Bratt sykkelferie i Alpene

Et bra tips til deg som vil legge sommeferien på alpestier, er å ta med et sett med gjørmedekk. Selv om bildene du ofte ser fra sommersyklinga under snødekte flere-tusen- meterstopper ofte er i strålende sol og blå himmel, må du ikke bli overraska om det begynner å regne. Du må ikke regne med at den lokale sportsbutikken har alt av reserevedeler, så ta med det viktigste fra Norge.

Når er det best å dra på alpesykling? Hovedregelen er juni til august, typsik norsk sommerferieperiode. Men se an åpningstidene til stedene du vil besøke, disse kan variere. Ellers er det greit å huske på at flyselskapene har blitt strengere når det gjelder oververkt. Generelt må du betale ekstra for sykkel i sykkelbag, og de har også begynt å veie baggen oftere enn før. Grensa er 23 kg. Utover dette må du betalet overvekt. Veier kofferten over 32 kg kan du være uheldig å ikke få den med. Pakk heller reservedeler i en ekstra bag. Skal du være i Alpene over en uke anbefaler mange å kjøre bil ned. For en uke er fly bra, men du må satse på leiebil. Når det gjelder utleiesykler er det høyst variabelt, så det må du sjekke ut på forhånd. Alltid reserver på forhånd for å være garantert å få sykkel. SAS og Norwegian pleier å yte god service.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

UTENFOR ALLFARVEI: Guy Gibbs finner hemmelige stier i Les Gets. Foto: Thomas Søyland 

1. Portes Du Soleil

STØRST: Frankrike er et land som legger til rette for at syklister med knastedekk skal innta fjellene. Portes Du Soleil er kronjuvelen, med et gedigent nettverk av stolheiser og gondoler man kunne skrevet en bacheloroppgave på alene. Denne porten til sola har over det siste tiåret blitt et referansepunkt for terrengsyklister over hele verden. Sykkelmekkaet er plassert mellom Lake Geneva og Mont Blanc, hvor et samarbeid mellom tolv forskjellige anlegg gir deg nærmest ubegrenset med muligheter. Ett eneste heispass gir tilgang på 650 km med preparerte sykkelstier fordelt på to land.

Det unike nettverket av 25 heiser leder deg inn i downhill løyper, sykkelparker, freeride-områder med dropsoner til verdenscupløyper i utfor. Med andre ord kan man tilbringe flere uker her uten å gå lei av de samme løypene. I løpet av en dag kan man ta heis til topps i Frankrike og sykle ned på andre siden i Sveits, eller bare ta en fin rundtur som gir 7000 meter nedkjøring og bare 1000 meter klatring. Dette er utvilsomt Alpenes mest etablerte anlegg for heisbasert terrengsykling.

FRANSK SIDE: Våre første tråkk på fulldempede sykler utføres i alpelandsbyen Morzine, det pumpende hjertet til solporten. Med en mengde spesialiserte sykkelbutikker minglet i mellom fine fasader av naturlig gammelt treverk og skulpturerte balkonger, har Morzine klart å beholde et tydelig preg av gammel fransk landstil. Det eneste som river en dyp rift i det gammeldagse bybildet er bråkende gondoler som dingler oppover fjellene på begge sider av dalen. Vi varmer opp med et par laps på noen doserte og meget raske løyper på Pleney-siden. Men vi er ikke alene. Ulempen med et så kjent sted er at det naturligvis er mye trafikk. Allerede midt i sesongen utvikler det seg dype bremsespor i de mest brukte løypene. Men det er håp, for det beste med Morzine og Les Gets ligger utenfor allfarvei. Å prøve å forklare veien til noen av disse løypene blir som å guide noen gjennom kloakken i New York med fem ord. Mellom de store trærne slynger det seg et mylder av singletracks og hemmelige løyper som ikke er markert på løypekartet. Beskjedne små avstikkere fra hovedløypene åpner en helt ny verden i de bratte, løvdekkede skråningene.

