Heldigvis var klatringen helt utrolig bra, og krukset i siste taulengde viste seg å være langt mindre dramatisk enn jeg frykta. Klassiker-ruta Forsida på Svolværgeita var rett og slett en gedigen opptur.
LANDEMERKE: Svolværgeita er en spektakulær pinakkel som troner over Svolvær i Lofoten. Her på anmarsjen til klatrerutene, like etter sherpatrappa er tilbakelagt.
FINE OMGIVELSER: Siv-Elin Skogen i siste del av fjerde taulengde, med Svolvær og Vågakallen i bakgrunnen.
INNSTEG: Fin utsikt der klatringa starter.Landemerket Svolværgeita troner over kirkegården i Svolvær, og den spektakulære pinakkelen med sine to topper - hornene - ble besteget første gang i 1910.
Råtassene Carl Wilhelm Rubenson, Alf Bryn og Ferdinand Schjelderup kom rett fra sin legendariske førstebestigning av Stetinden og ble de første som besteg Svolværgeita, via det som i dag heter 1910-ruta. Graden er 4+, og dette er vanligste vei opp for hordene av turister som guides til topps for å instagramme at de tør å hoppe mellom de to topp-hornene.
START MED DUGG PÅ LINSA: Siv-Elin Skogen på første taulengde.
PAUSE: Fin utsikt fra siste standplass før toppen.De enkleste og korteste rutene på Svolværgeita er på den skyggefulle og korte nordøstsiden av fjellet. Men den virkelige godbiten og mest populære klatreruta er Forsida på - ja - forsida av fjellet. Ruta er omtrent hundre meter lang, og ei sørvestvendt klatrerute i midnattssol-paradiset Lofoten har noen helt spesielle egenskaper.
Fast fjell: Mange klatrere og lofotsk fjellkvalitet betyr lite løs stein.
Kule moves: Artig og luftig klatring med jamming i riss og gøyale bevegelser på eksponerte vegger. Ja, selv de første enkle taulengdene serverte artig klatring.
Lettsikra: Deilige riss i varierte størrelser og fast fjellkvalitet hele veien.
Behagelige standplasser: Ja, det er kanskje ikke så mye å legge til på akkurat dette punktet.
Spektakulært toppunkt: I motsetning til for eksempel den deilige über-klassikeren Bare Blåbær (5-), så går faktisk Forsida til en topp. Og en ikke akkurat u-spektakulær en heller.
Nokså grei retur: Jeg hater egentlig å rappellere, men på Svolværgeita er det (i overkant) godt tilrettelagt og nokså enkelt.
Enkel anmarsj: Første gang jeg var på Geita var anmarsjen en litt spennende sti, men nå har de laga sherpatrapp. Tja - veldig kunstig, men akk så lettvint. Godt skiltet er det også.
Lett å finne riktig vei: Du skal være ganske forvirra for å klatre feil på Forsida. Både fordi ruta alltid går der klatringa ser kulest ut, men også fordi det er pussa vekk kilovis med lav slik at ruta er en slags rydda sti.
5+-kruks som bygger selvtillit: Ikke så vanskelig egentlig, og med ei stuck kamkile og en svær, gammel ringbolt kan krukset nokså enkelt gås teknisk. Mange mener krukset er litt lengdeavhengig, men med mine 175 centimeter gikk det veldig greit å nå nøkkeltaket. Dermed kan man kanskje hevde at krukset ikke krever at du er så veldig lang.
PÅ VEI NED: Klokka har så vidt bikket 24 og Siv-Elin Skogen er på vei ned. Det er ikke sola.
KRUKSET: Artikkelforfatteren kalker opp litt etter å ha forsert krukset like under toppen.
BAKSIDEN: Her går de korteste og enkleste rutene på Svolværgeita - samt rappellen.Midnattssol: I Lofoten er sola oppe hele døgnet store deler av sommeren. Vi starta klatringen i nydelig kveldslys omtrent klokka 21, og satt på toppen av Storehornet halv tolv. Vi hadde et par taulag under oss, men de var såpass langt ned at i praksis var vi alene. Og nettopp dette er den store fordelen med midnattssola; du kan klatre utenfor guidenes arbeidstid og dermed slippe unna folkehavet som vil opp på Geita.
På toppen av Storehornet stekte sola på oss og livet var herlig (selv om jeg grua meg til rappelleringa) og mer om denne opplevelsen i punktet under:
Utsikt: Kirkegården på Svolvær lå rett under oss, og bak der igjen Lofotens flotteste fjell, hvor tøffe Vågakallen (943 moh) stjal showet. Her hadde en ganske dramatisk redningsaksjon pågått tidligere på dagen: To turister ble hentet ut av Svolvær alpine redningsgruppe og 330-skvadronen, men under aksjonen ble den ene redningsklatreren skadet og ble liggende i fjellet i 14 timer før SAR Queen-helikopteret klarte å hente han ut.
Heldigvis kunne vi bare sitte i midnattssola og nyte den vanvittige utsikten. At en så fin opplevelse ikke er vanskeligere tilgjengelig er nesten ubegripelig.
Den mest klatra ruta på fjellet hvis man ikke regner med guidede turer på den kortere nordøstsiden. Grad 5+.
Ruta ble klatret første gang av W. Höyer og A. Krane i 1947, men siste taulengde som kalles Vestveggen avslutning, siden den kan brukes som avslutning på en rekke andre ruter, ble gått allerede i 1928 av Bror Bommen og Bjørn Lyche. De plasserte den gamle ringbolten som er på plass ved krukset den dag i dag.
1. taulengde: 3+. Enkel, men fin og lettsikret klatring opp til en litt skrå og romslig standplass. Det er mulig å gå de to første taulengdene som en, men da må man sikre kløktig for å unngå taudrag.
2. taulengde: 4-. Kort og grei lengde opp til en fin standplass under et meget fristende riss.
3. taulengde: 5. Fantastisk fin og velsikret klatring opp det åpenbare risset. Stor og romslig standplass - Sofaen - avslutter taulengden.
4. taulengde: 5. Følg den flotte og fristende veggen med nydelige riss rett opp fra Sofaen. Fin standplass under det bratte krukset på ruta.
5. taulengde: 5+. Start med det bratte krukset, hvor en gammel, stor ringbolt på venstre side gjør at du nokså greit kan gå krukset teknisk. Videre opp enklere terreng til toppen av Storehornet, hvor to rappellfester med borebolter og kjetting gjør det enkelt å sette standplass på toppen eller sittende på Lillehornet.
Retur ned Rappellruta, som er tilrettelagt med borebolter og kjetting. Man kommer seg ned med en rappell med to 60-meters tau, men det er ordna for to kortere rappeller også.
Anmarsjen tar omtrent 20 minutter. Start på parkeringsplassen til sherpatrappa, og følg denne til skilt mot Svolværgeita dukker opp. Følg disse, og hvis du skal klatre Forsida tar du til høyre og følger en sti som krysser ei litt bratt renne. Innsteget er ganske åpenbart.
Andre fine ruter er de kortere og litt enklere klassikerne 1910-ruta (4+) og Rappellruta (5). Et hardere alternativ er Englevinger (6+) til venstre for Forsida. Også Baksida (5+) beskrives i positive ordelag i Rockfax-føreren Lofoten Climbs av Chris Craggs og Torbjørn Enevold. Highway to Heaven (7) og Vegetarianeren (5, A1) er andre alternativer.
Foretrekker du en mindre fænsi klatrefører er boka Climbing in the Magic Islands (Ed Webster) fra 1994 et artig, informativt og godt valg.