Sykkelferie i Califormia

Lake Tahoe er en slags tumleplass for rikfolk midt i skogen ikke så langt fra Reno i Nevada og videre innover ingenmannslandet, ut i ørkenen. Det skjer ikke mye før du blir spytta ut i andre enden av ørkenen og tørker støv ut av øynene i mormonerbyen Salt Lake City. Men vi er altså i Lake Tahoe. En svær innsjø hvor rikmenn og rikkvinner bor i hytter langs private strandsoner og kjører vannskuter som om morgendagen aldri skulle komme. Til sammenligning er Lake Tahoe rundt 100 kvadratkilometer større enn vår egen juvel Mjøsa. Som du sikkert vet er alt mye større i USA, også innsjøene. Det skal sies at Tahoesjøen, som den heter på norsk, er Nord-Amerikas største alpine innsjø. Thomas og jeg bruker første kvelden i Tahoe på å skru sammen syklene som har blitt fraktet hit i dertil egnet sykkelbag. I morgen starter vårt første eventyr, vi skal nemlig til Star Lake.

Stiene slynger seg mellom trær og små bekker, til tider er det så bratt at jeg vurderer å hoppe av sykkelen og trille. Vi har reist til California for å sykle og overnatte i skogen. Eller bikepacking som det heter på engelsk. Syklingen gjør vi unna langs den popu-lære Tahoe Rim Trail. Overnattingen skal foregå ved det postkortidylliske Star Lake, 2800 meter over havet. Temperaturen når sitt klimaks når vi ankommer Stjernesjøen. Svetten spruter ut av den splitter nye Sweet-hjelmen som Thomas designa vinteren før. Men det gjør ikke noe, for det er helt forbanna fint her. Vi har pakka syklene med telt og sovepose og liggerunderlag og varme klær og pølser og et par kolde og annet dilldall for å overnatte ute i skævven. Turen hit fikk vi anbefalt på en lokal sykkelsjappe nede i sentrum. Kombinasjonen med å ta seg fram i verden på sykkel, fortrinnsvis i naturen, kanskje i skogen eller til fjells, slik som her i Amerika, er en stadig voksende trend og titusenvis av friluftsmennesker har skaffet seg tursykler med breie dekk og bagasjebrett og små og store bægger overalt på sykkelens hulrom. Nå er det vår tur til å pepre internett med turbilder på hashtaggen #karerfornia.

Les også: Stisykling på Gran Canaria

Vi har ikke sett andre mennesker på noen timer idet vi parkerer syklene våre inntil et svært tre og tar en sipp av drikkeflaska. Det er HELT forbanna stille her. Vannet er speilblankt, det er ikke så mye som et vinddrag i lufta og temperaturen er som en varm norsk sommerdag. Men plutselig skjer dette (les med Hans Wilhelm Steinfeldt-stemme):

Aggressiv gitarlyd. Må være fra en kassegitar. Er det flere her? Hvor kommer lyden fra? Vi tar med syklene og spaserer langs med vannkanten, forbi noen store klippesteiner, til vi kommer til en slags leirplass, med store steiner i ring for å ønske et nytt bål velkommen. Der sitter det pinadø meg en mann og spiller kassegitar. Travle riff opp og ned på gitarhalsen. Thomas vinker og sier «hello», men ingen svarer. Jeg synes det hele er litt creepy, men det topper seg i det jeg får øye på at mannen har på seg en slags ansiktsmaske. Idyllen forsvinner, for selv om mannen bare fortsetter å spille uten å bry seg om de to bleike nordmenn med dyre sykler og praktisk turbekledning, føler jeg at det er noe amerikansk skrekkfilm over det hele.

Thomas og jeg eyeballer litt nervøst til hverandre før vi finner vår camp noen hundre meter unna solisten med masken, setter opp telt og begynner så smått å lage middag. I dag blir det pølser i lompe. Vi trenger noe comfy-food etter den strabasiøse oppturen i sommerheten. Vi bruker ettermiddagen på å utforske innsjøen og hverken ser eller hører noe mer fra KGM (Kassegitarmannen). Ikke før vi plutselig ser en fyr med gitarbæg på ryggen marsjerende oppover lia med sånne Ingrid Kristiansen-staver, bort fra campen vi så han satt å spilte på før på dagen. Jeg har aldri vært så letta. En ting er faren for å få en bjørn på besøk om natta, en annen ting er å ende sine dager med H-strengen rundt halsen og en knukket gitarhals spiddet gjennom vitale kroppsdeler. 

