Dette er Kjersti Buaas: Snowboarder med samvittighet

– Stemmer det at du valgte å droppe din energidrikksponsor, siden du ikke går god for produktene de selger?

– Jeg fant ut at det var noe som ikke stemte overens med min livsstil og de verdier og meninger jeg har i forhold til helse, fysisk aktivitet, miljø og hva jeg vil promotere. Jeg tok et valg der jeg faktisk forlot min kontrakt ett og et halvt år før den gikk ut. Det gjorde det vanskeligere økonomisk, man blir ikke akkurat superrik av å kjøre snowboard, men jeg følte at jeg gjorde det riktige. Jeg har en nevø og en niese som er i den alderen der markedsføringen treffer dem rett i fleisen. Det er vanlig at mange barn og unge spør etter energidrikker, så som tante var det viktig å være et godt forbilde for dem. I tillegg ville jeg bevise for meg selv at jeg hadde guts til å handle i tråd med mine verdier, ta avstand og kanskje inspirere noen andre kjørere også.

• Les også denne saken om Kjersti som kjørte FWT.

«Cat Boarding i Retallak, Canada. Vi ble fraktet opp til dette stedet og bygde dette hoppet». Foto: Matt Georges

– Du sa før OL at du var nervøs for å dra til Sotsji, både på grunn av terrorfare og ikke minst på grunn av politikken der man ikke kan si hva man vil. Hvordan opplevde du egentlig oppholdet i Sotsji?

– Det ble ikke helt den opplevelsen jeg ønsket meg. All mediedekningen før OL påvirket meg mer enn jeg hadde trodd det skulle gjøre. Grunnen til at jeg ville til Sotsji var jo først og fremst for å utøve idretten min, men i tillegg lærte jeg mye om OL i en samfunnsmessig sammen- heng. Jeg sa litt i media om hva jeg syntes om for eksempel at IOC kun tar ansvar de tre ukene lekene foregår, og fraskriver seg alt ansvar både før eller etter. De påkjenningene et OL har på natur- og dyreliv, og for ikke å snakke om lokalbefolkningen og landets økonomi er etter min oppfatning ikke lenger holdbare. OL varer i tre uker, mens ødeleggelsene kan vare i mange år. Det er viktig for meg å si i fra om dette, bruke stemmen min i media for å prøve å påvirke positivt. Det har også blitt sånn at mange sponsorer i snowboardindustrien definerer deltakelse i OL som mer verdifullt enn andre konkurranser, så som kjører er det lett å havne i en vanskelig situasjon økonomisk om en ikke tar del i OL-sirkuset. Selv synes jeg nesten ikke at jeg har hatt et valg - det forventes at jeg stiller opp i OL.

– Hvordan var første slopestyle-OL da? Du fikk mildt sagt litt juling der?

– Jeg var egentlig litt ute av balanse under hele oppholdet der. Løypa var ikke ferdig da vi kom og hoppene var bygget på en helt annet måte en hva vi er vant med. Det var store stepdowns som gir mye impact i landingen og alvorlige konsekvenser om man ikke kommer over. Det var litt dårlig stemning og mye bekymring egentlig, og mange som skadet seg. Det var ikke like mye highfives og stoke som det pleier å være, men mer anspent stemning, som spredde seg og påvirket mange. Jeg prøvde å være positiv, men fikk det liksom ikke til. Jeg fikk alt for lite trening, og var egentlig litt uforberedt. Da droppet jeg inn med panikk som er noe av det dum- meste du kan gjøre. Mange sa etterpå at de synes det ble skikkelig bra etter hvert. Løypa tilpasses og folk blir vant med det de holder på med. Det var selv- følgelig synd å ikke være med i semi og finale, men jeg var egentlig mest lettet for at jeg kom såpass bra ut av skaden jeg pådro meg.

• Kjersti Buuas vil ha flere snowboardjenter frem.

«Air Canada». Foto: Matt Georges

– Hva er hemmeligheten bak å ta i mot et slikt fall uten å skamslå seg?