Etter lunsj i nabobyen Les Gets triller vi ned til andre siden av dalen og kaster oss på en ny gondol. Et kvarter med tråkking fra toppen tar oss til et utvalg av startporter på fem av de legendariske løypene i Châtel Bike Park. Vi velger den sorte med navnet «Air Voltage». En gammel kjenning, men det er lenge siden vi har syklet den og kvier oss litt. Vi tipper over kanten og slipper bremsene. Først noen store hopp, doseringer, et godt svev over en elv, trebruer, mer hopp – og så rett over et monsterdrop. Freerideparadiset Châtel leverer som alltid for oss som liker å ha luft under hjula. De vet å bygge store elementer, og det er nok grunnen til at freeridekonkuransen «Châtel Mountain Style» er et årlig trekkplaster for noen av verdens største navn innafor denne type sykling. Med 90 kilometer godt merkede og vedlikeholdte løyper bidrar de til solportens rykte.

SVITSISK SIDE: På dag to tråkker vi et stykke lengre, tar et par stolheiser ekstra og bruker dagen i Sveits. Anleggene i området har tydeligvis forstått verdien av samhold. De tre sveitsiske anleggene Morgins, Champery og Val d’Illiez har nylig gått sammen og formet en sykkelpark med det originale navnet «Bikepark.ch». Eller som de selv sier; «Sveits` største og beste sykkelpark i Europas største og beste heisnettverk».

Noe de også har forstått verdien av er å bygge doseringer. Små, store, krappe, lange, høye, lave. Den røde tråden er kvalitet og flyt. Løypene er meget raske og dynamisk bygd, noe som gjør at de bare blir bedre for hver kilometer i timen man klarer å presse ut av dem. Men fortvil ikke – vil du sykle bratt og teknisk ligger en av verdenscupløypene i utfor fra 2011 i Champéry. Husk å sjekke bremesene før du mater på.

Morzine har, forholdene tatt i betratkning, et bra uteliv. Det har britene også har fått nyss i, spesielt det mannlige kjønn. For det er mye menn i denne byen, og mankoet på kvinnelige frikjørere på sykkel har gjort at den koslige Alpebyen har fått kallenavnet «Manzine». Se opp for overfertile mannfolk og dørvakten «Shaft», som ikke legger noe i mellom så fort du begynner å henge i lysekrona. 

(Artikkelen fortsetter under bildet)

KLASSISK ALPESYKLING: Under de snødekte toppene i Zermatt kryr det av syklister om sommeren. Den lengste løypa her er på nesten 1500 høydemeter! Foto: Mattias Fredriksson 

2. Zermatt

ALPENES HØYESTE: De sveitsiske Alpene er verdenskjent for sine skikjøringsmuligheter, men ligger ikke langt bak på sykkelfronten. Vi hadde har hørt mye bra om sykling i Zermatt og følger veibeskrivelsen på Google maps. Det vi ikke har hørt er at Zermatt er en bilfri by. Bobilen dundrer inn i den bilfrie sonen klokka ti på kvelden med «Keep on rockin in the free world» på bilstereoen. Kort tid etter står en politimann og gestikulerer vilt med armene. Med dype beklagelser og lovnader om uvitenhet klarer vi så vidt å slippe unna 300 euro i bot. Vi gjør en rask u-svingmanøver og overnatter i nabobyen Tasch.

Dagen etter bestilles en rund liten kar med gebrokken dialekt og minibuss. For den nette sum av 7 sveitsiske franc kjører han oss opp med underholdende prat som minner om de tyske of serene i tv-serien «Allo `Allo!». Heiskortene blir utdelt med en hel hærskare detaljerte løypekart. Et kart for hver oppmerkede løype, komplett med flyktige beskrivelser og egen høydegraf. Vi plasserer de fulldempede syklene og oss selv på et underjordisk skinnegående fartøy.

En bråkete ferd senere ringer bjella og vi stiger ut i en brun og grå verden omkranset av spisse fjellkjeder.

