– Det må aldri bli slik at noen må betale for å bli reddet i Norge

Samtidig foregår en rekke aktiviteter på Setnesmoen leir like ved Åndalsnes noen kilometer unna:

1. Innspilling av det nye Kompani Lauritzen-konseptet, hvor kjendisene er erstattet av ungdommer med litt vanskelig hverdag.

2. Verdens mest avanserte redningshelikopter fylles med lokale fjellklatrere som skal samarbeide om å få de to karene som sitter fast på Litlfjellet trygt ned, opp og så ned igjen.

En times tid senere:

Systemoperatør Erik Sakshaug zoomer inn på realityinnspillingen på Setnesmoen. Selv om helikopteret han sitter i er noen hundre meter over og sikkert en kilometer unna, ser vi tydelig hva Espen Eckbos produksjonsselskap og en gjeng – foreløpig – ukjente realitydeltagere holder på med. Det er en slags konkurranse, og det kolossale kameraet sammen med den høyoppløste skjermen i kabinen på SAR Queen´en fra 330-skvadronen på Ørlandet gjør at alle i helikopteret får med seg realityprogrammet.

Men så spraker Halvor Hagens stemme i radioen – han er en av Romsdalens mest erfarne fjellklatrere – at de snart er klare for utheising.

Fartøysjef Arild Myrvold svinger 15 tonn helikopter mot høyre, gir gass mot Isfjorden og videre inn og over Vengedalen. Omringet av Store Vengetind, Romsdalshorn, Trollveggen og Blånebba er både han og copilot (flyger, som proffene sier) Halvard Warø Andresen enige om at de har en fin arbeidsplass denne dagen i mars.

Lenger bak er anestesilege Erlend Skraastad, redningsmann Vegard Henriksen og maskinist Magne Tjugen i full gang med å klargjøre seg selv og etter hvert wiren og apparatet som skal fire de ned (heisen, som proffene sier). 

Alle tre gjør doble kameratsjekker på hverandre for å sikre at seletøy og monkeystrap sitter slik de skal. Monkeystrap er ei forlengbar slynge som er festet i taket i helikopteret (eller maskina, som proffene sier) og i et belte Magne har rundt livet. Legen og redningsmannen skal fires ned, og de bruker klatresele.

Magne åpner døra, alle har hørselsvern, det blåser og bråker, men helikopteret svever (hovrer, som proffene sier) roligere enn fatterns hengekøye i hagen en rolig dag i juli.

SAR Queen – Søk Og Redning-Dronninga på et slags norsk – er Norges nye redningshelikopter. Helikopteret heter egentlig AW 101, og er i utgangspunktet designet for sjøredning og ubåtjakt.

Da innfasingen av det nye helikopteret kom i gang i 2017 meldte mediene om stadige innkjøringsproblemer – helikopteret kunne blant annet ikke lande på mange norske sykehus på grunn av alt for mye vindtrykk. Men flygerne Arild og Halvard er over seg av begeistring.

– Sammenligna med Sea King er SAR Queen som en splitter ny Tesla i forhold til ei Volkswagen Boble fra 40-tallet. Bare se her, sier copilot Halvard.

Han trykker på noen knapper, så litt på en touchskjerm, og så slipper begge flygerne spakene og maskina flyr av seg selv etter at Halvard tegna inn en kurs i form av en runde over Romsdalsfjorden. SAR Queen kan fikse det meste selv, og alle skjermene gir flygerne all tenkelig informasjon. 

Også i kabinen bak flygerne er tekniske nyvinninger som gjør søk og redning langt enklere enn tidligere. Kameraet har enorm oppløsning og voldsom telelinse, og systemoperatøren kan velge mellom flere moduser, blant annet varmesøkende kamera og mørkesyn.

SAR Queen har i tillegg to heiser, slik at helikopteret har ekstra backup hvis en heis skulle streike.

Budsjettrammen til driften av redningshelikoptertjenesten var 661 millioner kroner i 2022. Utgiftene består både av ordinære driftsutgifter, ekstraordinære kostnader knyttet til oppgradering av Sea King-maskinene og dekning av utgifter i forbindelse med de nye helikoptrene.

