LES OGSÅ: Nedre Otta trues av utbygging
LES OGSÅ: Bygger ut Nedre Otta
LES OGSÅ: – Skikkelig jævlig
Her er Marianns åpne brev i sin helhet:
JEG SOM HELLER VIL VÆRE FRA VÅGÅ
Jeg vokste opp i Sel kommune som en lykkelig ungdom. Kulturtilbudet var bra, fritidstilbudet ingenting å si på. Vi streifet rundt om i fjellheimen i helgene, rusla langs elvebredden og fiska eller øvde på musikalen i Veslesalen på det gamle kulturhuset.
Jeg har alltid hatt et hjerte for Sel.
Det kan jeg ikke lenger stå for. Med vedtaket om å bygge ut Nedre Otta har kommunen klart det mesterstykket det er å skyte seg selv i begge føttene. Og det til offentlig skue. En selvproklamert reiselivskommune, vakkert plassert midt i Nasjonalparkriket, klarer å smelle døra ettertrykkelig i sitt eget ansikt. Vågå-bygda, tross i den siste tids omdømmeproblemer, må le godt av oss. De får millioner i kommunekassen ved en utbygging, men ikke en eneste negativ konsekvens. Vi får våre millioner om 25 år. Skjønt, det er kanskje poenget. Da er det vel på tide for dagens kommunestyrerepresentanter å begynne å bekymre seg for sine sykehjemsplasser.
Det er lett å sitte på Otta, å da mener jeg ”nepå Otthun”, å si at man vil ha en utbygging. For dere spiller det vel ingen rolle, det er vel ikke så ofte turen går opp og forbi Dahleflata. Ottværene får jo vannet tilbake inn i elva, rett før den flyter fint og rolig forbi de velstelte hagene og inn i den idylliske Lågen. Det er lett å bruke skylapper, eventuelt ikke å gidde å snu hodet oppstrøms, etter at utbyggingen er ferdig. For dere trenger jo ikke å bry dere, dere får fremdeles nyte urørt og vakker natur fra godstolen framfor TV´n, eventuelt verandaen.
Enda tristere til sinns blir jeg av de som sitter i kommunestyret, og som med direkte tilknytning til elvemiljøet, fremdeles presterte å stemme for en utbygging. Problemet er vel det samme. Det er ikke Sjoa som er truet, eller Lågen. Det er jo ”bare” Otta-elva. Jeg spør bare: Hva kommer etter Otta? Er det virkelig slik at man er så naiv at man ikke skjønner hvorfor en utbygging blir stemt frem? Eller har man, kunnskapen til tross, virkelig tenkt over sitt standpunkt og kan stå med rak rygg og møte de ungdommene som føler seg forbigått og latterliggjort i utredningsprosessen?
Vi hadde engang 42 store vassdrag i Norge. Bare 4 er urørt. 75% av elvene er berørt av utbygging, 90% av alle fosser og fall er ødelagt. I Ottaelva flommer det om sommeren opp til 250 kubikk vann. Med en utbygging får vi igjen 30 kubikk. Rafting og elvepadling er det bare å glemme. Blikkfanget i Ottadalen, fra Grindom til Eidefoss, blir en tørr og trist steinrøys.
Mitt største problem med en utbygging av Ottaelva er, tro det eller ei, ikke at jeg ikke får satt kajakken på vannet for en daglig treningstur ned til sentrum. Jeg har alltid sagt at jeg har verdens vakreste treningsrom. Det største problemet er rettet mot mangelen på kollektiv samvittighet og en enorm likegyldighet for fremtiden, innad kommunegrensene. Hovmod står for fall, heter det. Og hovmoden, den er ikke liten i Sel kommune om dagen, det er tydelig. Vedtaket speiler en naiv ignorering av fremskritt og teknologi på verdensbasis. Det skjer ting utenfor Sel kommunes grenser, mine damer og herrer.
Vannkraft begynner å få et frynsete rykte. For å ta et eksempel: I Chile renner en flott elv som heter rio Fuy. Den har gledet elvepadlere i mange tiår. Enda viktigere er det at elven er hellig for de innfødte Mapuchene som bor langs elva. Gjett hva som har skjedd. Jo, et norsk firma har fått tillatelse til å bygge ut elva, på sedvanlig, norsk og miljøvennlig måte, og får med seg noen flotte CO2-sertifikater som gjør at de kan bygge ut litt til her hjemme i Norge.
For å ta et eksempel i nabolaget: Rosten. Her har NVE gitt konsesjon, til tross for at Sel kommune faktisk har stemt nei to ganger (Og ja, jeg gir ros til kommunen for det, skjønt jeg vanskelig forstår resonnementet om ja til Otta, nei til Rosten), fordi det vil redusere det globale CO2 utslippet med 100 000 tonn årlig. Vi kan altså ofre Rosten fordi fabrikker rundt om i verden ikke greier å holde CO2 utslippet sitt nede. Og hvorfor demmer vi opp Ottaelva?
Atomkraft har synkende popularitet i Europa. Det stenges atomkraftverk i fleng etter den store japanske ulykken for noen år siden, og vedtak om flere stenginger blir fattet nesten daglig. Da er det ikke vanskelig å skjønne hvorfor man vil demme opp en elv som gir en samlet produksjon på 304 GWh årlig. Det eksisterer et kraftmarked som man ikke er villig til å ignorere, her er det kroner og ører å tjene. Eller kanskje heller euro, om den holder seg frem til driftsstart. Denne kraften kunne man også fått ved å utnytte bedre de eksisterende demningene og ved å legge større press på fabrikker for å få ned unødvendig kraftforbruk. For å nevne et par løsninger.
Så har vi satsingen på andre teknologier. I USA blir demninger revet ned hver uke. En blikk på den amerikanske foreningen www.americanwhitewater.org gir et tidsriktig bilde. Det er ikke vannkraft som er fremtiden. Det er andre teknologier det. Problemet er at mange, slik som Sel kommune, tyr til enkle løsninger. Kortsiktige. Smålige. Gjerrige. Rett og slett.
Om denne utbyggingen blir en realitet, kommer jeg og flere med meg til å gråte en skvett over en fantastisk naturperle som bukker under for grådighet og likegyldighet. Vi kommer til å være triste over å aldri mer få lov til å padle gjennom Stevie Wonder og ropa hurra med 8-åringene i raftingflåten, flytende ned Grindom med stjerneøyne etter å ha fått smake på adrenalinet i Åsårfossen. Men det som kommer til å få oss til å bøye hodene i skam over å være fra Otta, det er når vi må svare for de uforstående utenlandske turistene som blir møtt av synet av en død elv. Og ikke minst blikket fra mine egne barn og barnebarn når jeg engang viser de bilder av hva vi hadde i bygda.
Det omdømmeproblemet som Vågå nok kommer til å slite med framover blir lite i forhold til hva som har skjedd på Otta. For her kan vi ikke bare skylde på enkeltpersoner. Vi kan skylde på absolutt hele kommunen, med alle dens innbyggere.
Skam dere. Det gjør jeg. Og når jeg møter lokalbefolkningen ved Rio Fuy, da sier jeg at jeg er svensk. Eller fra Vågå.
Uten hjerte for Sel
Mariann Sæther