– Det sier seg selv at man må være sterk i hele kroppen og også mentalt, og man må være fleksibel. Jeg bruker mange timer på å trene styrke, og veldig mange timer på yoga. Jeg liker å være allsidig; surfing, stand up padling, svømming, longboard, alt som er morsomt egentlig! Klatring og buldring er skikkelig bra for å trene hele kroppen og også sinnet. De tingene kombinert med erfaring hjelper meg nok mye når jeg er skikkelig ute å kjører og gjør en stor feil. Man lærer seg å falle. Jo mer man faller jo bedre blir man på det! Jeg har hatt en del harde fall gjennom karrieren. Da er det som at jeg kobler helt ut og at sjelen går litt ut av kroppen. Jeg blir helt avslappet, for jeg tror det er mindre sjanse for å skade seg da enn hvis man er helt stiv når man faller fra en sånn høyde. Jeg går litt ut av meg selv, og er knapt nok til stede, litt som en slags psykedelisk opplevelse. Jeg prøver alltid å tenke positivt og finne noe å være takknemlig for med en gang en skade oppstår. Det gjør det lettere å godta det at man faktisk er skadet og akseptere den prosessen og rehabiliteringen man har foran seg. Det er en stor del av det å være idrettsutøver. Det skumle med å skade seg er ikke frykten for at det gjør vondt, men det at man blir sittende på sidelinjen og se på.

– Hva er din mening, hører snowboard egentlig hjemme i OL?

– Ja, nå har det jo vært med siden 1998, så det hører vel egentlig hjemme uansett hvordan man vrir og vender på det. Det er jo der! Det er allikevel et vanskelig spørsmål som det ikke finnes noe konkret svar på. Hadde OL vært det det var i starten, og idrettsglede hadde vært fokus samtidig som de hadde vært opptatt av å ha et mindre miljø-avtrykk, hadde snowboard hørt hjemme. I mine øyne hører ikke snowboard mindre hjemme enn andre idretter, men jeg opplever at det er blitt mye mer fokus på penger og profitt enn det var tidligere. Snowboard handler også om prestasjoner, og det handler om idrettsglede og det å vise fram idretten du driver med til mange folk. Snowboard fortjener også den plattformen for å vise seg fram.

• Kjersti Buuas ble rørt da hun kjørte X Games i Oslo.

«Fs air under OL i Torino. Det ser ut som jeg prøver å kopiere han på banneren bak. Gode minner!» Foto: Espen Lystad

– Du har konkurrert internasjonalt i 16 år nå. Har konkurransescenen endret seg mye siden da du begynte?

– Ja, det har endret seg masse! Nå er det først og fremst flere trenere. Det var ikke så mange trenere på den tiden. Vi hadde landslag og støtteapparat, men det var ikke som nå. Det var mye mer laidback og en del mer fest! Jeg har følelsen av at folk er mer dedikert til å komme seg tidlig opp i bakken og trene for å bli god nå, og det er jo positivt
hvis det ikke blir for seriøst. Da kan det bli negativt, så man må ha balanse mellom det å være fokusert, men også ha det gøy og ta seg en fest hvis man
vil det. Sosiale medier er jo også noe nytt, internett hadde jo nesten nettopp begynt da jeg startet! Den selvpromoteringen som drives nå eksisterte ikke da. Det er mye kult man kan gjøre med sosiale medier, og det kan brukes positivt, men det har også skapt en ekstra stressfaktor siden sponsorer teller følgere og likes. Før var det viktigere med en underholdende personlighet og at man var en likandes person “in real life”, man er jo en markedsfører som skal selge produkter.

– Selv om du bruker mye av året på å reise rundt å konkurrere er du veldig flink til å verdsette leken og finne glede i det du gjør. Føler du at mange av de yngre kjørerne glemmer at det viktigste er å ha det gøy, eller handler det fremdeles like mye om lek som før?

– Nå som snowboard er etablert i OL med alle disipliner, så tror jeg at mye av den motivasjonen som før dreide seg om å ha det artig nå er mer om å komme til OL og å vinne gull hos de yngste. Selvfølgelig, da jeg så Stine (Brun Kjeldaas) og Daniel (Franck) vinne medaljer i Nagano fikk jeg også lyst til det, men det var aldri det som var drivkraften. Det var mer at det var inspirerende og kult å se at det var mulig! Jeg merker selv rundt OL, spesielt i år, at folk rundt meg og også jeg selv var opptatt av at vi måtte kvalifisere og at vi måtte gjøre det og det trikset og runnet. Med det er sagt så ønsker å være positiv til forandring; det handler mer om å finne løsninger. Snowboard kommer aldri til å være det samme som da jeg startet i `94, men det som kan være likt er den indre følelsen min, det å kunne være kreativ og ha det artig på brettet. Det er det ingen andre enn deg selv som kan ta fra deg. Dersom du glemmer leken og blir for seriøs, stopp opp, finn tilbake til sentrum og tenk over hvorfor du gjør det du gjør. Det tror jeg gjelder for alt her i livet.

• Les flere saker om snowboard fra Fri Flyt her.

