– Det føles veldig bra da. Det er en bekreftelse på at foten funker som den skal, men jeg vil si at jeg egentlig ikke er i spesielt god form. Det har vært mer et resultat av at jeg har vært sta og innbitt, sier Paula Voldner.
Mandag denne uken gikk Paula Voldner Maraton (8b) på Damtjern, sin første 8b siden hun brakk ankelen for tre år siden.
Den gang lå hun åtte timer på hylla før hun ble reddet ut av Rogaland Alpine Redningsgruppe. Hun lå i ettertid tre uker på sykehus og var gjennom flere operasjoner. Tidligere har Voldner gått Trekkoppfuglen (8b) på Lier og Kalashnikov (8b) i Sørkedalen, men det var altså før skaden hun pådro seg for drøyt tre år siden.
Nå er hun altså for alvor tilbake.
– Jeg har holdt på den siden nyttår, altså i ca 2 måneder. Jeg har vært der ganske mye, og noen uker har jeg vært der tre ganger og noen ganger en gang. Det er bare der jeg har vært når jeg har klatret de siste to månedene, sier hun til Klatring. (som abonnent på Fri Flyt har du tilgang til hele intervjuet).
Voldner blir dermed den tredje kvinnen som bestiger Maraton (8b). Den første var Tina Johnsen Hafsaas, mens den gang 15 år gamle Sunniva Øvre-Eide gikk den i fjor. Den ble først gått av Per Hustad i 1988.
Paula med åpent brudd i ankelen på en hylle i Kjeragveggen for snart tre år siden. Foto: Erik Grandelius
Voldner er kjent som en av Norges sterkeste klatrere, både på kiler og sport. Men hun har altså måtte kjempe seg tilbake siden den dramatiske skaden.
– Man stiller seg sånne eksistensielle spørsmål når man kommer ned. Hva er meningen med det hele egentlig. Det er noe melankolsk å avslutte en lang og fin prosess.
Hun poengterer at ruta passer egentlig ikke hennes stil:
– Jeg er ingen buldrer. Mine styrker er teknikk, utholdenhet og holde hodet kaldt i pressede situasjoner. Så det er veldig kult å jobbe med noe man er dårlig på. Målet mitt er alltid å utvikle seg til å bli en mer allsidig klatrer. Sånn sett er det veldig motiverende i seg selv og utfordre seg ved å sette seg i mer ubehagelige situasjoner.
Voldner forteller at hun ikke trener systematisk.
– Jeg har trent veldig lite og har ikke noe opplegg. For lenge siden drev jeg litt med fingerbrett. I oktober og november var jeg inne og trente på moonboard, og jeg har funnet ut at det er veldig fint å gjøre når jeg klatrer alene. Jeg har ingen systematikk i treninga mi, men jeg er veldig bevisst på kroppen. Jeg klatrer egentlig bare.
Les hele resten av intervjuet på Klatring.
