Tekst: Alexander Urrang Hauge (fast spalte i Fri Flyt)

OG I BEGYNNELSEN VAR ALT HVITT

Annonse

– Hei, er det deg, sa hun og løftet brillene opp på hjelmen.

Snøen var allerede skyggefull og selv om det var januar så hun solbrun ut og hadde dette blåe blikket som var både kaldt og varmt, mykt og intenst på en gang.
– Ja, det er meg, sa jeg og mistet en stav og følte at verden sluttet å rotere.

Hun så meg rett i øynene og smilte.

Jeg prøvde å huske sist gang jeg hadde sette henne, men spoleknappen funket ikke. Var det i sommer, var det på Øya, var det den gangen da… nei, kunne det være så lengde siden. Jeg husker bare at det var sol, lenge til vinter og en kveld som aldri ble mørk, og som aldri tok slutt.
Det var en av de dagene da solen knapt krøp over fjellene og kvikksølvet stanget mot bunnen. Det var en av de dagene da du forstår at ski og snø ikke lenger er en del av gamet. Det er gamet.
Det var en av de tidlige dagene i sesongen da hodet og hjertet vil så uendelige mye mer enn hva beina makter. Tærne føles som frosne fiskepinner fra Findus.

– Jeg har ikke sett deg her oppe før, sa hun og satt skiene mot hverandre på den rutinerte måten. Hun børstet av januarsnø med en dyr Hestra-hanske som var slitt og minnet om de årene da alle leste «På Ski» og skulle til La Grave.

Jeg så at alt stemte. De lyse hårlokkene over hetta på jakka. Den turkise skijakka mot de brune kinnene. De hvite støvlene, brede løssnøski og smilet som kom både fra munn, øyne og smilehull.

– Nei, jeg har… Jeg har… har vel ikke fått kjørt så mye i det siste…de siste sesongene, sa jeg.
– Hvorfor ikke det, spurte hun.

Hva skal man svare på et slikt spørsmål? Uansett hva man sier blir alt en unnskyldning, en bortforklaring, en erkjennelse av at dørstokkmila har blitt for lang, det som en gang var, er borte.

Jeg så rundt meg og så at vi var de eneste igjen ved skikortmaskinen. En preppemaskin kjørte oppover bratthenget med to skinnende lyskjegler i gult i front. Den jevne summingen av t-heis i bevegelse var borte og skistativene ved varmestua sto nakne tilbake. Bare lyden av harde slalomstøvler mot frossen grus og biler på tomgang kunne høres. To biler spilte musikk akkurat samtidig og det var umulig å høre hvilke to sanger som prøvde å kjempe seg igjennom motordur, iskald luft og den uendelige pausen som dirret mellom oss to.

Jeg kjente at tærne var følelsesløse og at varmeapparatet måtte på full guffe så snart jeg kom meg i bilen. 
Hun tok begge stavene i den ene hånda og svingte skiene opp på skulderen som om det var ballett.
Bildører smalt igjen og den ene halvpraten av den sammensatte musikken forsvant inn i kupeen. Tilbake runget The Clash.

«Darling you got to let me know…»

Hun hadde allerede kommet ned på parkeringsplassen.

– HEI, ropte jeg.
– Vent, vent, det er noe jeg må si, ropte jeg mens jeg sprang og skled og mistet ski og staver.

En bil gled over den åpne plassen, preppemaskinen stoppet i henget og hun snudde seg slik som alle damer gjør på film, men som bare ytterst få gjør i virkeligheten.

En siste solstråle traff hjelmen hennes og The Clash fortsatte:

«Darling you got to let me know
Should I stay or should I go?
If you say that you are mine
I’ll be here ’til the end of time
So you got to let me know
Should I stay or should I go?»