Sjelden eller aldri kommer snøvemodet så kraftig som når skisesongen ebber ut og smelter bort som snøkrystaller i vårsol. Og la meg allerede på dette tidspunktet rette en bredside mot denne hersens våren som alle gnåler om. Javisst er det fint med utepils og grønne blader på trærne og kvinner og menn som går i overprisede solbriller og lette plagg som avdekker vinterblekhud. Jovisst er det fint med disse lyse kveldene og tørr asfalt hvor alle slags hjul og gangelag kan ta seg ut på frilyndt vis. Men det får være grenser. Våren har blitt vår tids massesuggesjon. Og hvem er taperen; jo – det er vinteren. Med relativt tidlig påskeferie blir vinteren såkalt stemoderlig behandlet. Begrepsbruken her kan peke i retning av kritikk mot inngiftet bonusmødre, det er selvsagt ikke tilsiktet. Men vi glemmer altså vinteren kronjuvel – senvinteren eller vårsesongen. Det er jo nå det ofte er både tryggest, best og lysest på fjellet. Men selv om vinteren er lang kan vårsesongen fort bli kort. Og nå, mens du leser dette, har nok det meste smeltet bort. Det er sesongens Riksrevisjon. Hvordan gikk det med alle planene, hva fikk du kjørt, hvilke topper rakk du, fant du den berømte og gode følelsen. Skisesongen 2017/18 er per i dag er historie. En epoke vi omtaler i fortid, en vinter vi muligens gjenforteller på en måte en måte som passer den enkelte anledning best. Hvor mange skidager fikk du denne sesongen? Hvor var du, fant du villsnøen, fikk du kjørt deg skikkelig? Og til slutt, det smertefulle og selvransakende spørsmålet: ble du en bedre skikjører? Ja, kanskje, nei?
Før, altså for noen år siden, var det ganske lett å svare ja på dette spørsmålet. Og ofte, ihvertfall sett gjennom subjektivitetens solbrillefargede lys, var det nok også sant. Man hoppet noen litt høyere skavler, man satte svinger i høy fart på vestlandsk møkkasnø med stil, man holdt seg på beina på steder man før hadde falt. Mens nå er det annerledes. Man tenker på konsekvenser, man holder litt igjen. Og nettopp dette er det mest smertefulle. Anerkjennelsen av at man i hele tatt tar seg bryet med å tenke på slikt. Skal man tolke slikt som resignasjon mot utviklingen, en innrømmelse av at 40-årsmerket faktisk betyr noe?
Nei, for pokker.
Det er nettopp derfor 40-årskrisen ble til. Kall det gjerne kroppens egenkonstruerte og lovlige dopingprogram. Et medisinskap som tidligere kun ble åpnet for Øst-Tyskland og tilsvarende land. Det er en slags redningsplanke, eller muligens en siste frenetisk krampetrekning, eller kanskje en siste offensiv før alle blåser retrett.
Det kan virke som kroppen og sjelen tar en aldri så liten MMA-fight. Hodet vil ha kroppen til å våkne, kroppen ber om heftigere ambisjoner fra hodet. Det er klart det blir bråk av sånn.
Jeg kan faktisk ikke huske en sesong i moderne tidsregning, altså etter at jeg fikk barn, at jeg har hatt en så givende vinter. Ønsker jeg meg mer drøy kjøring, savner jeg flere skidager, drømmer jeg om enda lenger og mer intens sesong. Ja, selvfølgelig gjør jeg det.
Da er alt med andre ord akkurat som det skal være.