«Simply Straws er gjenbrukbare glassugerør.» Bilde: Chanelle Sladics

– Hva er din mening i diskusjonen om egne courser for jenter i konkurranser?

– Jeg tror på en blanding. En av grunnene til at jeg og Chanelle Sladics startet Community Cup var at vi så behovetfor en elitekonkurranse kun for jenter. Jentene forsvinner jo ofte litt i skyggen bak guttene. Jentene fikk være med på å designe hele løypa, hvordan hoppene skulle bygges, størrelsen på de, og også hvordan railene skulle være. Vi så stor progresjon i den konkurransen. Det var viktig for oss med nok fart, siden det ofte er problemet i andre konkurranser at vi ikke får nok fart. Jentene står igjen med 360’er siden vi ikke får fart til å gjøre noe mer, så tror publikum og andre at jentene fremdeles bare gjør det samme som for 10 år siden. Men jeg tror det er viktig å kjøre samme løypa som guttene også i noen konkurranser. Det er en helt annen situasjon og utfordring, der vi blir inspirert av noen som er veldig mye bedre enn oss, og vi lærer av å kjøre med guttene.

I tillegg til proffkarriere, filmdokumentarer, arrangering av events og masse annet rekker du faktisk også å studere litt?

– Ja, jeg gjorde ferdig bacheloren min nå i 2014. Jeg gikk idrett på Høyskolen i Nord-Trøndelag. Etter å ha vært i USA en del har jeg forstått hvor heldige vi er som stort sett har gratis utdanning i Norge. Å kunne gå på høyskole uten å betale store summer er noe jeg følte jeg måtte benytte meg av, gratis læring! I tillegg er det godt å ha noe akademisk å falle tilbake på etter snowboardkarrieren. Men jeg gjorde det jo mest fordi det er interessant da. Det er ingen tvil om at du er ei kreativ og aktiv dame.

– Hvor henter du egentlig inspirasjon?

– Jeg har forstått at jeg kan hente utrolig mye fra naturen. Det høres litt hippie ut, men man kan få svar på alt der. I skog, sjø og fjell! Jeg henter også inspirasjon fra folk rundt meg som tør å følge drømmene sine og sette seg mål. Folk som er snille og hjelpsomme og ikke redd for å gi og tenker på samfunnet som en helhet. Barn og lek er også en stor kilde til inspirasjon.

« I skogen blant trærne i Revelstoke, Canada - det er livet det!» Foto: Matt Georges

– Hva med Åge Aleksandersen da?

– Musikken hans er jo så lidenskapelig, det er mye sjel i det, også er han jo trønder! Alltid når det er noe med Trøndelag, selv om jeg er et sted langt unna, så føler jeg meg hjemme. Jeg fikk en mail fra han før OL i Torino der han hadde laga en litt raskere versjon av «Fire pils og pizza» som jeg kunne spille under runnet mitt. Det var kult å få snakke med han og å kunne bruke kunsten hans. Han er en stor inspirasjon og stolthet for mange trøndere.

– Det er mange som lurer på hva som er greia med å klemme trær før konkurranser?

Det har vel eskalert litt ut av hva det var, alt som blir snakket om i media blir vel det. Det begynte med oss jentene i One Life (snowboardcrew), der vi hadde en felles forståelse om å kunne finne ro i naturen. Det er lett å miste fotfestet og bli stresset under konkurranser så det å for eksempel legge hånda på et tre og roe ned hjelper veldig. Det er ikke uvanlig at folk knapt merker at de puster – hverdagen er så travel og man løper for å rekke møter og forpliktelser. Men med en gang vi kommer oss ut i skog og mark roer vi oss ned. Jeg tror det har noe å gjøre med at naturen aldri stresser. Du ser aldri en blomst som prøver bli en blomst fortere enn den skal bli det. Å være tilstede i skogen og dens harmoni er en fin måte å forberede seg på, nesten som meditasjon. Vi kjenner at vi lever, ikke stresser, men heller er tilstede i det som skjer. I konkurran- sesituasjoner har jeg tatt meg selv i at jeg fokuserer på å bare komme meg gjennom alt så fort som mulig, uten å være helt tilstede, istedenfor å nyte hvert øyeblikk. Det er det som har blitt meninga for meg med å «klemme trær». Det blir litt rart når de filmer på X Games at Jamie (Anderson) står i skogen og gjør det, da er det mer som at det blir gjort narr av. Det er viktig å bli bevisst på at vi kan la hverandre gjøre som vi ønsker, uten å dømme hverandre nord og ned.