Nede på bakken har gjengen fra den alpine redningsgruppa i Romsdal firt seg ned fra Litlfjellet, hvor SAR Queen satte de av en times tid tidligere. Så sikra de kameratene sine på det kjipe stedet i renna. De to er for øvrig leder i gruppa, Kevin Kolstad, og tindevegleder Amund Amundsen.

Og hvis det ikke har kommet fram tidligere; Ja, denne historien handler om en øvelse, hvor 330-skvadronen har samtrening med den alpine redningsgruppa i Romsdal.

Halvor og Tor Solholm måtte fire de to markørene – Kevin og Amund – et stykke ned fra skadestedet, hvor de satt under et overheng som gjorde utheising vanskelig. Lenger ned i renna er alle sikra, det er gravd ut en liten plattform, og alt er klart for å motta redningsmann Vegard og lege Erlend.

På toppen av Litlfjellet – som er laveste punkt på ryggen mellom Romsdalshorn og Blånebba – står redningsklatrerne Bjørn Magne Øverås og Asgeir Rusti og passer på tau og forankringer. Inne i helikopteret er Ole Johan Sæther klatrernes kontaktmann.

– En ting er at karene i den alpine redningsgruppa får til å flytte pasientene fra et vanskelig sted til et bedre sted å heise de ut. En annen ting er at idet jeg kommer ned er alt klart. Halvor klippa meg inn i en trygg standplass omtrent før jeg rakk å sette beina på  bakken. Det gjør arbeidsforholdene for oss veldig mye bedre, sier legen.

Når heisingen først er i gang går det fort. Magne styrer heisen fra helikopteret, og begge markørene er trygt på plass i maskina i løpet av under 10 minutter. Mens kompisene i den frivillige fjellredningsgruppa må klatre opp, rydde og kveile tau kan Amund og Kevin slappe av i helikopteret. 

Vel fortjent forresten, de har sittet i snøen og fryst i flere timer etter å ha gått på ski opp til det kjipe stedet i renna. Så må helikopteret fly til flyplassen i Molde for å fylle drivstoff (bensin er det ikke – proffene sier fuel).

Dette foregikk på et tidspunkt da en liter bilfuel kosta 27 kroner, men heldigvis har maskinist Magne betalingskort liggende i et rom oppunder taket.

– Hehe, kortet er for betaling av fuel når vi bruker sivile lufthavner. Når det gjelder fylling kan vi under oppdrag benytte oss av nødretten slik at vi kommer først i køen, forteller han på tydelig sunnmørsdialekt.

Systemoperatør Erik var med da skvadronen evakuerte folk i skytteltrafikk fra cruiseskipet Viking Sky. Da sendte AS Norge tankbiler slik at helikoptrene kunne fylle kontinuerlig. Fartøysjef Arild, en smørblid type, blir litt mørkere i uttrykket når han forteller om tilsvarende opplegg og en slags unntakstilstand i forhold til hvor de kunne fly og lande, da han fløy ambulansehelikopter i Oslo 22. juli 2011.

– Hva koster egentlig alle disse redningsaksjonene og øvelsene? 

– Prisen på fuel. Resten av regningen ble betalt på nyttårsaften. Hvert år får vi en pott med timer som skal brukes på redning og øvelse, og den er lik uansett hvor mange timer vi er ute. Dermed innebærer en redningsaksjon eller øvelse i praksis ingen ekstra utgift for norske skattebetalere, sier anestesilege Erlend Skraastad.

– Hva med de som mener folk som må reddes bør betale selv?

– Det er overhodet ingen debatt blant oss. Det må aldri bli slik at noen må betale for å bli reddet i Norge. Hvis de som gjør feil, enten mot bedre vitende eller ikke, skal måtte betale selv for hjelp, da må alle som røyker, drikker, bryter fartsgrensa eller lignende også gjøre det.

Fartøysjefen forteller om en episode noen uker tidligere da de hentet ned to jenter som hadde gått seg fast på fjellet.

– Tenk hvis de to ikke hadde ringt fordi de frykta å få regning på 200 000 kroner etterpå? Det ville vært helt krise. Det er mye bedre at vi rykker ut en gang for mye enn en gang for lite. Folk må aldri være redde for å ringe etter hjelp, sier Myrvold.

