Hva betyr det å være første kvinne på toppen?

Dette med First Female Ascents (FFA) som det så fint heter her i Norge er et lenge debattert emne over dammen, og favner bredere enn til kun klatring. Hvis det er viktig informasjon i klatringen, er det prinsipielt like viktig når det kommer til skikjøring, til surfing, terrengsykling eller andre sporter (det vil si omtrent alle) der menn har vært ledende.

Hovedspørsmålet er om en fremheving av første kvinne bidrar til å sementere kjønnsforskjellene. Beveger vi oss bort fra idealet om likhet mellom kjønnene ved å fremheve første kvinnebestigning av ruta? Det ideelle er vel om vi kan se på klatringen som en slags friplass, der kjønn, alder, bakgrunn og tilhørighet ikke spiller noen rolle, en arena der man møtes på tvers og har klatringen som et felles møtepunkt. Kanskje en risikerer å bekrefte, eller til og med forsterke forskjellene ved å fokusere på dem?

Selv tror jeg at jeg har gått rundt sju-åtte FFAs (tror fordi det altså ikke er noe særlig snakk om eller fokus på dette, så jeg vet ikke). Noen på bolt og noen på naturlig sikringer. En av dem var første kvinnelig fribestigning av den ni taulengder lange ruta «Atlantis» på Blåmann, et fjell som ligger på Kvaløya utafor Tromsø, sammen med Hilde Bjørgaas.

Å klatre en hard storvegg som den er et stort prosjekt som krever planlegging, et værvindu som samarbeider, seighet og viljestyrke. På «Minaret» i Bohuslän derimot koker alt ned til noen få flytt, å klatre hele ruta tar noen minutter. Mens jeg var på den var det ikke et sekund at tankene mine var noe annet sted enn på det neste flyttet, som til gjengjeld var det ene, altoppslukende fokuset. Jeg tenkte aldri på å klippe ankeret, på hvordan et fall ville bli, og hvert fall ikke på hvem eller hvor mange som hadde vært opp ruta før meg.

Det er nok ikke noe poeng å skulle skrive ned dato og navn på første kvinnelige bestigning av en rute, bulder eller storvegg i en fører. Det er uinteressant og i beste fall overflødig eller kjedelig informasjon. Når jeg leser i en guidebok vil jeg helst ha så lite unødvendig informasjon som mulig, bare «cold facts» som forteller meg akkurat det jeg trenger å vite for å klatre ruta. Jeg vil at topoen skal være enkel, oversiktlig og informativ, generelt: så lite smalltalk som mulig. Det er likevel noen viktige grunner til at FFAs burde snakkes om.

For det første tror jeg på signaleffekten – ved å fremheve en FFA anerkjenner man at det er mer enn en fysisk prestasjon som gjøres. Det ligger noen normbrudd til grunn som er usynlige, men de må likevel gjøres. Ved å tørre å tenke tanken, ha et åpent og uttalt mål og å gjennomføre prosjektet må man ha selvtillit og våge å skille seg ut, og dette er ting som smitter, vi vet alle at det er lettere å gå en opptråkket sti. Dette henger sammen med en annen grunn til at jeg tror FFAs har noe for seg: Vi inspirerer hverandre, og vi blir inspirert av de som ligner på oss. I alder, i miljøet vi kommer fra, og i kjønn.

Hvis en annen kvinne kan gjøre det, kan jeg også. I 1993 ble Lynn Hill første person til å friklatre ruta «The Nose» som ligger på El Capitan i Yosemite (California, USA). Det var en banebrytende prestasjon, uavhengig av kjønn. Den ikoniske ruta er fortsatt en av verdens mest berømte og beryktede. Den er nesten 900 meter lang, 34 taulengder og grad 5.14a (8b+) om man skal klatre alt i fritt. Lynn Hill klatret den på 23 timer, og konstaterte at kjønn ikke behøver å spille noen rolle. Men det har inspirert og motivert klatrende kvinner verden over, det at det var Lynn Hill og ikke typen hennes som var første som kom seg opp veggen for egen maskin, uten å dra i en bolt eller henge i tauet.

Grunnen til at jeg trekker fram Hill er for å fremme et annet relevant poeng: hun dro fordel av at hun var lett og hadde tynne fingre i en sport som i stor grad er definert av menn. Dette bør ikke ses på som en «forklaring» på hvordan hun kunne klatre ruta i fri. Hun var lur som utnyttet det hun hadde som ingen av de andre som prøvde seg på ruta hadde, men hovedgrunnen til bestigningen var at hun var flink nok, sterk nok og sta nok.

En av de to crux-taulengdene på «The Nose» er den som kalles «changing corners» - og det er som om den taulengden er laget for henne. Det er et dieder, et hjørne, uten fottak eller andre formasjoner, for å klatre den må man smøre føttene rett på den glatte granitten, det krever balanse, bevegelse og flow. Hun bruker høyden til sin fordel, i trange diedere må man sette føttene høyt, så det lønner seg å være kort. Selv beskriver hun klatringen der som en perfekt koordinert dans, og på gamle youtube-klipp ser man henne bruke albuene, hoftene og leggmusklene mer enn biceps og fingerstyrke.

De aller fleste ruter er boltet opp, førstebesteget, gradert og repetert av andre menn, og favoriserer dermed ‘mannlige’ styrker i sitt rykte og i sin grad. Tekniske ruter der det lønner seg å være myk, lett, kanskje fingersterk eller modig kan være en snarvei for jenter om de vil klatre gradene kjapt, eller det motsatte: bratte og fysiske ruter, der kroppsstyrke er påkrevd kan synes uforholdsmessige kjipe i forhold til graden. (Som vanlig gjelder det å være forsiktig med å generalisere).

Når det er menn som definerer sporten vil den også, mer eller mindre bevisst, favorisere mannlige styrker. Skulle det vært et ideal å forbigå FFAs helt så burde også premissene og spillereglene vært annerledes, og henvende seg mer til kvinners styrker.

Jeg tror dette er i ferd med å endre seg ettersom flere og flere kvinner kommer på banen. Jeg tror vi er på vei i riktig retning. Men det reiser seg noen spørsmål i kjølvannet av denne betraktningen: både hvorfor det er sånn, når det tross alt er så mange kvinner som klatrer og dessuten, hvilke konsekvenser det får. Som kvinne i sporten er man nødt til å forholde seg til den mannlige konstruksjonen av den.

Vi vet at smitteeffekten er der, at vi blir inspirert, motivert og at vi har mye å lære av hverandre. Men er det likevel nødvendig å fremheve FFAs? Jeg vet ikke. Jeg tror det avhenger av hvilken rute det er – stil, grad, tilgjengelighet. Hvis noen er første kvinne opp av den enkle grunn at det ikke har vært så mange andre damer på ruta (som jo ofte er tilfellet, hvert fall når vi beveger oss til yttergrensene: buldring, trad-og isklatring for eksempel), er det ikke nødvendigvis noe poeng å fokusere for mye på det. Men der det kan bidra til å bane vei og bryte grenser tror jeg det vil være interessant å i hvert fall snakke om det, diskutere det. Av de rutene jeg selv har gått, som første kvinne, har jeg aldri visst om det på forhånd.

Det var aldri noe mål i seg selv å være første kvinne til å klatre «Minaret» - jeg klatret den for min egen skyld. Ruta er teknisk og mental, og skiller ikke på kjønn, men på hvor god man er på å bruke føttene og holde hodet kaldt. Og først om fremst på om man tror at man klarer det, at man henger opp et tau den første gangen og kjenner på flyttene.