Legenden Flemming

OM LEGENDESTATUSEN:

– Ja, sånn har det visst blitt. Hvorfor? Jeg vet ikke, men det er kanskje fordi jeg er 49 år gammel og fortsatt syns elvepadling er det kuleste som fins.

Flemming – Vatne som etternavnet hans er nå – sitter hjemme hos undertegnede og drikker kaffe og spiser kanelbolle. Flemming ser ikke ut som han snart fyller 49 år, men han gjør altså det. Han ligner mer på en blanding av en vidjekvist i mai og ei stålfjær. Med praktisk sveis, t-skjorte og arbeidsbukse på.

Han er i ferd med å flytte, for han har satt ny personlig rekord i å bo lenge på samme sted. Ti år i Oppdal ble nok. Planen om å flytte til Portland i USA med kona og datteren skar seg riktignok, men Drammen ble en fin plan b.

– Hvorfor har du ikke gjort mer for å utnytte legendestatusen din? Du kunne jo levd av elvepadling, og blitt proff for 25 år siden?

– Jeg kynne nok utnytta det mer, og ved et par anledninger har jeg hatt muligheten til å velge padlinga som en slags karriere. Altså å padle hele tida, være foran kamera og få utstyr og penger av sponsorer. Men sånt orker jeg ikke. Jeg vil padle fordi det er gøy, ikke for å selge verken meg selv eller en eller annen merkevare. Jeg padler jo tross alt for å koble av og være glad. Da kan jeg ikke ha det som jobb. Så jeg har alltid valgt bort en tilværelse som profilert elvepadler som lever av å padle.

Flemming forteller nokså motvillig, han syns visst det er hyggeligere å hevde at kaffen og hjemmebaksten er god. Men akkurat denne gangen slipper ikke legenden unna noen historier fra over 40 år med grad fem (og seks, og grad seks som han gjorde om til fem pluss).

LES OGSÅ: Fem elver du bør padle i sommer

OM SHIT HOLE …OG Å NESTEN DØ PÅ ARATIATIA OG KOKATAHI:
Aratiatia rapids er et kilometerlangt stryk på Waikato river på Nordøya på New Zealand. Like oppstrøms for stryket er en demning, og stryket er så heftig at tre ganger om dagen slipper kraftverket ut vann slik at turistene kan få se på spetakkelet i tjue minutter før det blir tørt igjen. Den nedre delen hadde blitt padlet tidligere, men da like før vannet ble skrudd av, slik at risikoen i praksis ble fjernet. Men så dukka Flemming Schmidt opp.

– Det så jo bare så gøy ut! Og det er litt spesielt dette med at når vannet er der må du bare hive deg rundt og padle, sier han.

Som sagt så gjort. Flemming satte seg i sin vesle, gule Eskimo Kendo kajakk, og padlet hele monsterstryket mens damlukene sto vidåpne og sprøyta 200 kubikkmeter vann per sekund ned steinura. Ingen hadde engang vurdert å gjøre det samme før han.

– Jeg var tilbake året etter. Eller var det to år senere? Uansett, da gikk det ikke like bra.

STÅLKONTROLL: Tekniske ferdigheter på topp slalåmpadlenivå kombinert med psyke, fysikk og motivasjon som mangler sidestykke er nøkkelen til Flemmings legendestatus. Her padler han i Øvre Grøvu i Møre & Romsdal. Bilde: Martin Innerdal Dalen

På slutten av 90-tallet – Flemming husker ikke akkurat hvilke år det er snakk om – herja nordmannen rundt på New Zealand med kajakk og motorsykkel mens det var vinter hjemme i Norge. Det var på denne tiden at det internasjonale padlemiljøet fikk øynene opp for den glade og omgjengelige fyren fra Larvik. Som padlet skjorta av alle andre, både tyske råskaller og amerikanske stjerner. Du er ikke førstemann som padler Aratiatia på maks flow uten at det blir lagt merke til.

– Den andre gangen jeg padla havna jeg til venstre ganske tidlig, og kjørte over noen steiner opp/ned. Jeg besvimte, og seilte nedover helt slapp med hue under vann. Så våkna jeg på et slags vis og eskimorulla satt i ryggmargen. Jeg rulla opp på autopilot og var trygt plassert i bakevja like over det verste punktet i hele stryket. Det kunne gått skikkelig ille. Det var bare flaks at det gikk bra. Dette er tjue år siden, men jeg har fortsatt noe rusk i skuldra på grunn av den der, forteller Flemming mens han løfter litt på armen.

LES OGSÅ: Bratte bonuselver

Han både smiler og ler mens han forteller det som strengt tatt er ganske dramatiske historier. Aratiatia var ikke den eneste gangen han var nær ved å miste livet på New Zealand. En annen gang ble gjengen han padlet med overraska av kraftig regnvær da de padlet den lange, bratte og vanskelige elva Kokatahi på Sørøya. De fløy helikopter inn, og eneste vei tilbake til sivilisasjonen er ned elva. Vannstanden steg voldsomt i regnværet. Typisk nok lå Flemming først, men da de amerikanske og tyske superpadlerne han hadde med seg ble redde fordi nordmannen padla for fort, krevde de at han skulle roe ned litt. Da mista Flemming konsentrasjonen, og havna i ei livsfarlig valse. Dette er omtrent som å bli plassert inni et blodtrimma vaskemaskin på åtte meter i diameter uten å kunne puste. Til slutt besvimte han, og da Flemming våkna lå han på land og ble rista i av Italias svar på seg selv; den italienske padlelegenden Francesco Salvato. Få meter nedenfor var et ufarbart juv han garantert ikke ville kommet levende ut av.

– Jeg lå på steinen og spydde og var helt borte vekk. Husker at jeg rakk å tenke på hvor jævlig det ville blir for kameratene mine å frakte meg ut derfra etter at jeg hadde drukna. Men det fins jo morsomme historier også!

– Å? Få høre.

– Shit Hole på Arahura. Jeg er mannen bak det navnet.

– Javel?

Arahura er en annen av de klassiske padleelvene på New Zealands sørligste øy, og Shit Hole er et av de mest karakteristiske strykene.

– Jeg satt bom fast i valsa øverst i stryket, og kom meg ikke ut. Jeg lå inni der lenge og ble både vaska rundt og herja med, men klarte altså ikke å surfe ut av hølet. Til slutt ble jeg så sliten og lei av å sitte fast at jeg måtte helt nederst i kjelleren for å hente krefter. Og da kom jeg ut! Men ikke uten å ta i så jævlig at jeg dreit på meg i samme slengen. Heldigvis for meg hadde en drøss folk padla over meg mens jeg satt fast, og de dreiv og svømte lenger ned. Der var det kaos, så jeg fikk satt meg i vannkanten og vaska shortsen og ræva mi i fred. 

↓ TYPISK: Fleming padler alltid fort, og er alltid først. Og alltid best. Her leder han an foran Erik Martinsen, Trygve Sande og Jörg Waidelich i Grøvu. Bilde: Martin Innerdal Dalen

OM BEGYNNELSEN:

Veien fram til å bæsje i padleshortsen på New Zealand og bli en levende legende blant elvepadlere over hele verden starta i Pikefossen i Kongsberg midt på 70-tallet. Første gang Flemming padlet i vann i bevegelse var han seks år gammel, og det var storebrødrene som dro han med.

– Det var dritkult! Vi padla, svømte, hoppa og herja. Jeg husker brodern måtte redde meg en gang jeg ikke klarte å svømme i land, forteller han.

Siden den gang har det gått slag i slag, med både flattvannstrening på Farrisvannet like ved Larvik hvor han vokste opp, padling i elvene rundt hjemmet, og etter hvert lenger unna og til padlegymnas i Sverige. Flemming skulle bli verdensmester i slalåmpadling, samtidig som foreldrene mente han ville ha godt av litt miljøskifte. Strenge rammer på svensk internat og en polsk slalåmtrener med OL-medalje fra München i 1972 skulle få orden på den femten år gamle smågangsteren fra Larvik.

– Han ble litt sint han treneren, for jeg ville bare leke. Det likte han ikke helt.

– Du har padla elvekajakk i over førti år, minst tredve av dem i verdenstoppen. Har du aldri blitt lei?

– Nei, egentlig ikke. Jeg har padla så mye som mulig siden jeg var seks år. Men det var en periode jeg bodde på Voss da jeg hadde halvannet års pause og brukte tiden min på å fly paraglider i stedet. Men så begynte folk å skjønne at Voss er verdens beste padlested, og da kom det så mange padlere at det var bare å begynne igjen.

SNILL: Kjølig vær sent i september og småtriste, midtnorske omgivelser stopper ikke Flemming når det er bratt padling på gang. Her fra Vutudalselva i Snillfjord i Sør-Trøndelag. Bilde: Tore Meirik

Bratt elvepadling er ingen konkurransegren, og det er i kapittelet om brattpadling Flemming har skrevet med store bokstaver i historieboka. Først og fremst på grunn av vanvittige førstegangspadlinger, ukuelig godt humør, enda bedre psyke og en enestående evne til å skremme de han padler sammen med.

Men han har også offisielle papirer på at han er i verdenstoppen.

OM KONKURRANSER:

– Jeg ble norgesmester i slalåmpadling en gang, men jeg husker ikke når. Det som derimot var fett, var VM i rodeo i Ottawa i 1997. Jeg kom på sjuende plass, forteller han.

Rodeopadling handler om å gjøre triks og knep i bølger og valser, og på slutten av 90-tallet var norske utøvere i verdenstoppen. Flemming var selvsagt den beste nordmannen. Han lærte seg trikset cartwheel (å snurre kajakken mer eller mindre vertikalt en runde) i valsa Bottom Hole i Kaituna river på New Zealand og tok med seg ferdighetene til EM i Augsburg i Tyskland i 1998. Det endte med seier, som han måtte dele med engelskmannen Simon Westgarth.

– Hehe, Simon protesterte på et eller annet, og fikk dele førsteplassen med meg. Jeg tror seieren betydde mer for han. Det var et artig mesterskap. Men VM i Canada året før var enda kulere, for da fikk vi padla så mye annet fett før og etter.

KARSTYKKE: Siden førstegangspadlingen i 1999 har mange padlet Flemmingfossen i Rauma – og mange har skadet seg – men ikke Flemming, som var førstemann utfor den enorme fossen. For øvrig foran kameraene til Teton Gravity Research. Bilde: Dan Armstrong

OM Å SKREMME VANNET AV AMERIKANSKE SUPERSTJERNER (OG ALLE ANDRE):

Skifilmselskapet Teton Gravity Research (TGR) er kjent for mange Fri Flyt-lesere, men mindre kjent er kanskje at TGR har laget tre elvepadlefilmer. Flemming kapret – uten å gjøre annet enn det han alltid gjør – hovedrollen de to han er med i. I filmen Wehyakin´ fra 2003 er datidens mest profilerte elvepadlestjerner på besøk hjemme hos Flemming, som bodde i Hellesylt. Etter at han har vist dem elvene han padlet alene etter jobb er amerikanerne så vettskremte at en av dem like etter skifta karriere til voksenfilmskuespiller, og en av de andre – Nick Turner – uttaler følgende om sin norske husvert i filmen:

– Han er verdens råeste elvepadler, ingen tvil om det. Han skremmer vannet av oss dag etter dag, alt innen bare 15 kilometer fra huset sitt...

Ja, og det med at han ene droppa padlinga og begynte i pornobransjen er dessverre ikke spøk.

LES OGSÅ: Stæsj for kalde høstelver

Anekdote: Jeg som skriver dette har også blitt vettskremt av Flemming en drøss ganger. Her er historien om en av dem, fra en tur på Bygdaelva i Hellesylt:

Vi har padla forbi brua som markerer hvor turen vanligvis ender, fordi Flemming har fortalt om en fet tre meters terskel lenger ned. Det er bare ett lite stryk vi må ned først. Jeg aner trøbbel, men Flemming er allerede inne i kanalen som leder inn mot horisontlinja, og han roper: – Følg etter meg bare, mens han vifter og peker med hånda.

– Bare bare sier du, tenker jeg, men vet det er for sent å snu, så her er det bare å henge på.

