. Til slutt var jeg to måneder i California.
Chile er et land Mariann har lagt sin elsk på. Da hun var 24 år kjøpte hun ei tomt i Patagonia. Hver vinter reiser hun dit for å bygge på hytta si. Det var også i Chile at hun møtte sin nåværende samboer Ron Fischer. Til vinteren reiser familien på tre tilbake.
– Litt sommer og sol skader ikke med en liten krabat.
Padlelivet har ikke bare vært idyll. I løpet av fjoråret mistet hun to venner i padleulykker.
– Man begynner jo å tenke. Er det verdt det? Hva er det egentlig man driver med? Jeg kjenner mer på det nå som jeg er 36, jeg forstår mer hvor vanskelig det er å sitte igjen. Hvis du dør så dør du jo – ferdig. Det er jo de som sitter igjen det er fælt for. Så man kjenner på et ansvar for å være trygg. Har ikke padla noe mindre ekstremt siden jeg mistet dem, men har mer refleksjoner rundt temaet.
Mariann var selv nære på å miste livet i et juv i Sør-Chile for noen år tilbake.
– Jeg husker at jeg ble dratt veldig langt ned. Det ble mørkt og stille. Jeg tenkte this is it. Men så tenkte jeg nei, svarte heller, jeg prøvde å svømme det jeg trodde var oppover.
En i gruppa fikk tak i Mariann. Da var hun bevisstløs. Han slo henne i ansiktet for å få henne til våkne og ropte at hun måtte henge seg fast bak på båten. De padlet i 3-4 km før de klarte å komme seg inn til land.
– Hvis du svømmer i det juvet er det kanskje 10 % sjans for å overleve. Så jeg følte meg ganske heldig da jeg kom på land.
Har denne hendelsen gjort noe med deg?
– Jeg tenkte ganske mye i ettertid. Hvorfor gjør jeg det her? Jeg kom frem til at fordelen med å gjøre ekstremsport for meg, var større enn ulempen. Men det er ikke alt man forteller til mamma og pappa. De hørte vel ikke om den historia før det gikk noen år.
Tenker du noe annerledes om padlingen nå som du har stiftet familie?
– Noen ting blir nok mer kompliserte, men jeg ser ingen grunn til trappe altfor mye ned. Jeg vet hva jeg kan, jeg vet hvorfor jeg gjør det jeg gjør, og jeg vet at jeg kommer til å fortsette med det selv om jeg også har en familie. Dessuten gleder jeg meg voldsomt til å vise lille Benjamin verden og alle de morsomme tingene man kan gjøre!
Neste år satser Mariann på å padle to worldcuper og et VM i slalåm i september, i tillegg til VM i brattpadling i oktober.
– Jeg er supermotivert til å trene meg opp igjen, og jeg tenker at nå som tida blir litt mindre tilgjengelig kommer jeg til å fokusere på kvalitet, ikke kvantitet.
