Surfmiljøet i sorg

Surferne i Stavanger og Hoddevik padler ut i havet for å minnes Gunhild Vestbø Næss, som nylig døde etter å ha vært kreftsyk i ti år.

 

– Gunhild lærte oss verdien av å omfavne hver eneste dag og å sette pris på de små øyeblikkene som gjør livet verdt å leve, skriver venn og kollega Andreas Håheim i et minneord om Gunhild i Stavanger Aftenblad. 

Etter å ha vært syk med eggstokkreft siden 2012 måtte Gunhild til slutt gi etter, 31. mai 2023.

Gunhild var svært godt likt og etterlater seg en familie og venner i sorg. Hun var en aktiv surfer og hadde sterke bånd til både Stadlandet og Jæren. 

Søndag 11. juni klokken 12.00* arrangeres det en såkalt «paddle out» for Gunhild. En tradisjon som har sin opprinnelse fra Hawaii, der en avdød surfer minnes i en seremoni i havet. Man padler ut på surfbrett med blomster, holder hender og lager en ring. For Gunhild sin del, vil det også bli sagt noen ord, før ett minutts stillhet. Deretter kastes blomstene inn i sirkelen og det sprutes vann med hendene.

Seremonien vil forsøksvis gjøres samtidig på Stad og på Selestranden, Jæren.  

ERVIKA: Gunhild Vestbø Næss på vei ut i bølgene. Foto: Camilla Monsen
ERVIKA: Gunhild Vestbø Næss på vei ut i bølgene. Foto: Camilla Monsen

I april 2023 fikk Gunhild Vestbø Næss Ung Kreft sin hederspris for sin sterke stemme i kampen mot kreft og hennes formaninger om bedre oppfølging av seksuell helse. 

– Sørg for å gjøre det beste ut av situasjonen du er i, og ikke kast bort livet på å være i en offerrolle. Selv er hun heldig hvis hun lever ut året, var hennes klare oppfordring til unge. 

 

Opprinnelig var Gunhild førskolelærer, men etter at hun oppdaget kreften utdannet hun seg til å bli autorisert sexolog, og startet egen klinikk i Stavanger. 

*Dersom det er meldt dårlig vær, kan seremonien flyttes til lørdag. 

– I løpet av de årene jeg kjente henne, klarte hun å leve et liv så levende og fargerikt at det overskygget enhver skygge av sorg. Hun var et strålende eksempel på mot og besluttsomhet, og hennes positive holdning til livet var en kilde til undring og beundring for oss alle, skriver Håheim videre i sitt minneord.