Idet jeg tipper over kanten ser jeg følgende: Nede til høyre, delvis klemt innunder et fjell-overheng med den andre enden av kajakken inne i en slags kombinasjon av stygg valse og ekkelt hjørne ligger verdens beste elvepadler opp/ned og slåss mot elva. Jeg tenker ord som er alt for stygge til å skrives her, før jeg innser at jeg må konsentrere meg om meg sjøl, selv om Flemming kjemper for livet (trodde jeg, men det gjorde han selvsagt ikke). Godt hjulpet av ren flaks havner jeg nedi og under valsa, og etter en god stund kjenner jeg at den slipper taket, og jeg ruller opp, nokså mange meter nedstrøms for stedet jeg forsvant under vannet. Griseflaks – dette kunne gått alvorlig galt. Og der sitter en smørblid kar som knapt er våt i håret og gliser med tommelen opp, og sier:

– Kult hva?

Jeg har padlet samme strekning mange ganger i ettertid, men alltid bært kajakken forbi det stryket.

GODT HUMØR: Selv om han er berykta for å skremme vannet av de han har med seg på padletur, er ingenting skummelt med Flemming sjøl. Han er alltid i godt humør på elva. Bilde: Tore Meirik

– Jeg har aldri vært med på en tur hvor noen har omkommet, men det har vært nære på et par ganger. Bank i bordet. Men jeg kjenner mange som har mistet livet. Det er fælt, sier Flemming, og banker i bordet, akkurat som han sa.

– Du er jo berykta for å skremme vannet av folk du padler sammen med?

– Hehe, ja men det er jo bare gøy! Jeg syns elvepadlerne er veldig flinke til å ta vare på hverandre, og tenke på sikkerhet. Samtidig er det lov å være litt selektiv i forhold til hvem vi padler sammen med. Jeg padler heller alene enn sammen med tullinger. Elvepadling er en veldig individuell greie, men samtidig er vi jo med i ei gruppe hvor vi passer på hverandre. Det er en fin kombinasjon syns jeg. 

OM FAMILIE:

– Vi har et bilde av Kaja som ligger og sover i padlebagen min i Slovenia. Men jeg skjønte jo at livet måtte inn i mer faste og forutsigbare rammer da hun kom inn i livet vårt.

Flemming møtte Gerd Mette – Gyda blant venner og de fleste andre – på padlefestival sist på 90-tallet. I 2002 kom datteren Kaja, og noen år etter giftet Flemming og Gyda seg. Da ble elvepadleverdenens kanskje sterkeste merkenavn borte: Flemming Schmidt skifta etternavn.

– Foreldrene mine var danske, men jeg har alltid villet hete noe som høres mer norsk ut, og ikke ha samme etternavn som en trillion tyskere. Vatne er et sted like ved Volda, hvor slekta til Gyda stammer fra. Der ligger Vatnevatnet, hehe. Dermed ble jeg til Flemming Vatne, forteller han.

Da Kaja var fire år skjønte familien at de måtte roe litt ned på reisinga og endre på prioriteringene. De la en ti-års plan, flytta til Oppdal, kjøpte et hus med elva Ålma som nærmeste nabo, og tok etter hvert over både eierskap og drift av rafting- og aktivitetsfirmaet Opplev Oppdal.

– Gyda og jeg var enige om at vi ville fortsette å reise og padle selv om Kaja kom, men virkeligheten ville det annerledes. Da vi flytta til Oppdal var jeg i slutten av 30-åra, og la en ordentlig plan for første gang i livet. Det var også første gang jeg ikke bare planla å padle mest mulig. Nå har de ti årene gått, og tiden er inne for å gå videre.

← SJELDEN VARE: Det fins knapt bilder fra Flemmings herjinger over hele verden på 90-tallet og starten på dette årtusenet. Her er ett av få unntak, fra elva Verzasca i Sveits i 1999. Bilde: Mark Shapiro

OM Å PADLE RUNDT ISLAND OG BLI STOPPA AV KYSTVAKTA:

En gang på 90-tallet ble en norsk havkajakkpadler nekta videre framferd av den islandske kystvakta. Sørkysten av Island er så ugjestmild og farlig at der nektes både småbåter og padlere adgang. Skipsvrakene ligger strødd på klippene langs stranda. Flemming Schmidt (som han altså het den gangen) hadde padlet i nesten fire uker, og målet var å runde hele sagaøya. Men i en liten by han ikke husker navnet på fikk han beskjed om at Kystvakta satte ned foten for å fortsette padlinga; risikoen ved å padle langs den ugjestmilde sørkysten var alt for høy. De fiksa skyss med en fiskebåt til Keflavik.

– Båten måtte bare fiske ei uke før de dro dit. Men det var kult, jeg jobba for føden ei uke på båten, så satte de meg av i Keflavik, og jeg padla til Reykjavik. Der traff jeg en gjeng i den lokale padleklubben, som satte meg i kontakt med et raftingfirma. Jeg fikk jobb, møtte Helga, og ble der et halvår. Det var koselig!

OM Å PUSHE FEMTI:
– Jeg kan ikke sove med bøyde albuer. Da stivner de, og jeg må få hjelp til å rette ut henda om morgenen. Og så har jeg fortsatt noe rart i skuldra etter den episoden på Aratiatia. Men jeg har aldri vært skadet, med unntak av litt støl i ryggen og nakken. Bank i bordet enda en gang.

Selv om Flemming verken ser ut som, padler som eller oppfører seg som om han nærmer seg femti, så gjør han det.

– Det er dritskummelt! Jeg innser jo at jeg begynner å bli gammel.

– Er du dårligere til å padle nå enn du var for tjue år siden?

– Neida! Det gjør kanskje litt vondere å boofe og lande flatt, men jeg føler meg fin. Det er ganske kult å pushe femti men likevel henge på unggutta. Når det er sagt; det fins mange gamliser som er skikkelig gode.

– Hvordan har padlinga utvikla seg i løpet av disse årene?

– Dagens 20-åringer har jo større baller enn meg, og det er ok. Det som var stort før har på en måte blitt mindre nå. Eller; vi padler jo de samme tinga, men de beste unggutta i dag gjør det oftere og på høyere vannstand.

Alle elvepadlere som kommer til Norge – og dem er det ganske mange av – drømmer om å padle Nedre Rauma. Og de aller råeste padler ikke bare Flemmingfossen, men de padler også stryket like før Flemmingfossen. Akkurat slik førstemann gjorde i 1999. Gjett hvem det var.

Skjermbilde 2017-08-15 kl. 13.37.38

OM NEDRE RAUMA:

Purkhola heter fossen egentlig, eller hølen – altså det flate bassenget under fossen – heter det, visstnok fordi en gris ramla uti der en gang. Men i padleverdenen heter Purkhola Flemmingfossen.

– Vi skulle egentlig padle Øvre Rauma, men vi så fossene på det som seinere ble Nedre Rauma fra veien, og tenkte at det der må vi prøve. Vi ante ikke om noen hadde padla der før oss, forteller Flemming.

Sammen med amerikanske Jay Kincaid og en filmskaper Flemming ikke husker navnet på padla de det som på grunn av Flemming og Jays prestasjoner foran kamera skulle bli en av verdens mest ettertrakta og råeste padleturer. Flere enorme og padlebare fosser avsluttes med Flemmingfossen, et tjue meter høyt monster av en foss, med en valgfri, kjempevanskelig og ganske farlig inngang. Etter at Flemming padla den først har flere råskaller vært her, og noen har blitt alvorlig skadet. Flemming padla selvsagt den vanskelige inngangen, og både den og fossen forserte han perfekt.

– Vi så på fossen før vi starta turen, og satan så stor den var! Men da vi kom dit var vi gira og i god form, og det er jo egentlig bare å sette utfor og trøkke hue mellom beina. Det gikk bra det, sier Flemming med et bredt glis.

OM FRAMTIDEN:

I vinter tok han med seg familien og kajakkene sine, og flytta 45 mil sørover. Til Drammen, hvor padlesesongen er ganske mye lenger enn i Oppdal. Flemming og Gyda solgte både huset og aktivitetsfirmaet.

Da dette intervjuet ble gjort satset Flemming på å få jobb i skisenteret. Og planen hans er klar:

– Nå skal jeg padle jævlig mye!

LES OGSÅ: Elvepadling i Hattfjelldal

SEKS OM FLEMMING

EVAN GARCIA, AMERIKANSK PADLESTJERNE:
– Myter og legender er laget på grunn av folk som Flemming Vatne. Fyren opererer på et helt annet nivå av hardcore enn selv verdens beste og mest profilerte elvepadlere. Alt fra å stadig pushe grenser for hvor mye vann man kan ha, til å padle noen av verdens hardeste elver alene. Flemming har inspirert flere generasjoner elvepadlere over hele verden. Selv nå når han nærmer seg femti år klarer han hver sesong å vise at det ikke fins grenser for hva som kan gjøres i bratte stryk.

ANIOL SERRASOLSES, REDBULL-FRONTFIGUR OG VERDENS MEST PROFILERTE ELVEPADLER:
– Det var utrolig inspirerende å padle med Flemming i Norge. Han har en måte å padle på som jeg elsker, hvor han passer på å utnytte den lille tiden han har i kajakken maksimalt. Når det går fort og elegant ned vanskelige og bratte elver er Flemming på sitt lykkeligste. Det er helt utrolig at han klarer å holde seg på et så høyt nivå så lenge selv om han nærmer seg femti! Flemming er en jeg har sett opp til helt siden jeg startet med padling, og det er fantastisk å se hvordan han klarer å kombinere familieliv med padling på så høyt nivå. Han har alltid vært forut for sin tid, både i vanskegraden han padler og måten han gjør det på. Ingen har så fet stil som Flemming!

MARIANN SÆTHER, VERDENS BESTE, KVINNELIGE ELVEPADLER
– Flemming Vatne er en disse menneskene det ikke er så lett å følge – på elva ser han ofte egne Flemming-linjer som ikke nødvendigvis andre dødelige klarer å padle. Når det er sagt, sier Flemming at jeg skal følge etter ham ned et stryk usett så gjør jeg det uten å kny – han er en person jeg stoler hundre prosent på. Han har alltid vært, og kommer alltid til å være, en legende av dimensjoner som inspirerer både på vannet og på land.

ERIK MARTINSEN, PADLEKOMPIS OG MED-LEGENDE:
– Flemming var den første padleren som tok grunnteknikken fra den mer toppidrettspreget slalåmpadlinga over til brattpadling – og det ser du på stilen hans. Flemming er lagt over gjennomsnittet når det kommer til fysiske forutsetninger, og typisk for han er all positiviteten, spiriten hans og innstillinga som sier at alt går. Kombinert med en slags oppgitthet når vi andre psyker ut. Men det er først og fremst livsførselen hans og evnen til å leke som holder han i gang selv om han pusher femti.

MARTIN VOLLEN, AMBULANSESJØFØR OG PADLEKAMERAT
– De fleste som har vært med Flemming på elva har enten slutta å padle tvert eller sverga å aldri padle med han igjen – og det er et kompliment! Det kan ofte bli travelt når en padler med Flemming. Vi normale liker å se på strykene vi har planer om å forsere. Er det ikke padlebart så går vi forbi. I fjor høst brukte jeg sikkert tre kvarter på å overbevise Flemming om at Øvre Skjøli ikke er padlebar på denne vannstanden. Han trodde meg ikke før vi hadde klatra ned i juvet. Slik er Flemming. Alltid klar for eventyr og utfordringer andre ser på som umulige eller dødelige, men når det er sagt så kunne jeg ikke bedt om en bedre padlekompis. Vi har irritert livet hverandre på tur gjennom Europa, han har skremt fletta av meg utallige ganger på elva, men det jeg gleder meg mest til hver vinter er første padletur med Flemming til våren.

SIMON WESTGARTH, BESTEMANN SAMMEN MED FLEMMING UNDER EM I 1998:
– Fra mitt første møte med Flemming på Voss midt på 90-tallet husker jeg han ga full gass fra første padletak. Hva slags fyr er dette? I ettertid har jeg innsett at han padler stryk på same måte som verdens beste frikjørere kjører bratte sider på ski: full fart og ved å bruke naturens elementer til å holde koken. I dag er dette måten de beste padlerne padler på, men hjernen bak er Flemming. Selv om vi delte europamestertittelen i 98, og selv om jeg har slått han i ekstremutforkonkurranser, vet jeg også at Flemming padler på et nivå jeg bare kan drømme om - og som jeg drømmer om den dag i dag. Flemmings bidrag til bratt elvepadling slik sporten er i dag, mangler sidestykke.