Historien om den rå syklingen i Frognerseteren

– Men jeg var ikke først, altså! fortsetter Erik.

– De som startet å sykle her sluttet også ganske tidlig, for han ene gikk på en smell. Han skadet ryggen og ødela sykkelen sin på Dødsdroppen. Motivasjonen var vel ikke like sterk etter det. Du skulle sett landinga på det hoppet der oppe. Helt flatt nesten. Alex Conradi og Eirik Evjen begynte også før meg.

P.S. Saken er hentet fra arkivet til Fri Flyt. Mye har skjedd med miljøet og stiene i Frognerseteren siden denne saken først ble publisert.

Eirik må ha syklet på trehjulssykkel den gangen. Men alvoret begynte en gang på 2000-tallet, følger Erik opp og ser bort på Bjørn for å sjekke om han samtykker. Det gjør han. Erik tar en slurk av kaffen før han fortsetter å prate om gamledager. 

– I starten var det ikke så mye bygging, og det som fantes var som sagt rene dødsfeller. Den største droppen var Store Elgen, men hvis du bånnet Nazien var den enda større. Fy faen, du kunne pumpe deg temmelig full av adrenalin om du plukket rett linje der oppe. Lille Elgen oppi Skårdalen endte i en smal planke og droppen var over to meter høy. Du holdt på å pisse i buksa hele veien ned, fortsetter Erik.

– Hvem var det som bygget alt dette?

– Det gjorde vi selv. Byggingen foregikk stort sett på regnværsdager. Da var det lite folk i skogen og for glatt å sykle. Før Snorre Pedersen flyttet til Hafjell for å jobbe med sykkelsatsningen der oppe, gikk han mye rundt med hammer og sag. Det var mange som engasjerte seg. Du kan vel se for deg reaksjonene da jeg, kliss våt, gikk inn på t-banen, iført en skitten Fox sykkeldress med en motorsag i nevene?

– Var det ingen som stusset over all denne byggingen og syklingen? Vi har jo hørt historier om turgåere som strakk fiskesnøre over stien og gjemte steiner under løvbladene.

–  Det der er bare løse rykter. Vi hadde overraskende bra erfaring med turgåerne. Du må huske at det var vi som lagde dette nettverket. Med unntak av Kjærlighetsstien var dette freeride-land. Og vi tok hensyn. Ingen fikk for eksempel lov til å sykle Kjærlighetsstien i helgene. Vi bremset og hilste på alle vi møtte, sier Erik.

– Hva med t-banen. Det må jo ha vært litt murring i Sporveien?

– Vi var ofte skitne og jævlige, og de yngste måtte ofte strammes opp. Men vi hadde en indre justis der vi passet på hverandre. Sporveien var kule nok, de, svarer Bjørn Ballangrud som senere har fått mye erfaring med kustusarbeid av ungdom gjennom jobben som landslagstrener i utfor.

I glansdagene rundt 2004-2005 kunne det være 400-500 syklister rundt Frognerseteren på samme tid. Det var en kamp om å komme med seg banen. Skårdal-stasjon kunne man bare glemme, og til tider måtte en trille hele veien ned til Majorstua eller Vinneren stasjon for å få plass. Primus motor i Frognerseteren Freeride Festival, Rufus Preiss, klarte på det meste å samle nesten 300 deltakere.

Folk møttes i byen for streeting og høkking på ulike plasser med idiotiske dropp og landing i motbakke. Så bar det ned til Blindern for å hoppe fontenene. Innom gamle Gaustad Sykehus og videre til Regjeringskvartalet. Og det skulle railes.

Sentrumsdelen av arrangementet ble avsluttet på Aker Brygge med skiddekonkurranse (sladde med bakhjulet) og stoppy (bremse på forhjulet) der stort sett Jonas Bang gikk av med seieren. Aldersspranget var enormt, fra fjortiser til folk i femtiåra.

I seteren var det dirt- og freeridekonkurranse. Det hele ble avsluttet med en fastride. Fire og fire ble satt mot hverandre. To gikk videre, og det handlet om å være førstemann ned til Månelandskapet på Majorstua. Ruta valgte du selv. 