Det er kun en løype bygd spesifikt for terrengsykling i anlegget – Worldcup – og ja, den er like bratt som omgivelsene tilsier. Men Zermatt handler ikke om å følge preparerte sykkelstier. Zermatt handler om å utforske og sykle på natur- lige traverser og turstier som fører deg dypt inn i fjellene mens det ikoniske Andermatt ruvende i bakgrunnen. Men husk lappesaker. Som drenering graver de ned kvasse skiferstener som stikker 10 cm opp av jorda. Enten må man sakke farten eller bunny-hoppe over. Før en kilometer er tilbakelagt sitter Guy med punktert dekk. For en gangs skyld har han vært proaktiv og sløser ikke bort mye tid. Dagens beste tur er med tog opp til Gornergrat, med panoramautsikt over Gorner-breen og Matterhorn. Derfra følger vi en teknisk og steinete sti ned til tregrensa hvor rask singletrack tar over og går langs en svingete elv ned til byen.

Etter en sen lunsj med bakverk og sveitsisk sjokolade tar vi Rothorn Paradise- gondolen opp til svimlende 3103 moh. Stort mye høyere enn det kommer du ikke med heisbasert sykling i Europa. Derfra navigerer vi oss gjennom fjellene fra toppheisen og helt hjem til nabobyen Tasch. Rett under 1700 høydemeter på ubefolkede turstier som er verdig en biologistudie av biotopenes mangfold. Det døde landskapet av stein, skifer og silt forvandler seg gradvis nedover til økende vegetasjon. Til slutt befinner vi oss i den umiskjennelige lukten av furuskog hvor lynkjappe ekorn utfører akrobatiske manøvre fra gren til gren i forskrekket ykt. Til tider er dette tydeligvis ikke en sykkelsti. På et punkt er det boltet kjettinger inn i fjellveggen som turgåere kan klamre seg til når de blir ustø på foten, på andre siden et loddrett stup. En god del tråkking og klatring over gjerder senere synker hjertet på plass igjen da den trofaste bobilen kommer til syne. 

(Artikkelen fortsetter under bildet)

KRANK MONTANA: Holger Meyer og Karen Eller tar for seg av bratte stier i Crans Montana. Foto: Mattias Fredriksson

3. Crans Montana

BEST PÅ STI: Grunnet sommerjobb, studier og andre turer ble alpeturen gradvis fremskjøvet. Vi fant endelig en luke i kalenderen hvor september stod skrevet øverst på arket, en smule sent kanskje. Lykksalige sitter vi på vei oppover fjellet i dagens første gondol. Brått uler vinden forbi den lille plastboblen vår og får den til å svinge faretruende fra side til side. Utover formiddagen befinner vi oss i et nedbørsområde med enkelte snøbyger, svak kuling, lavtrykk og vekslende skydekke som om Siri Kalvåg skulle sagt det selv.

Heldigvis er løypene godt drenert og tørker så fort ruskeværet avtar. Crans Montana er stolte av å ha fått med seg en av de store spillerne i bransjen på laget og kan fronte med at de har en «Kona Bike Park». Men en anelese skuffelse går det opp for oss at dette ikke er noe monsterpark, for fra toppen står man nemlig ikke med mer enn to muligheter, høyre eller venstre.

Vi prøver oss til venstre på Mt-Lachaux først. En koselig freeride løype med passe god flyt. Noen små doble hopp og hipper går over i doseringer som er bygd på et underlig vis. Jeg mistenker at de er noe nedkjørt etter en lang og hard sesong, og glatt søle gjør ikke inntrykket bedre. Likevel sitter vi igjen med en følelse at det var noe vi ikke helt kk med oss på Mt-Lachaux, som om vi ikke helt klarte å lese mellom linjene og tolke det som egentlig er ment. På en varm solskinnsdag, med en halv dags innkjøring er jeg skråsikker på at dette er en ypperlig løype som etterlater deg med et bredere smil enn smørbukk på fødselsdagen sin.