Nå er det bare Thomas og jeg og innsjøen igjen. Og muligens no bjørn, men de har vi ikke sett ennå. Folka på turistkontoret har fortalt oss at det er bjørn i området og at vi må ta visse forhåndsregler. Vi gjør alt etter boka. Teltene er slått opp så og så langt unna bålplassen og matlaginga. Vi tar ikke med oss klær som lukter bål inn i teltet. Vi legger maten dobbelt så langt unna som bålet og pakker det i poser og legger det i vannet med en stor stein oppå. Vi kunne sikkert ha hengt det opp i et tre også, men hadde ikke med langt nok tau. Vi legger oss i hvert vårt telt. God natt.

Les også: Evig vinter

– Thomas! THOOOOMAAAAS!!!!!

Jeg våkner noen timer senere og er sikker på at lydene utenfor er en bjørn som skal inn i teltet mitt. Fullmånen gjør det ikke noe bedre, det er lyst som om dagen, men på den mer ekle måten. Alle trærne kaster lange skygger og alt er liksom svart-hvitt, men lyst. Jeg roper på Thomas et par ganger, men han kan berolige meg med at det ikke er en bjørn utenfor. Det som jeg trodde var bjørn var bare vinden, som tydelig sirkulerer rundt det idylliske vannet, de svære trærne svaier og lager lyd. Det fortsetter sånn i mange timer og jeg bråvåkner et dusin ganger og roper på Thomas. Men plutselig er det Thomas som roper på meg, for en gangs skyld. Denne gangen er det ikke lyder fra vinden som vi tror er bjørn, men KGM er tydeligvis tilbake. De samme aggressive riffene på gitaren bæres frem av vinden. Det er nå jeg er sikker på at jeg skal bli drept av en mann med ansiktsmaske og kassegitar. Jeg bruker så mye krefter på å være redd at jeg til slutt sovner og da vi våkner i 6-7 tida på morgenen er det hverken vind eller bjørn eller kassegitarer der ute. Bare nok en dag i fjellheimen ved Lake Tahoe. Debriefen etter nattas mentale strabaser blir unnagjort med fantastisk stisykling ned til bilen.

Noen dager senere. Samme stat, annen by: Utenfor sykkelbutikken Golden Saddle Cyclery i det hypermoderne og hippe strøket langs Sunset Boulevard i Los Angeles står det en bil parkert med de sagnomsuste bokstavene RADAVIST på skiltet. Thomas blir tungpusta. Dette er helt tydelig bilen til John Watson, eller John Prolly som han også blir kalt. Mannen bak bloggen med samme navn som skiltnummeret. Og det viser seg at det er helt korrekt. Inne i den lille sykkelbutikken sitter en av verdens største sykkelbloggere henslengt, med stram sideskill og et dusin tatoveringer av økser og kniver og alskens strektegninger på de barberte leggene. Howdy, sier han til oss. For oss to trengs det ingen videre presentasjon av han selv, men vi hilser og forteller hva vi heter. Der står vi altså midt i LA og har møtt mannen som skal ha mye av skylda for at vi nettopp tok turen hit. På den andre siden av jordkloden, tonnesvis av CO2-utslipp unna vår egen Nordmarka. For å sykle i noen av hans hundretusenlikes instagramfotspor. Etter de mer opplagte høflighetsfrasene disse æmrisene er så gode på, spør han om vi vil være med å sykle seinere på kvelden. Jeg må innrømme at det blir litt Bieber-fever inni sjappa der, men det smoother seg til ganske raskt. Vi avtaler å møtes utenfor sjappa om et par timer og vi skynder oss tilbake til motellet vi leier rom på og får på oss fillene og pakker syklene med litt mat og vann, jeg dobbeltsjekker mange ganger at jeg har både batteri og minnekort i kameraet. Thomas derimot glemmer igjen skoene sine på motellrommet dagen etterpå, men det er en helt annen, og ganske så vond historie, men som til slutt endte bra.

