Det er vanskelig å vite for meg selv hva den egentlige drivkraften for å klatre en usikret og farlig rute som «Minaret» på Häller i Bohuslän jo faktisk er. Jeg kan godt fortelle meg selv at det var for å pushe egne grenser, for å oppnå et adrenalinrush eller fullføre et mål jeg hadde satt meg. Men hjernen er en kompleks sak, kanskje det som trigget meg var tanken på at den var beryktet?

Eller kanskje en motivasjonsfaktor var den at ingen kvinner hadde gjort det før meg? Dette var ikke noe jeg hadde reflektert over før jeg klatret ruta, og da jeg ble gjort oppmerksom på det i etterkant møtte jeg opplysningen med et skuldertrekk. Er det et poeng å vite om ruta har blitt gått av noen damer før?