Bikepacing i California

På sykkelstyret har jeg festet en sovepose og liggeunderlag. I motsetning til for eksempel Bergen eller Mawsynram i India regner det svært lite her midt i California, så telt har vi ingen planer om å sale på stålhestene. På hver side av gaffelbeina er det festet sto svarte sylinderformede små bager, formet som en 10-pack med General Snus. Materialet er litt sånn som på de Patagonia-bagene, ikke de blanke, men de derre første som kom. Vannavstøtende. Kanskje til og med vanntette. Men for den observante leser har jeg allerede nevnt det marginale behovet for denslags her ute i ørkenen. I den ene bagen stapper jeg en vindtett jakke helt i bånn, deretter en litersboks med øl. Cerveza Pacifico. Et over hundre år gammalt meksikansk brygg med 4,5 %. I den andre trer jeg nedi en Burrito med biff og ekstra guacamole. Ruller så ned toppen på bagen og fester med klips. 

Erik spiser ikke potetgull lengre, og vi er klare for å starte turen. Camp out with your lamp out, mandagsutfluktene til de sprekeste ansatte ved Specialized sitt hovedkontor i er i gang. Erik leder an gjennom et titalls lyskryss ut av et sirlig rutenett av veier på kryss og tvers, før vi så smått begynner stigningen mot kveldens mål – China Hole – et elveleie, elvesøkk, dalsøkk, kall det hva du vil, på andre siden av et fjell noen kilometer opp i ettermiddagssola. Trump er enda ikke blitt valgt som president og det er relativt grei skuring de første hundre høydemeterne. Ettersom turfølget mitt har helt vanlige arbeidstider, fra 9 til 4, rekker vi ikke å komme fram til det kinesiske hull før solnedgang, slik jeg er vant til fra mine titalls turer til Øyungen, hvor hele konseptet er å få med seg de siste timene før sola subber trærne over Bjørnsjøen og blir borte. De siste minuttene med sol når man sitter ved vannet på Øyungen er noe av det vakreste menn i 30-40 årene kan drømme om. Men nå er jeg her, i et annet land, og her må vi gjøre det beste ut av situasjonen. I det sola blir oransje, på grensa til lilla, og rett før den deiser ned i vestkysten, stopper vi opp og setter oss ned i veikanten og drikker meksikansk øl og vitser med referanser til TV-serier og ingen savner prestasjonsfremmende gels på små tuber.

Alt jeg ser er tre små røde lys fra syklene foran meg. Vi har syklet 15 kilometer opp en snirklete vei, en stor kontrast til det sirlige veisystemet i sentrum av byen, midt ute på en diger slette like sør for San Francisco. Her er det ingen trafikklys. Vi smetter forbi hytta der skogvokteren bor, vi er usikre på om vi må betale leie for å campe ute i natt, eller om det kun gjelder for biler som passerer. Enkelte steder i USA må man fylle ut papirer og registrere seg før man beveger seg ut i villmarka, men det har ingen av oss planer om nå. En smal og krunglete sti slynger seg nedover åssiden, omringet av svære busker og trær. Det er bekmørkt og bare lyktene på syklene vår kan vise vei. Vi er snart nede ved bekken. Sykler legges ned, tørr ved plukkes opp. Det er ikke spesielt kaldt i den amerikanske oktoberkvelden, men vi går straks i gang med å fyre opp et lite bål for å gi vår meksikanske middag pakket inn i aluminiumsfolie en tilfredstillende temperatur. Al dente, om du vil. Eller Al fresco, som det heter å spise utendørs. 

Vi sover under åpen himmel og jeg våkner bare tre ganger av lyder jeg frykter kan være pærieulv eller slanger. Når vi står opp for å pakke sakene våre og komme oss ned til rista brød med avokado og Sriracha-saus på Specializedhovedkvarteret er alt fuktig og klokka er litt over fem på morran. 12 timer i et anna liv, ferdig.