Visste du forresten at det er ganske spektakulære fjell rundt Los Angeles? Jeg ble vettaskremt av det faktum at det gikk å gjøre ganske så ville fjellturer på sykkel bare noen stravasegment unna vestkysthiphoppens arnested – Compton eller South Central L.A. Vi så en slange på vei opp fjellet. John Watson, som den villmannen han er, bare løp etter den og grep den etter halen, eller bakdelen om du vil, en slange er jo mer eller mindre en lang hale. Jeg fikk helt dundern – jeg hater slanger. Dyr uten bein er det verste jeg veit. John Watson derimot elsker slanger. Det er ikke uten grunn at det finnes en egen hashtag på internett som heter #johnprollypicksupanimals. Men høflig som jeg er tok jeg et par kjappe bilder før jeg ba til verdensrommet om at han skulle slippe slangen fri og at vi kunne fortsette denne Brokeback Mountain-lignende turen til toppen av selve juvelen høyt over de mange millioner innbyggerne i LA. Det kan derfor ikke sammenlignes med Oslos Tryvann eller Frognersetern, for dette er LA og det bor ingen folk her oppe, det er bare brannveier, direkte oversatt fra fire roads, altså veier som har den hensikt å bringe brannbilen fram in case det skulle begynne å brenne i skogen. Og det gjør det både titt og ofte i de forente staters glohete sommervarme. For oss syklister er veiene rene gavepakken, du kan sykle nesten hvor som helst– og det eneste som kan stoppe deg er ville dyr eller restriksjoner i form av såkalte gated communities, rikmannsboligstrøk med veibom og vakter der hender med dyre klokker stikkes ut av vinduet på dyre biler og trykker på knapper eller gir vaktene det anerkjennende lille nikket som betyr at bommen blir åpnet og de kan kjøre videre til de enda dyrere palassene av noen villaer med havutsikt og flere tjenere enn en vanlig person har venner på Facebook. Litt som når du kjører inn i parkeringshuset på Storo-senteret. Minus vaktene og de dyre klokkene kanskje.

Les også: Test av grove stisykler

I det vi når toppen av Verdugo (fjellet vi er på vei opp) er sola i ferd med å forsvinne ned i havet et sted. Vi babler i munnen på hverandre om hvor sick dette er og bare en kjapp snap til noen venner bryter stillheten mellom de tre vise menn på toppen av et fjell. Så, på med en tynn jakke og skru på lykta på sykkelen. Vi skal sykle ned en sti som John bare et par ganger tidligere har syklet, og det er helt på grensa til det som er forsvarlig uten dempegaffel. Enkelte partier er så bratte at det er mye skumlere og stoppe opp og prøve å komme seg av sykkelen enn å bare koste på. I en krapp venstresving er vi sikre på at John skal skli ned ned hele fjellsida og bli spidda av det gigantiske Hollywood-skiltet lenger ned i lia, men han klarer seg så vidt. Litt lenger nedi lia kommer Thomas og jeg akkurat for seint til å se en prærieulv som John nesten kjørte på. Sykkelbloggeverdens David Attenborough har tydeligvis en genuin evne til å tiltrekke seg ville dyr. Klokka er blitt elleve lokal tid og vi har sykla langs store deler av LA-river på vei tilbake til West Hollywood hvor vi så prominent bor for natta. Men først svinger vi innom en tacosjappe som kan diske opp med de deiligste fishtacos vi har smakt. John stikker hjem, vi stikker til motellet. Jeg er en smule vantro til hele opplegget, John Watson liksom, på sykkeltur med han, på et fjell i Los Angeles. Litt som å ha runna et level i livet.

Enda noen dagere senere, litt lenger nord for Los Angeles: Det er dyrt å bo på hotell langs den 655 engelske mil lange turistfella Highway 1. Hvis du skulle være så heldig å finne et ledig rom, da. Til og med campingplassene er fulle av folk. Fulle folk. Men det er jo gøy, det er ganske likt som i Norge, kanskje. Familier eller vennegjenger som trenger et pust i bakken, slite seg løs fra hverdagens kjas og mas, valgkampanjer og vannmangel, oppsøker gjerne campingplassene langs den stadig turisttunga melkeruta langs vestkysten mellom Los Angeles og San Francisco. Veldig rart forresten at det skriver Francisco, det ville vært mer logisk om det var Fransisko. Men nok om det. 

La oss si du kommer kjørende inn på en campingplass og du får greie på at det er fullbooka fordi det er 4. juli-helga, og mannen eller damen med en slags speideruniformlignenede Yogibear/Yellowstone-bekledning kan ikke annet enn å avvise deg meg et smil (veldig amerikansk). Men her kommer trikset som etter-hvert skulle vise seg å spare oss for både tid, penger og ikke minst krefter: Ankommer du en hvilken som helst bemannet campingplass (de ubemannede er det fritt fram på, men det skjønte du sikkert) på sykkel er regelen at det alltid skal finnes et sted for deg og din sykkel og ditt telt og din termokopp med kaffe og du skal ikke se bort i fra at det er satt opp en bålpanne og et skap til å gjemme maten i slik at du ikke blir plaga av bjørn som vil inn i teltet ditt om natta og spise maten din eller deg. Vi parkerte da leiebilen noen titalls meter unna selve innkjørselen til campingplassen, rigga syklene og sykla inn som om ingenting hadde skjedd. Kanskje litt juks, men veldig praktisk. 

På campingplassene kommer man raskt i prat med folk. Mange av våre likemenn og likekvinner på den egne syklistdelen på campingplassen var nysgjerrige på hvor vi kom fra og hvor vi skulle. Først da merket vi hvor teit det var med det trikset, at vi hadde kjørt bil fra LA til Big Sur (veldig fint sted), og ikke sykla. For alle de andre hadde jo sykla. Noen hadde sykla fra Canada og skulle helt til Mexico, andre skulle bare fra San Fran til LA. Vi snakka oss litt rundt det, men med hovedvekt på turen i Lake Tahoe og slangen på vei opp fjellet i LA. Det smootha seg til det også.

Les også: Paradiset Steigen

Plutselig en kveld får vi øye på et skilt hvor det står at det skal avholdes en slags musikkfestival i nærheten. Vi befinner oss fortsatt i området rundt Big Sur og plassen det skal være festival er intet mindre enn den amerikanske forfatteren Henry Millers museum/bibliotek. Det er klart vi skal dit. Vi rigger oss til med cash og noen pils og kommer kjapt i snakk med et eldre vennepar, de var ikke gift, sikkert skilt på et vis og blitt sammen i velvoksen alder. Kvinnen forteller at hun på 70-tallet hadde trekant med to norske ingeniørstudenter da hun bodde hos tanta si i San Francisco. Jeg tror faktisk det skjedde i et telt i hagen der hun bodde, om jeg ikke husker feil. Intime detaljer deles over et par pils og mannen i forholdet ser sitt snitt til å danse på den – utenom han – folketomme plattingen foran bluegrassbandet som flittig drar strengene på et assortert utvalg strengeinstrumenter. På dette stadiet på turen har jeg en greie gående med å spørre folk om de ikke har noe tips til hvor jeg kan skaffe meg noe Bernie Sanders-merch. Thomas og jeg er jo Bernie-fans og vil helst ikke dra hjem til Norge uten en t-skjorte eller pin eller noe i den dura. Den eldre damen svarer at hun ikke vet hvor man kan få kjøpt, men hun har jo noen i bilen, så springer hun av gårde med stråhatten sin og den blomstrete kjolen, for så å komme tilbake med både pin og button og det blir fantastisk stemning på festivalen. Thomas og jeg lener oss tilbake i hver vår fletta kurvstol og tar inn over oss alt vi får tak i av vestkystens kultur og tradisjon og blir ganske så salige der vi sitter. 

Når det lakker og lir mot kveld er det tid for å returnere til campingplassen, men på vei ut blir vi stoppet av en jente og en gutt som lurer på om vi har et sted de kan overnatte. Det har vi jo egentlig ikke, men skit au, de kan jo gjøre det samme trikset som vi gjorde, parkere bilen på gata og vandre inn på campingplassen (regelen gjelder jo selvsagt de som kommer gående også, men brorparten av de som dukker opp på campingplassen uten reservasjon er nok på sykkel). Vi ender opp med å sykle foran den California-registrerte Volvo V70'en og lede veien til campingplassen den natta. Det hele føles veldig Oslo 31. august. Unge menn som sykler bekymringsfritt uten henda på styret midt på natta. Kontrastene til den natta hvor jeg trodde jeg skulle dø er store. Men sånn er det i USA. Alt er mye større. Også kontrastene.