Den største motstands vei

Han har noen venner og meg med seg nordover for en langhelg med ski og seil. 

Jesper har planen klar:

Med hans gamle, røde, 24-fots seilbåt skal vi finne bakdøren til Lyngsalpene med skia godt innpakket på baugen. 

Jeg har kjent Jesper noen år, men aldri seilt med ham før. Det viser seg at dette er andre gang han er ute med båten siden han kjøpte den for noen uker siden, og andre gang han seiler noe større enn en jolle.

Innkjøpet kostet ham 37 000 kroner, etter nøye overveielser. 

– Det åpner nye muligheter for oss som jakter store skiopplevelser. Store deler av Lyngsalpene er utilgjengelige med bil, men med seilbåt kan jeg legge til rett ved foten av fjella, forklarer Jesper. 

I tillegg til det praktiske, lever studenten etter en enkel filosofi: 

– Det er turen som er målet, ikke destinasjonen. Og med seilbåt som transportmiddel, blir turen enda morsommere.

Denne teorien skal snart bli satt på prøve. 

Planen er å seile oppover Ullsfjorden helt til vi kan runde Lyngens nordligste punkt ved Nordklubben.

Med utsikt mot Russelvfjellet (815 moh) og Storgalten (1219 moh) skal vi suse inn mot Lyngen mens sola varmer ansiktene våre over blikkstille vann. 

Spoiler: Det blir nok ikke helt sånn.

Allerede idet forankringstauene løsnes, blir vindkastene hardere. Vi har knapt forlatt bryggekanten når høyere makter bestemmer seg for å gi det rødmalte skroget en solid skramme mot bryggekanten.

Er dette et tegn?

Umulig.

Vi holder oss til planen.

Vi skal på ski i Lyngsalpene, og setter seil. Men, sola takker for seg, Lyngen forsvinner i tåka og vinden gir oss en iskald bakoversveis på vei utover fjorden. 

En tanke begynner å vokse:

Hvorfor tok vi ikke bare bilen? Da hadde vi snart vært framme.

Men i stedet for musikk på høyttaleren mens vindusviskerne tar seg av regn og snø, seiler vi mot vinden mens horisontal snø kler oss i en kald vinterpels. I stedet for komfortabel varme i setene, kjenner vi isvannet snike seg ned i skoa via lår og andre plasser ingen mann med respekt for seg selv ønsker snikende isvann. Men viktigst av alt:

I stedet for å komme frem dit vi skal, resignerer vi og legger til kai i Sør-Lenangen. Det er mange timers regnfull motvindsseiling igjen til stedet hvor skiene skal lempes av skuta og fersk, urørt nysnø skal nytes. 

Mørket har lagt seg, resultatene er inne:

Vinden vant, vi tapte.

Men Jesper er optimistisk. 

– Ok, la oss skru på varmeovnen og prøve på nytt i morgen. 

Han bøyer seg ned for å skru på varmeovnen. 

Den virker ikke.

Jeg kikker bort på Jesper i det vi kryper ned i posene, fem personer i en kald og fuktig salong som egentlig har soveplass til tre. Han ligger som sild i tønne på gulvet. Han smiler. Det ser nesten ut som om han koser seg ved tanken på at planen gikk i vasken, og at morgendagen er et åpent spørsmål. 

I hans bok er det dette som er eventyr. Ikke bilveien med et tidsestimat fra Google Maps.

Sjøveien i snø og stormkast? Jepp. Nå snakker vi.

La meg raskt røpe hvordan neste dag utspilte seg:

07:30. Alarmen går. Tre av oss skal ut på dekk og seile første etappe.

08:09. «Hekkan for en fart!» utbryter en naiv kameramann.

08:11. En høylytt drønn kommer fra under skuta i det vi blir kastet fremover.

08:11– 08:25. Kaos. Båten har gått på grunn. Påhengsmotoren løsner. 

08:25. Påhengsmotoren festes igjen og vi kommer oss av grunna.

08:25 – 11:42. Vi krysser mot vinden, og seiler på trass. «Bring it on!»

11:43. Vi gir opp. For mye motvind, for lite tid. Drømmen om å runde odden ved Nordklubben forblir en drøm. Vi snur mot vest, med kurs mot Langsundet.

20:03. Vi legger til kai ved Hansnes, en times biltur unna Jesper sin lune leilighet i Tromsø.

Mørket har lagt seg på ny. Skredfaren har steget til faregrad 4. 

Men under en leteaksjon etter et offentlig toalett, oppdager vi at det går en ferje fra Hansnes til Vannøya neste morgen. Ryktene går om skimulighetene der ute. Det er håp.

Neste morgen går rutebåten mot Vannøya, med en gjeng ivrige skikjørere ombord.

Nei, det ble ikke fire dagers rangling i spektakulære fjellsider i Lyngen.

Det ble i stedet én dag i slakt, skredsikkkert terreng på Vannøya, ned Vannkista (947 moh). Men det ble to lange og spektakulære dager i uvær ute på fjorden, i en gammel seilbåt der vi landkrabber fikk kjørt oss i stupbratte læringskurver.

Jada, vi kunne jo bare tatt bilen. Vi kunne kjørt i én time fra Jespers leilighet til Hansnes, for å så ta ferja videre.

Vi kunne startet toppturen med tørt skift og uthvilt kropp, men da hadde vi ikke fått dette. 

Det hadde ikke blitt et sånt eventyr.

Neste dag er turen snart over. Vi seiler innover mot havna som vi forlot for fire dager siden, ser den langsomt komme til synet bak tåka i det fjerne. Jesper virker nesten lettet over at turen snart er over.

Når han endelig sier noe, klarer jeg ikke helt å tolke smilet hans.

– Nei. Til sommeren selger jeg båten og kjøper meg en Transit. 

LES OGSÅ

Toppturski

Toppturski med midtbredde fra 95 millimeter og opp flyter bra i pudder og myk snø, samtidig som vekten er lav. Her er alt du trenger å vite for å velge riktig toppturski - inkludert grundige tester.

Mental huskeliste: Til deg som skal stå helvetes mye på ski i vinter

Vi er mange som lengter etter at kuldegradene skal gjøre regn til snø. Her våre råd til hvordan du kan være best mulig rustet når vinteren byr opp til dans.

– Ta treningen til et nytt nivå

Snart er vinteren her, og det haster å få kroppen i form. Dette er treningsekspert Marthe Kristoffersens tips til å bli klar i tide.

Jakten på de «forsvunne» filmrullene

Filmen om Trango, og den største triumfen i norsk klatrehistorie, har klipp fra '84-turen som aldri før er blitt vist. For å finne frem til filmrullene måtte regissør Christopher Carvasal på skattejakt.