Turen gikk i striregn, tåke og vind opp til Rundemannen, det nest høyeste av byfjellene. På toppen ble tørre hansker og sokker tatt på i et ufyselig vær som verken minnet om sommer eller vinter. Etter tre minutters nedover-moro var hender og føtter like våte, men moroa varte mye lenger!
Stien var overraskende fin, med mye mindre overvann enn i Bergen sentrum. Jeg kunne holde høy fart helt til elven nedenfor Tarlebø-demningen. Her sto broen delvis under vann, og måtte forseres med stor forsiktighet. De øverste 100m av grusveien bød på svært krevende elvesykling, da elven hadde flommet over og tatt med seg helt veien. Litt lengre nede tok jeg inn den fine single-track stien mot Hardbakkadalen. Denne stien bar preg av større nedslagsfelt og lav plassering i terrenget, og lå stort sett under vann.
Minifossefall i stien hadde gravd ut små groper og ga fordemperen litt ekstra å bryne seg på. Det var umulig å forutse hvor dypt vannet på stien var, og dette medføre en del overraskelser på veien. Men det var en veldig gøy tur, og jeg gjør det gjerne igjen. Med gode klær!