«Sierra at Tahoe-session med Jamie Anderson og jentene. Dobbel tail for å få strukket litt ut.» Foto: Kyle Beckmann

– Hva gjør dere der konkurransene holdes over tregrensa da?

– Haha, jeg merker faktisk det! Det er ikke samme stemninga. Det er alltid veldig greit å ha trær rundt seg i utgangspunk- tet. Men det er ikke sånn at jeg må ha trærne der, jeg har konkurrert så lenge og lært at det ikke er bra når jeg henger meg opp i ting jeg «må gjøre».

– Når spiste du sist en Big Mac?

– Det kan jeg ikke huske en gang, men det er nok minst 8 år siden.

– Hvorfor har du et så strengt kosthold?

– Jeg spiser mat som gjør at jeg får energi til å gjøre det jeg har lyst til å gjøre. Jeg føler meg mest energisk når jeg spiser mye grønnsaker, og da helst økologisk. Jeg vil helst dyrke selv og eksperimen- terer med det i hagen. I butikken ser jeg etter lokalmat. Jeg prøver å finne balanse mellom økologisk og lokal mat, fordi jeg vil at maten skal reise kortest mulig før den ender opp på tallerkenen min, nettopp fordi det er bedre for miljøet og næringsverdien er større. Jeg spiser kjøtt en til to ganger i måneden, hvis jeg føler at kroppen trenger det. Hvis jeg spiser kjøtt er det kun økologisk, og dyrene skal ha blitt behandlet på en human måte. Jeg tenker også på hva dyrene er fôret med, både for dyre- nes skyld, men også fordi jeg får i meg det dyrene spiser. Samme med fisk. Jeg spiser mer fisk enn kjøtt, men havet har blitt svært forurenset. Spesielt stor fisk som tunfisk har mye kvikksølv i seg. Hvis man åpner en fisk finner man mye rart. Man ser nok ikke kvikksølvet, men man vil se lightere, plastbiter og alt annet mulig avfall. Dette får jo vi også i oss når vi spiser fisken!

– Merker du noe forskjell da?

Ja, utrolig mye! Nå går det mye på feeling på hva jeg spiser. Da jeg fikk høre at melkeprodukter kan skape mye slim, snørr og tett nese trodde jeg at det bare var tull, men nå har jeg eliminert mye av meieriproduktene fra kostholdet mitt, og jeg merker at jeg er sjeldnere syk. Vanlig melk er pasteurisert, og da forsvinner mye av næringsstoffene, så jeg lager heller egen melk av frø og nøtter som cashew, hamp, mandler, ris eller quinoa. Man kan lage melk av alt mulig rart! Før trodde jeg at jeg var allergisk mot epler, men så fant jeg ut at det kanskje bare var sprøytemidler jeg var allergisk mot. Jeg la sammen to og to og prøvde et økologisk eple, uten noen allergisk reaksjon.

– Hva med miljøet? Hvordan bidrar du til en mer bærekraftig utvikling?

– For meg har det vært viktig å forstå hva bærekraftighet innebærer og skaffe meg kunnskap som gjør at jeg kan ta bevisste valg. Second hand shopping, spise mindre kjøtt og kompostere mat er eksempler på handlinger jeg gjør. Jeg har funnet ut alle valgene jeg foretar meg hver eneste dag, spiller en viktig rolle. Jeg prøver å bruke ting om igjen, slik at jeg sparer ressurser. Jeg er også nøye med hvor jeg kjøper produkter, hva produktene inneholder og hvem som har laget produktene. Jeg ser det som et ansvar at jeg bruker media og min posisjon som idrettsutøver til å sette fokus på ulike tema som miljø og bærekraftighet. Jeg er opptatt av hvilke bedrifter og organisasjoner jeg samarbeider med og hvordan jeg kan påvirke disse til å ta valg som ivaretar miljøet. Snowboardklærne jeg har vært med å designe er blant annet laget av resirkulert materiale, nettopp fordi jeg insisterte på det. Det at kommende generasjoner skal få oppleve snø og snowboard motiverer meg for å leve mest mulig «bærekraftig».

– NRK kalte deg snowboardlandslagets moderne hippie, er det et passende kallenavn på deg?

– Jeg synes det var kreativt, det er bedre enn å bli kalt landslagets bestemor eller noe sånn, og det kunne jo fort ha kommet opp! Hvis hippie betyr å ivareta natur og miljø, hvis det betyr å være snill, hyggelig og å spre budskap om kjærlighet og rett og slett good vibes, så kan jeg gjerne bli kalt hippie.

Kjersti Buaas - for 20 år siden. Foto: Espen Lystad