Dermed bør Mt-Lachaux kun anses som oppvarming, eventuelt avveksling til «Chetseron» – en ekte sort utforløype som blander sammen de elementære ingredienser røtter, stein og jord, til en velsmakende suppe. Innen vi havner under tregrensa blir kulden glemt, iveren tar overhånd og munnen klarer plutselig å formidle mer enn bare korte setninger gjennom hakking av tenner. Løypa fører oss over store og små røtter hvor det gjelder å holde seg høyt for å komme ut på andre siden med farten og æren i behold.

Videre kom noen bratte rock rollers, før vi suser ned i et særegent juv. Loddrette vegger som røper fjellets livslinje reiser seg på hver side. Man kan tydelig se hvordan de geologiske prosesser har formet det lag for lag. Avslutningen på det hele er en seksjon med tables og gode doseringer. Bra bygd, men relativt kort – det føles rett over middels for oss som er vant med Hafjells teskjeformede elementer.

Vi spør oss selv om en stisykkel hadde vært tingen i Crans Montana disse høstdagene. Vi burde kanskje prioritert det omfattende nettverket av gode stier og singletracks som varer i alt fra 40 minutter til tre timer. Noen av stiene forsvinner inn i skogene som pynter fjellet, andre tar deg på en rundtur av de små fjellandsbyene, mens de mest krevende sikk-sakker seg nedover mellom de pittoreske vingårdene i Rhonedalen. 

(Artikkelen fortsetter under bildet)

BOLIGSITUASJON: Guy Gibbs og Thomas Søyland valgte bobil som fremkomstmiddel mellom sykkelperlene i Alpene. Foto: Thomas Søyland

4. Verbier

TYPISK SVARTE LØYPER: Etter å ha sett Verbier i utallige filmsegmenter gjennom årene har det absolutt vært en destinasjon på ønskelista. Vi forlot den bilfrie byen Zermatt etter en fyldig middag og ankom sent på kvelden, uvitende om hva mørket hadde gjemt fra oss. Jeg våknet av at noen svake solstråler lurte seg inn mellom gløttene i persienene. Jeg rullet dem opp og ble jeg møtt av en fantastisk utsikt over monstrøse fjell med snødekte topper badet i mor- genlys. Turistkontoret gav oss et kart over fjellene med alle løypene, samt et relativt tykt hefte fylt med alle stiene bedre egnet konvensjonelle terrengsykler. Stiene virket uendelige i Verbier og de «Fire daler» som det er en del av. Vi spurte oss selv om det kanskje hadde vært smartere med litt mindre vandring og litt mer tråkkekraft på syklene. Etter utsikten å dømme følte vi oss snytt og frarøvet en unik naturopplevelse.

Men det varte ikke lenge. Løypene i La Tzoumaz Bike Park kan enkelt beskri- ves med et ord. Brutalt. Dette er konstruert for syklister som vet hva de driver med. Løypene her er generelt mer avansert, og gir mer naturlige røtter og steiner i forhold til de maskinbygde doseringer som mange andre sykkelparker  fronter med. Vi bestemmer oss for å teste hva fjellet har å by på og tar en tur på hver av de fem oppmerkede løypene.

Hver løype har en startgate utskåret i tre. På den første vi velger oss ut står det «Tsopu». Nedover er det satt opp fargekodet tape på begge sider slik at russiske turister selvproklamert til vante fjellfolk, skal slippe å måtte tenke selv og ende opp som nok et tall i Alpenes dødsstatistikk. En naturlig oppvarming. Få minutters cruising fremviser en maktdemonstrasjon av kompetanse på byggesiden. Doseringene holder på farten din og hoppene er perfekt plas- sert til bakkens helninger og traverser. En glede å sykle på.

Deretter skrur vi opp tempoet. De røde løypene «Wouaiy» og «Tu cuci» vikler seg ned fra fjellet mellom trærne. Høye linjer og ferdigheter på u-svingene var nøkkelen her, siden doseringene er bratte, krappe og strødd med glatte røtter. Den store gleden er å smelle inn i svingene med for mye fart, låse bakhjulet, sladde rundt 180 grader og fortsette nedover granskogen.

