Med samme innstilling tok vi turen til Sveits. Målet var å finne dalstrøk hvor syklister var mangelvare og turgåerne få. Ikke nødvendigvis for å slippe unna alle sammen, men for å se om teorien stemmer: Hvis man leter utenfor de kjente dalstrøka, så kan man finne små eldoradoer med potensiale for singletrack-nirvana. Etter innsidekunnskap satte vi kursen til Valais-regionen, et vekstområde sør-vest i Sveits, men uten de store turistmassene. Og vi fant, vi fant!
Rhönedalen
Rhönedalen strekker seg 150 kilometer fra Geneve-sjøen opp til Furka, og har en lang og gammel historie. Romerne reiste ofte gjennom dalen i sin storhetstid, og UNESCO har lagt området på sin verneliste. En av de største attraksjonene er Aletschgletscher, som er Europas lengste isbre. Naturen og terrenget er kontrastfyllt, fra solfyllte dalsider med millioner av vinranker til stupbratte fjell og isbreer på over 4000 meter over havet. Nettopp mangfoldet og det genuine gjør området til et av de vakreste på kloden, og ikke minst spennende for både sommer- og vintersportsaktiviteter. Det mest befriende med Valais er fraværet av masseturisme, slik vi kjenner det fra andre deler av alpene.
Leukerbad ligger i en sidedal til Rhone-dalen. Det er en liten landsby med mye historie og spektakulær natur, men er kanskje mest kjent for sine 22 naturlige varmekilder eksponert i forskjellige former. Av denne grunnen har Leukerbad blitt et anerkjent senter for forskjellige former av vannbehandling grunnet vannets naturlige mineralinnhold. I noen århundrer har folk fra Sentral-Europa kommet til Leukerbad for å bekjempe revmatisme, psoriasis og andre lidelser. Pasienter har fått statsstøtte for spa-behandling i Leukerbad gjennom siste halvdel av 1900 tallet. Dette er nå i ferd med å stramme inn, og Leukerbad har begynt arbeidet med å eksponere området for andre turistgrupper, som syklister, fjellklatrere og skiløpere.
Vi hadde én stor forventning i dette området; å kjøre Gemmipasset. Ikke fordi det nødvendigvis er hårete teknisk eller har mye flyt og moro. Det var helt andre krefter som dro oss til det. Gemmipasset er en 250 år gammel transportvei som ble hakket inn i fjellet slik at sveitserne kunne komme seg over til Kandersteg. Den ble senere brukt som militærvei under krigen. Den har tusen høydemeter på tre kilometer, og snirkler seg ned en fjellside på en måte som du ikke ville trodd var mulig. Overheng, hårnålsvinger og bratte fjellsider på alle kanter. Gemmipasset er rett og slett spektakulært.
Forventningen var stor når vi tok gondolen opp, og det var ingen tvil om at sommerfuglene hadde våknet selv om vi var tidlig oppe. Vi kjente spenningen i magen, og smilte nervøst til hverandre. Emil Carlson smilte bredest, han har høydeskrekk og blir svimmel bare han ser opp på Tryvannstårnet. Espen Johnsen virket iskald, høydevant som han er fra byen med de syv fjell. En innrømmelse om litt nervøsitet sitter langt inne der i gården. Veldig langt inne.
Etter intens smisking med heis-eier Wolfgang klarte vi å få overtalt ham til å slippe av fotografen i masta på vei opp! Forutsetningen var at vi måtte med på første avgang, da de fleste morgenfulgene går stien opp til Gemmi og tar gondolen ned igjen. Endre ble sluppet av på en liten stålplate med et enslig rekkverk, cirka femti meter over bakken, hvorfra nedfarten skulle bli foreviget. At masta sto på tuppen av et heng på 2101 m.o.h., og hadde nesten fem hundre meter loddrett fall under seg, ble ikke oppfattet som en heldig bonus.
Å stå på mer enn 2300 meter tidlig om morgenen i nydelig høstvær er ubeskrivelig. Disen er i ferd med å slippe toppene på andre siden av dalen, og sola begynner å varme. Hvor enn du snur deg er det snødekte alpetopper i horisonten, stier i det fjerne og en motiverende utsikt. Du vet inni deg at dette blir en dag for gode minner, fantastisk kjøring og opplevelser.
Fra toppen kunne vi se starten av nedkjøringen, som sirklet seg bratt nedover. Starten var preget av noen krappe hårnåler og et strekke over et nydelig gressteppe med utsikt mot fem snødekte fjelltopper på over fire tusen meter. Vi visste at det skulle bli brattere lenger ned. Walkien knatret bak i camelbaken og Endre kunne melde at han hadde kloret seg fast oppe heismasta. Camera in position.
– Fytti katta, gutta, her er det luftig! Kjør på, skyene er på innmarsj.
Gemmi-passet ble som vi trodde. Bratt, brått og spektakulært. Selve stien har på flere steder fast tekke, og en trappekonstruksjon med forholdsvis lange trinn. De mest hårete stedene har rekkverk, som ikke er særlig sykkelvennlig.