– Hvem var det som vant denne fastriden da?

– Det var meg. Jeg slo alle på det der, og stilte med skinsuit i latex og jobbet i dagevis for å finne den raskeste løypa. Den drakta var langt fra lovlig til noe som helst av fartsidretter. Du vet de har regler på hvor tett stoffet kan være. Denne var så godt som potte tett, og det gikk så fort at jeg verken før eller senere har hoppet lenger, forteller Erik.

Bjørn trekker frem et gammelt bilde av Erik fra konkurransen han prater om, og det er lett å forstå hvorfor Erik a) ble anklaget for juks, og b) hvorfor det gikk så sabla fort.

25. mai 2006 ble det fattet vedtak om at Oslo og Holmenkollen skulle arrangere Ski-VM i 2011. Med et kostnadsbudsjett på 2,4 milliarder var det åpenbart at anlegget måtte oppgraderes. Flere langrennsløyper og fem nye hoppbakker var nødvendig, og det sier seg selv at stiene til freeriderne i Frognerseteren måtte vike.

Midtpunktet og Doseringsløypa døde, Elgedroppene, doseringsdroppen og et par north-shoresfikk pulsåren kuttet, og da var det ikke mye igjen av nettverket. Heldigvis har det dukket opp alternativer som Hafjell, Drammen og etterhvert Grefsenkollen og Tryvann med tilbud om freeride- og utforsykling. Hvis ikke hadde nok det sammensveisede sykkelmiljøet i Frognerseteren ropt litt høyere.

..........................................................

Fri Flyt fikk nyss i at det er ny giv blant grantrærne i Holmenkollåsen. Stiene har funnet en vei rundt hoppbakkene i Midtstuen og det er oppsving i miljøet. Den sykkelkyndige fotografen Vegard Breie synes vi burde bli med og prøve. Vi avtaler samtidig å møte seter-entusiast Andreas Vold. I følge Vegard er han den råeste her oppe for tiden. Han skal vise oss løypa si. Men Andreas kommer ikke før om et par timer, så vi rekker å kjøre litt først.

– Har du vært her før, ell? spør Vegard og kikker spørrende mot meg før han trekker helhjelmen over hodet og forsvinner bak et par goggles.

– Det er blitt ganske bra skjønner du. Nå skal vi bare ned her, og så følge stien ut til høyre. Du får bare følge på, småroper han.

Lettere sagt enn gjort. Vegard er varm før vi har startet og det er tydelig at gutten fra Ål har syklet en god del mer enn meg i denne type terreng. Han spretter avgårde og flyr sømløst over dumper, smådropp og naturlige hindre. Vi passerer hoppbakkene og fortsetter inn Kjærlighetsstien og en sjarmerende skog med myk jordbunn og masse doseringer. Jeg jobber med å finne flyten, men føler det krever et par turer til.

Det er ikke stien sin skyld, for den er pokker så fin. Etterhvert ruller vi ut på en grusvei og noen sekunder senere står vi på perrongen og venter på t-banen. Vi løser inn billetter og venter i ti minutter på neste skyss. Siden det fortsatt er tidlig på formiddagen er det også lite folk på banen. Vi plasserer syklene opp mot en vegg og passer på at de ikke ramler. Vegard napper ned noen reklameplakater for tannkrem som skal dekke setene for all skitten vi har dratt med oss.

10 minutter senere er vi fremme ved endestasjonen. På parkeringen møter vi Andreas i en hvit varebil, som også har vært en del her oppe. Andreas flyttet til Oslo for et par år siden, og oppdaget Frognerseteren gjennom FFF i 2006. Han er mildt sagt aktiv, og etterhvert som han hadde kjørt alt som var i Frognerseteren, følte han det var på tide å bygge noe selv.

Han lette seg frem til en passende plass med bra helling og åpen skog. Google Earth ble også tatt i bruk. Vi tråkker et godt stykke lenger ut til venstre for resten av stiene som folk forbinder med nettverket til Frognerseteren. Andreas ville tydeligvis litt bort fra folk med dette prosjektet sitt.