Vi fortsetter klatringen på fargeskalaen bestående av primærfarger. En gul løype (tidligere brukt i den europeiske og sveitsiske IXS utforcupen) med et underlig navn; «Tires Fire». Noen svinger inn i løypa tar jeg humoren, men har ikke tid til å le. Raskt, uforutsigbart og drøyt. Sykt drøyt. Noen seksjoner sender deg rett nedover fjellsiden. Å slippe bremsene i et lite sekund er syno- nymt med å y nedover med en fart langt utenfor komfortsonen. Rett inn i rock gardens som hadde vært rimelig på en søndagstur. Med denne hastigheten blir ting i overkant interessant. Jeg prøver fortsatt å forestille meg hvordan det hadde vært å kjørt et fullt utforritt på dette lange og steinete udyret i toppfart. Vi stopper halvveis for å skrelle hendene av styret og gi armene hvile.

Etter å ha prøvd ut de fem løypene lurer jeg på om han som hadde ansvaret for å sette opp fargeskiltene er fargeblind. De røde løypene hadde vært klas- si sert sort i alle andre sykkelparker verden over. Sort er så bratt, med så krappe doseringer at teknisk får en helt ny betydning. Etter litt gravende journalistikk nner vi trolig grunnen. Sjefen for løypebyggerne er tidligere UCI World Cup utforsyklist Fabrice Tirefort. Denne pensjonerte villmannen og teamet hans fortjener uansett en hyllest. Jeg hadde snarere tatt opp utfordrin- gen om å løse en Rubiks kube på et kvarter enn å skape løyper med bra flyt i et så bratt og krevende terreng. 

(Artikkelen fortsetter under bildet)

DIT PILA PEKER: Davide Sottocornola har haugevis med svinger på tørre sommerstier foran seg i italienske Pila. Foto: Luca Orlandini 

5. Pila

SYDENSYKLING: Etter noen kalde netter i de sveitsiske høyfjellene lovpriser vi varmen som kommer hånd i hånd med reisen sørover. Pila er et lite, kompakt anlegg plassert i Aostadalen helt nord i Italia. Som det første anlegget i de vestlige Alpene med egne løyper dedikert til utforsykling setter de standarden og er betraktet som Italias beste sted for raske løyper. Her som de este andre steder vi besøkte er man best rustet med mye vandring på sykkelen.

Vi har hørt rykter om en utrolig sykkeltur døpt Desarpa. Hvor en smal sti er lagt langs ryggen på en av Pilas fjellkjeder. Vi åpner dagen som korken på en champagneflaske, med ekstraordinær utsikt over Aostadalen og fjellene rundt. Alpene sommerstid er ikke så verst. Resten av anlegget er virkelig uttørket og støvete. Vi bruker to dager på å drifte rundt doseringer og nne linjer gjennom partier strødd med steiner og store steinblokker. Blandet med noen heftige røtter utgjør dette tekniske løyper på de bratteste partiene.

Foruten en tidligere verdenscupløype i utforsykling har de flere røde og blå løyper som legger seg på hver side av stolheisen Chamole. Selv om de er skiltet er det lite sannsynlig at du vil klare å ta den samme ruten to ganger ned gjennom skogen på høyre side. Løypene deler seg inn i forskjellige seksjoner som snor seg inn og ut av hverandre. Man ender som regel opp med å ta spontane valg på farten. På venstre side blir det mer strukturert og farten øker på hardpakket jord.

Hastverk er lastverk. Heisvaktene bruker kikkerten til å se på fugler, soler seg litt, leser en bok. Alt annet en å følge med på heisen. Idet klokka slår tolv stenges heisene. Da er det siesta i halvannen time. Foruten denne obligatoriske pausen er den største nedturen at Aosta-Pila gondolen stengte for sesongen en uke før vår ankomst. Noe som betyr at mangfoldige turer i anleggets juvel, en 11 kilometer lang freerideløype som går helt ned i Aostadalen, er utelukket. Vi har derimot ingen intensjoner om å la en stengt gondol hindre oss i å kjøre denne berømte løypa.