Justis- og beredskapsdepartementet bekrefter at antallet redningsaksjoner ikke påvirker utgiftene til redningshelikoptertjenesten. Blir det mange aksjoner innebærer det mindre øvelser, og blir det få aksjoner, flere øvelser. Det har aldri skjedd at redningsaksjonene har blitt så mange at potten ikke har vært stor nok.

– Dersom antall oppdrag tilsier at budsjettrammen ikke vil være tilstrekkelig, vil dette bli håndtert i ordinær budsjettprosess. Foreløpig har ikke dette vært en problemstilling, sier seniorrådgiver i departementets kommunikasjonsavdeling, Andreas Bondevik.

– Hva mener departementet for Justis- og beredskap om eventuelle krav om at nødstedte må betale redningsaksjonen selv?

– Det er lang tradisjon for at de ikke skal koste penger å bli reddet hvis du er i nød i Norge. Selv om man utsetter seg selv for risiko – for eksempel gjennom toppturer eller klatring – skal det tungtveiende grunner til for å kreve erstatning for redningsaksjoner. Det kan kun kreves erstatning for utgifter til redningsaksjoner i helt spesielle tilfeller, hvor det er utvist grov uaktsomhet eller er begått straffbare handlinger. I en nødsituasjon skal alle reddes, uansett. Hvis det sås tvil om hvem som skal betale for en aksjon, kan det i verste fall føre til at personer i nød kvier seg for å be om hjelp. Private virksomheter og frivillige organisasjoner kan kreve refusjon av dokumenterte utgifter i forbindelse med redningsinnsats, sier Bondevik.

330-skvadronen på Ørlandet løser de fleste av sine omtrent 200 søk- og redningsoppdrag i året uten hjelp fra de alpine redningsgruppene i Norge (NARG). Disse 200 oppdragene utgjør en tredel av total mengde oppdrag, og av disse igjen er omtrent 60 prosent på land. I tillegg flyr de omtrent 150 ambulanseoppdrag i året. 

330-skvadronen på Ørland gjennomførte 57 søk- og redningsoppdrag på land i 2021, og av disse 57 ble 9 oppdrag registrert som alpint/ bratt lende. Alpin redningsgruppe ble benyttet i to av disse oppdragene.

På landsbasis gjennomførte 330-skvadronen i Norge totalt 1 621 oppdrag i 2021. Av disse oppdragene ble 24 registrert som alpint/ bratt lende, og alpin redningsgruppe ble benyttet i tre.

Justis- og beredskapsdepartementet ga i 2022 et tilskudd til NARG på 2 740 000 kroner.   

– Målet for oss i 330-skvadronen er å løse oppdraget på kortest mulig tid og tryggest for den i nød. Så vi gjør det som er raskest med minst risiko. Om NARG skal involveres blir gjerne diskutert når vi får oppdraget hvis det kan bli nødvendig med ekstra kompetanse. Noen ganger blir NARG varslet (scramblet, som proffene sier) men det viser seg at vi løser det selv, forklarer redningsmann Vegard Henriksen.

Fartøysjef – og dermed øverste leder i helikopteret – Arild Myrvold sier det er svært uvanlig at de må melde pass på en redningsaksjon.

– Hender det at dere mislykkes i å hente ut noen som er skadet?

– Veldig sjelden. Men vi måtte gi opp da vi skulle hente ei som hadde gått seg fast i steinura i fjellområdet Sylene en tid tilbake. Årsaken var voldsom turbulens på et sted vi ikke kunne lande, og derfor måtte bruke heisen. Heldigvis var hun ikke verre skadet enn at hun overlevde og ble hentet av svenske redningsmannskaper til fots.

Trygt nede på Setnesmoen leir ved Åndalsnes er det tid for evaluering. Både redningsklatrere og helikoptermannskaper er fornøyde med dagens øvelse. Alt gikk etter planen og samarbeidet mellom NARG og helikopteret var knirkefritt, og ingen av mannskapene har noe å utsette. De frivillige redningsklatrerne rydder sammen utstyr og drar hjem, og verdens mest avanserte redningshelikopter dundrer av garde mot hjemmebasen på Ørlandet utenfor Trondheim.

Plutselig er det stille og det aller meste tyder på at dette har vært en helt vanlig dag på Åndalsnes. Men i militærleiren på Setnesmoen spilles fortsatt inn reality-tv for fulle mugger.