Et mer seriøst preg

Men nå hadde vi endelig tatt mål av oss til å fortsette til topps.

Jugoslavene Kornik Ivo og Franc Verko førstebesteg ruta teknisk over fire dager i 1970. De satte i alt fire borebolter, og brukte ellers forskjellige naturlige sikringer som trekiler og vedkubber. Dette var spektakulært på denne tiden, og fikk stor oppmerksomhet blant publikum og i media.

Den lokale klatrelegenden Arne Randers Heen omtalte ruta som umulig å klatre i fri, men bare tolv år senere fikk den sin første fribestigning av klatrelegenden Hans Christian Doseth og sambygding Ola Stavran. I Norklatt-artikkelen «Romsdalen – ikke bare dritt», trekker Doseth fram Jugoslavruta som en av klassikerne i Romsdalen.

FORBI CRUXET: Asgeir Rusti er forbi det vanskeligste på cruxtaulengden og mangler bare få meter før standplass.

Selv om starten har blitt en klassiker, skal man ikke ta for lett på det, det er solid femmerklatring og svært luftig. Selv ble jeg sjokkert over hvor skummel klatring på grad fem kunne kjennes ut første gang jeg klatra starten av Jugoslavruta, jeg hadde jo tross alt klatra vanskeligere enn det andre plasser.

Originalt gikk ruta videre opp det store litt ruskete diederet i andre taulengde, men så, en eller annen gang på 80-tallet ble den nydelige varianten ut på høyre side klatret, som nå kan sies å være en av de aller fineste femmerlengdene i Romsdalen. Kule flytt, godt sikra og svært luftig.

Og med et fantastisk fjellpanorama i ryggen, der Trollveggen, Semletind og Breitind ligger på rekke og rad. Deretter litt hit og dit opp tredje taulengde til standplass på en liten gresshylle.Fjerde taulengde byr så på noe av det fineste man kan få av grad fire-klatring. Opp dieder og riss, godt sikra og med gode tak. Den topper ut rett i rappellruta, og det er her jeg alltid har valgt å rappellere ned igjen, godt fornøyd med å ha klatra fire nydelige moderate taulengder.

Men i dag skulle vi videre.

Noen vil vel si at vi har fått mye bedre og mindre sikringsmidler siden 90-tallet, og at det dermed ikke burde være noe problem for oss nå til dags og støte på, men jeg vil legge til at nivået på klatringen som ble gjort i Romsdalen på 90-tallet og starten av 2000-tallet var, i hvert fall i mine øyne, utopisk høyt.

Jeg tipper det hadde mye å gjøre med Fred Husøys og Frank Martinsens kjøp av det gamle hotellet på Aak, og oppstarten av Aak Fjellsportsenter. Det ble en samlingsplass for sterke klatrere fra hele landet, og utover på 90-tallet ble Aak et senter for tilkomstteknikk rettet mot offshoreindustrien. Med rotasjonsordninger som for eksempel to uker på jobb og åtte uker hjemme ble det nok av tid til å bli god i fjellet.

Klatringen videre får et mye mer seriøst preg over seg. De første gangene jeg klatra opp hit var det ikke en gang oppe til vurdering å skulle klatre videre. 

RAMPE NR 2: Den store fjellveggen på Hornaksla er delt opp i ramper med 2-5 taulengder mellom hver rampe. Asgeir og Torje tar en pust i bakken på Andrerampa etter sju taulengder på Jugoslavruta.

Fortsettelsen er også ganske beryktet. I 1992 omkom en 26 år gammel klatrer fra Trondheim etter et ti meter langt fall på cruxtaulengden, og i 1994 ble en 24 år gammel klatrer lam fra livet og ned etter at et tak løsnet og en sikring poppet på femte taulengde.

Så hva møter man etter fjerde taulengde?

Femte taulengde går først litt opp på Førsterampa før et 6-crux og standplass i et dieder. 

Sjette taulengde er crux-taulengden. Opp et dieder ut til et skråriss og opp i et nytt dieder, man rekker akkurat å bli varm i trøya før man står under 6+-punktet man «ikke skal falle» på. 

Grunnen til at man ikke skal falle, er at det er krevende å få plassert gode sikringer. Klatringen er ikke pumpende, men med delikate flytt der man må stole på at gummien på klatreskoen holder seg på plass på små bergkrystaller. For at det skal være grad 6+ må flyttene gjøres helt korrekt, med millimeterpresisjon på fotplasseringene og riktig vektoverføring. Man lister seg opp som en ballettdanser. I toppen av 6+ diederet klipper man inn i en bolt, en bolt som ble satt av jugoslavene på sin førstebestigning og som i senere tid er byttet ut med en ny. Her er rutas crux, delikate 7-svaflytt, traverserende mot høyre.

Og det er cirka her Jugoslavruta også har hatt sin del av boltedebatten. Under bolting av La sagrada familia, en nesten fullboltet åtte taulengders rute på høyre side, ble det svingt over i cruxet på Jugoslavruta  på sjette taulengde og satt noen bolter i samme slengen. Dette ble raskt lagt merke til i miljøet og boltene ble fjernet igjen. Det står en bolt der nå også, men det er på samme plassering som det ble satt orginalt av jugoslavene i 1970. 

Med et godt utvalg av sikringsmidler og god erfaring i å bruke de, er det mulig å sikre hele taulengden. Det vil fortsatt føles skummelt, men det trenger ikke å være farlig.

Etter dette er det aller verste over, uten at det er enkelt til topps. 

Mange velger å snu på Andrerampa etter åtte taulengder, men det føles som å snu midt i veggen og man mister opplevelsen av å toppe ut veggen. 

Hele ruta er veldig bratt og luftig. Derfor er det ekstra godt å komme opp på toppen der terrenget legger seg veldig, og ved siste standplass sitter man i lyngen ved noen trær og har en fantastisk utsikt.