Klatring på Søre Dyrhaugstind i Hurrungane

I dag er ruta regnet blant de fineste grad fire-rutene i landet.

Så var det  jeg da, som stønna høyt der jeg slepte meg opp sørveggen på Søre Dyrhaugstinden (2 072 moh) i Jotunheimen, og viste utmerket godt hva som venta lenger oppe.

Inni hodet mitt unnskylder jeg meg med at sekken var tung og jeg hadde anmarsjsko på beina. I filmen under artikkelen hører man både isøksa som skraper mot fjellet og stønninga mi (lyden av en fjert klipte jeg bort).

Men så var det ruta da. Søre Dyrhaugstind fra Bandet er en skikkelig klatreklassiker av det moderate slaget. Ruta går i Norges høyest liggende og mest kjente område for fjellklatring; Hurrungane, vest i Jotunheimen.

Faktisk er dette en usedvanlig fin tur lenge før du kommer til klatringa. På vei opp til Bandet – skaret mellom Midtmaradalen i sør og Skagadalen i nord – går vi med Dyrhaugsryggen på den ene siden og Skagastølsryggen på den andre.
I stilig høyfjellslandskap med hengebreer i fjellsidene og vanlig isbre under føttene. For en som er litt interessert i klatrehistorie (f eks jeg) er det fascinerende å tenke på all råskapen som har foregått i fjellene rundt.

Fra Bandet er det en smal sak å finne veien til innsteget. Følg ryggen i motsatt retning av Store Skagastølstind, opp mot Dyrhaugsryggen. Der ryggen stopper og stupet begynner starter klatreruta. De første formasjonene var lette å finne i føreren, og jeg klarte sikkert å klatre hele 30 meter før jeg rota meg bort. Det var fin og enkel klatring i fast fjell, men det gikk altså ikke mange minuttene før jeg var på villspor. 

Men i motsetning til en del internettinnlegg jeg leste før turen, var det enkelt å finne ruta igjen. Det store svaet med finere og vanskeligere alternativer var umulig å misse, og det samme var hylla som fører under og rundt det lekre svaet.

«Stor skive» står det i føreren, og den skiva var helt umulig å ikke å få øye på. Takk og pris, for det betydde at jeg helt sikkert ikke rota meg opp i grad fem-alternativene på svaet. De så riktignok veldig fristende ut, men heldigvis hadde jeg nok selvinnsikt til å ikke prøve meg der.

Videre byr ruta på virkelig fin klatring. Traversen ut i sørveggen gjør at det fort blir temmelig luftig, med flere hundre meter ned i Midtmaradalen. Heldigvis ble været litt bedre også, etter at tåke og regn hadde prega starten på turen vår. Store Skagastølstind lå innhylla i tåke, men vi visste at majesteten var der.

Prustende og pesende slepte jeg meg opp de to siste taulengdene. Her var den fineste, vanskeligste og mest eksponerte klatringen. Sikringsarbeidet gikk som en lek, og klatreføreren stemte bra, selv om det ble fire taulengder på oss, og ikke seks slik det står i føreren.

Jeg ble riktignok litt skuffa over meg selv fordi det ble såpass strevsomt å klatre grad fire, men vi koste oss likevel. Fantastiske omgivelser, fast fjell og ingen andre folk enn et taulag langt under oss. Det siste i sterk kontrast til fjorårets tur over Skagastølsryggen, da vi gikk i kø hele veien, og brukte minst tre timer sittende på ræva og vente.

Siden Dyrhaugstindene ikke er trofétopper på samme vis som Storen er det mindre folk selv om klatringa er vel så fin.

I sørveggen på Søre Dyrhaugstind koste vi oss for oss sjøl – ikke minst da skyene sprakk opp og de nydelige fjellene i Hurrungane åpenbarte seg for oss i alle retninger. 

Returen fra den flotte klassikerruta i Hurrungane er også litt av en opplevelse. Traversen over Dyrhaugsryggen er ikke vanskelig, men du verden for en fin tur over fire fjelltopper over 2000 meter.