– Det er kjekt med rekkverk, men oppå sykkelen er jeg jo nesten over det, utbrøt Emil lettere fortvilet med glovarme bremseskiver.
Rekkverket var konstruert av to tynne stålwirer, og så ikke nevneverdig EU-godkjent ut. En liten feil her kan raskt bli dødelig. Nedfarten er heldigvis forholdsvis bred med opptil 2 meter i bredden, og helt i bunn går den over til en grusvei hvor man kan holde høy fart, og bremse pent ned i møte med turgåere. De fleste vi møtte på veien ned var i meget godt humør og hadde store problemer med å innse at vi hadde syklet hele veien, noe de mener var galskap.
Vel i bunn kunne vi ikke gjøre annet enn å smile. Det var en fantastisk nedfart, ikke kjøremessig – men opplevelsen var stor. Når du snur deg og titter opp så vet du at denne nedfarten vil sitte på netthinnen i lang tid.
Sti-nirvana
Leukerbad har selvsagt ”ordentlig” sykling å by på. Gemmi er for spesielt interesserte. Turistsjefen er en sprek syklist, og tok oss med på en tur i andre siden av dalen. Det betyr 5 minutter på sykkel gjennom landsbyen forbi lekre spa-anlegg og rett på gondolen ”Torrent”. Det er her skikjørerne holder til på vinteren. Gondolen tar deg opp på 2200 meter, og på denne siden skjønner du at syklingen er helt annerledes. Det er ikke like bratt eller steinete, og kartet tilsier mye bra sykling. Det skulle det bli. Turistbyrået har nemlig markert flere av disse stiene som både tur og sykkelsti. Den lengste er cirka 34km lang. På singletrack. Kjørefølelsen her kan nesten ikke beskrives. Den første halvtimen på denne stien har flest partier av ren singletrackflyt jeg har kjørt. Jeg kunne høre Emil og Espen hoie og rope i ren ekstase når vi surfet langs fjellsiden. Den type rop hvor du skjønner at livet er så mye mer enn tv-titting, internettsurfing, kjipe arbeidslokaler og et liv fyllt til randen av rutiner. Det er i slike tilfeller du fyller opp opplevelsesreservoiret i bakhuet til maks og utvider. Noen ganger i livet må du minne deg selv om at det er slike stier du bare ser på bilder. Dette var et slikt øyeblikk. Det er perfekte bildemuligheter rundt hver sving, men du tenker ikke på det der og da, du bare peiser på fordi det føles så befriende.
Realitycheck. Det var jaggu noen oppoverbakker også. Lett å glemme at man er på godt over 2000 meter og alle verdens bekymringer er glemt. Med ett føler du deg som en hvalross med fettprosent godt over gjennomsnittet, for pulsen går raskt i taket når første klatring treffer deg i trynet og du krummer ryggen som en moskusokse i møte med Bergensbanen. Hmmmm, justere strategien litt kanskje. I hvert fall ikke tilby Endre å bære hans 25 kilos fotosekk, det får’n klare selv.
Det slår meg at stiene er så godt preppa at du hadde kjørt nesten like fort her på en agressiv hardtail, det er ikke nødvendig med 5x5 tommer på denne stien. Faktisk kunne du tatt med familiens høvding på mesteparten av turen. Familiested? Jadda. Med et spa-tilbud som overgår det meste i Nord-Europa kan du antakeligvis ta med partneren selv om de ikke er like interessert i friluft som deg. Utendørsspa i mineralbad som holder alt fra 25 til 51 grader og utsikt mot snødekte alpetopper fristet i hvert fall min bedre halvdel. Dagskort sa du? 120 spenn på Burgerbad. Der er det boblebad, mineralbad, varmbad (50C+), grottebad, kaldbad, junæimit-bad. Lei av å bade? Hva med 120 minutters totalmassasje etter alle kunstens regler, løvinnpakning og velvære? 220 norske riksdaler. Leukerbad har billige tilbud grunnet støtten de mottar fra staten, og det bør du utnytte. Vi tok en tur i bassenget etter åtte timer i sadelen, og det var så vidt vi kom opp trappa til hotellet etterpå. Det var skikkelig godt, og nattesøvnen sikret.
Tilbake til syklinga. Kjøp et skikkelig turkart, ikke turistkartet. Det er massevis av stier i området og mange er enda ikke syklet. Turistsjefen påpekte flere ganger at de enda ikke har spesialisert seg på sykling, allikevel har de med letthet funnet 100 km med prima sti. Som selvfølgelig kan kjøres begge veier hvis du går tom for idéer. Med kart og et åpent sinn er det godt mulig å utforske dalen utover de anbefalte stiene. To tusen høydemetre i et jafs er ikke noe problem, for bussen går opp igjen hver time. I løpet av et tre altfor korte dager rakk vi bare å absorbere en brøkdel av de fantastiske sykkelmulighetene i Leukerbad, og det siste Espen sa da vi rullet ned mot Rhöne-dalen i leiebilen var:
– Hit skal jeg tilbake, banna bein!
Tekst: Trond Vidar Storhaug Olsen
Foto: Endre Løvaas
For mer info om Leukerbad og Valais, følg linkene til høyre.
Sjekk også billedserien.