– Det er klart at ikke alle synes dette greit, men jeg vil likevel bygge så skikkelig som mulig. Jeg jobber som tømrer og byggingen ligger i meg på et vis. Stien ligger ikke så langt i fra lysløypa. Derfor har jeg venta til klokken er elleve, når de skrur av lyset, med å kjøre inn materialene med varebilen, forteller Andreas smilende med en mild sørlandsdialekt.

– Her er det, sier Andreas og legger fra seg sykkelen i veikanten. Vi går noen meter ned en skråning før den første strukturen kommer til syne. Det er knapt så jeg tror mine egne øyne. Konstruksjonene er enorme, og ikke minst svært estetiske.

Den berømte kollentåka gir det hele en ekstra mystikk. Andreas kan fortelle at byggingen har tatt flere hundre timer. Han har brukt en høst og en vår, og det meste av arbeidet har foregått midt på natten.

– En sær hobby, men jeg hadde nå tida. Det er noen trær og stubber som er blitt fjernet. Men jeg synes det ble bra og gøy til slutt. Du vet, det er noen eget med Frognerseteren. Bare de to årene jeg har bodd her har miljøet vokst igjen etter all ombygginga, så jeg har trua. Folk tar affære, bygger og rydder. Det meste ble jo ødelagt.

Jeg håper vi kan få opp to-tre stier til. Frognerseteren tilbyr en annen type sykling enn de heisbaserte anleggene. Her er det smale stier som krever en god del sykkelteknikk. Det er trangt og knotete. I Frognerseteren merker man at stiene er bygget for hånd i stedet for en maskinbygget løype. Det føles annerledes. Det føles bedre. Dessuten er det gøy å se at småunger holder på her også. 10-12 år gamle, sier Andreas.

– Er det noen andre som har prøvd løypa di, spør jeg.

– Ikke som jeg vet. Men det hadde vært gøy om noen hadde prøvd. Men den er nok litt sær og gammeldags. Det er ikke noe rask singletrack. Den har en annen type flyt, svarer Andreas.

– Skal jeg prøve en tur? sier han og går opp igjen til sykkelen.

Jeg får en sprø følelse av innblikk til ny verden og kjenner en viss frykt i kroppen. Konsekvensene av et fall på denne løypa er ikke spesielt pene. Men Andreas vet heldigvis bedre enn meg.

– Gutten fra Grimstad begynner på en north-shore så smal at den er utfordrende å gå på i seg selv. Etter noen meter knekker den til høyre, og fortsetter enda noen meter. Det hellende terrenget har gitt den et dropp på to-tre meter og tar ham ned på en ny konstruksjon.

På 7-8 meter skal Andreas igjen finne balansen og poppe skrått til venstre opp på en wall-ride, som omsider får ham ned på jorda igjen. Herfra må han tråkke noen meter og holde farten oppe til det lille hoppet, som ikke er så lite i det hele tatt. Han tar sats og flyr med sykkelen sidelengs og venstrebeinet løst. Landingen er ikke spesielt bratt, men sykkelen svelger unna. Sekundet senere er pedalene i gang igjen før det siste hoppet. Snart er han i luften igjen. Denne gangen er begge bena løse.

Jeg er usikker på om det faktisk er en del av planen, men Andreas har virkelig fått luft under vingene og flyr 15 meter i retning Oslo Sentrum før han går inn for landing. Det er mykt, og han tverrer hjulene litt. På imponerende vis unngår han å bli kastet over sykkelen før han stopper et lite stykke lenger nede. Intenst.

– Der ble jeg faktisk litt redd. Jeg mista begge pedalene, men klarte akkurat å finne de igjen før landinga. Skal jeg prøve igjen? spør Andreas i det han kommer opp igjen til oss, trillende med sykkelen.

Han forteller at han har lyst til å bygge mer. Han må bare finne ny inspirasjon først. Det kommer, kan han love. Så i løpet av våren og sommeren blir det enda flere timer i skogen. Midt på natten. Helt alene. Men neste gang skal det bli enda større. 

Flere bilder ser du i galleriet under artikkelen –som ble publisert for første gang i Fri Flyt nummer 97 – sommer 2013.

Se filmen med Brage Vestavik i aksjon i Seter´n: