En tsjekkisk raftingturist omkom mandag 1. august like nedstrøms for turistattraksjonen Ridderspranget i Sjoa – en av verdens beste og mest kjente elver for elvesport. På en strekning som er veldig uegnet for rafting.
Noen dager senere døde en britisk elvepadler da han padlet kajakk i elva Smådøla, få mil unna Sjoa. Denne ulykken skjedde i en høy foss som padles ofte, på en dag med temmelig høy vannføring. Padleren – en mann tidlig i 20-årene - var svært dyktig og erfaren.
Norge er verdens beste land for elvepadling og elvesport. På 70-tallet begynte tyske padlere å forsyne seg av førstegangspadlinger i Norge, og siden den gang har padlere fra hele verden valfartet hit. Norske elver har hatt utallige hovedroller i padlefilmer på VHS og DVD, og alskens edits på andre og mer moderne plattformer.
Også raftingturister valfarter hit i hopetall, men de fleste velger å benytte seg av lokale raftingselskaper. Sjoa står i en særstilling med sine mange raftingfirmaer, men også på Voss, Evje, Dagali, Oppdal, Hattfjelldal, Stordal, Trysil og flere andre steder er elverafting en viktig del av sommerturismen.
TYPISK NORSK: Spanske Gerd Serrasolses padler Nedre Tråsåfoss i Sjoa. Dette er siste stryk på Ridderspranget-strekningen, og det er typisk norsk: Stort og bratt med kaldt vann. Foto: Tore Meirik
Først: Hva er forskjellen på rafting og elvepadling? Rafting foregår med tre til seks (noen ganger flere eller færre) personer i en stor og kraftig gummibåt. Rafting er velegnet for å ta med uerfarne folk ned relativt enkle elvestryk.
Men en elvekajakk – som altså padles av en person (jo, det fins dobbel-elvejakakker, men de er et sjeldent syn) – er langt bedre egnet i bratte og krevende elver. Å padle elvekajakk krever mer ferdigheter, men kan til gjengjeld brukes i mer voldsomme stryk, siden kajakken er mye raskere, kvikkere og tar mindre plass i vannet.
Rafting er først og fremst en kommersiell aktivitet for betalende gjester, men elvepadling i kajakk er vanligst å drive med som privatperson på fritiden.
Siden 1989 har 16 elvesportsutøvere mistet livet i Sjoa, 13 av disse var utenlandske statsborgere. Også i andre elver i Norge har det vært dødsulykker, og dessverre er utenlandske utøvere overrepresentert. Midt på 90-tallet ble Christen Tellefsen ansatt som «elvesheriff» i Sjoa, en stilling finansiert av det offentlige. Jobben hans var blant annet å sørge for at utenlandske padlere ble gjort oppmerksom på hva de bega seg ut på da de satte ivei på Sjoa. Men stillingen eksisterte bare et par sesonger.
Da en tsjekker på raftingtur mistet livet 1. august skjedde ulykken på strekningen i Sjoa som gjerne kalles Ridderspranget. Dette er en populær, krevende og veldig fin elvekajakktur, som er best når vannstanden er lav – noe den var denne dagen. Strekningen består av fire bratte og definerte stryk, med enklere stryk mellom. Ingen av strykene er egnet for rafting, og stryk nummer to er grad seks og blir padlet svært sjelden - og knapt nok aldri uten trøbbel.
Skalaen for vanskegraden i elvesport går fra en til seks, hvor 1 er nesten flatt vann, og 6 er upadlebart. Men det er mange variabler, særlig siden vannstanden endres og grad seks stadig utfordres, men også fordi det er uklart hva som er teknisk vanskegrad og konsekvens i skalaen. Dermed har skalaen begrenset verdi. I et intervju i VG sier varaordfører i Sel kommune at vanskegraden i Ridderspranget er svart, men det fins ingen fargegradering av elver slik man finner i slalåmbakker.
Ridderspranget-strekningen på vanlig vannstand – og når man bærer forbi stryk nummer to – er et sted mellom grad fire og fem. Men Sjoa er ei typisk norsk elv – stor med mer kraft enn elvene ellers i Europa. Og vannet er iskaldt selv om det er aldri så varmt i lufta. Det viser seg ofte at østeuropeiske elvesportsutøvere har lite og dårlig utstyr, og ikke er forberedt på å oppholde seg i iskaldt vann over tid. Den tsjekkiske gruppen valgte riktig vannstand for turen (lav) men de valgte en strekning som er totalt uegnet for rafting. Flåten veltet like etter at de startet turen, og en av de som falt i vannet druknet altså.
Tre dager senere omkom en elvepadler i en ulykke som var svært ulik. For det første var dette elvekajakk og ikke rafting. Ulykken skjedde da briten i 20-åra skulle padle fossen i elva Smådøla. Han mistet kontrollen etter landingen under fossen, og siden vannstanden var ganske høy gikk vannet nokså raskt videre, hvor det er et fullstendig upadlebart stryk. Briten havnet utfor dette stryket. Han omkom senere av skadene.
Denne fossen er i praksis det eneste stryket i Smådøla som padles. Et kort parti oppstrøms har blitt padlet, men i padlesammenheng er Smådøla det som kalles en park´n huck. Det betyr at man parkerer bilen ved fossen, padler den, og går tilbake til bilen etterpå.
Smådølafossen ble padlet første gang i 1998 av Per Mundhjeld, og var sannsynligvis den høyeste fossen padlet i Norge den gang. Fossen er relativt enkel teknisk, men høyden – rundt femten meter - gjør at selv små feil kan få dramatiske konsekvenser.
I 2002 var det nære på da newzealandske Christian Chester ble sittende fast i ei lomme under fossen, da han padlet den på høy vannstand. Heldigvis var kameratene kjappe og presise da han endelig kom ut, fullstendig utslitt, og måtte få hjelp til å komme seg på land før det livsfarlige stryket lenger ned. Hele seansen ble festet til film og kan ses på padleklassikeren «Norgasmo» fra 2003.
Fossen i Smådøla ble muligens litt mindre populær da. Men da elva ble regulert for noen år siden, og den nødvendige, lave vannstanden ble mer forutsigbar tok aktiviteten seg litt opp. Fossen er spektakulær og usedvanlig fotogen, og står nok på ticklista til mange dyktige padlere i Norge.
Briten som omkom da han padlet Smådøla denne uken hadde gjort det mange ganger før, og var utvilsomt mer enn kapabel til å lykkes, selv om vannstanden var høy. Dessverre gikk det galt likevel.
