Å bli vitne til at dine nærmeste venner er sekunder unna å bli tatt i snøskred får en til å reflektere, om skilek i snøkledde fjell og samhandlingen mellom menneskene som bruker dem.
KONSEKVENSTENKING: Vindfull dag ved Stretet mot Kolåstinden i Sunnmørsalpane. Har disse skiløperene en Plan B? Foto: Håvard Myklebust
Lesetid: 10 minutter
Den 9. mars 2019 ble det ifølge RegObs og Sunnmørsposten utløst minst åtte snøskred av skiløpere i løpet av få timer på Sunnmøre. Én person omkom. Jeg var selv bidragsyter til skredstatistikken denne dagen, og har forsøkt å reflektere over hva jeg og turfølget mitt kunne gjort annerledes for å ha unngått det.
Det er selvsagt interessant å diskutere svake lag og snøprofiler for å vurdere skredfare eller skredulykker. Ofte trengs det ikke, ettersom vi har all den informasjonen vi trenger, enten det er skredtegn, varsel eller vær. Hvis vi kjører til jobben og ser biler som ligger i grøften, vet vi at det er glatt uten å teste bremsene.
Vi fulgte rute 1.30.1 i boka Toppturar i Sunnmørsalpane oppover fra Saurssetra mot den lite besøkte, men sjeldent flotte Sandegga denne dagen. Vel vitende om at «bakken fra toppryggen og ned i bekkedalen har litt over 30 graders hellingsvinkel», stampet vi i veg, i tretti centimeter ubunden og tørr snø som ennå ikke hadde sett dagens sol.
Jeg tar gjerne ansvaret for å legge spor på tur av ulike årsaker. At det gjør turen lettere for ens turkamerater er en hyggelig gest, men det uhyggelige slitet får meg til å føle meg utrolig til stede og levende. Sporlegging er også noe individuelt og noe høytidelig ved som aldri bør overlates til tilfeldighetene. Det å kunne legge et energibesparende, trygt, effektivt og smidig spor i takt med terrenget og dets variasjoner er det både noe krevende og vakkert ved. Et nytråkket spor er alltid unikt, men det er enkelt å kopiere.
POPULÆR: Rute 1.30.1 i Toppturar i Sunnmørsalpane er en flott skitur under trygge forhold. Her er det plass til mange skispor. Foto: Håvard Myklebust
Toppturer Sunnmøre. Sunnmørsalpene er et populært område for topptur og randonee. Med fjord og alpine fjell har Sunnmøre flere fine toppturer på høsten, vinteren, våren og sommeren.
Det gikk på autopilot oppover den vedvarende siden, slik det ofte gjør i åpent terreng der severdighetene henger rundt i form av sagtaggete vegger med fryktinngytende renner. I taktfast tråkk kom og gikk samtalene, avbrutt av pustepauser og tankerekker. Blikk gled oppover fjellsiden og av ansiktene kunne man bak solkrem og svette se antydning til smil over gleden som ventet på oss på vei ned. Det ble snakket om den gode snøen og det ble gjort vurderinger i gruppa underveis, men ikke gode nok til å unngå det som var i ferd med å skje.
Mens de andre tok en drikkepause, fortsatte jeg oppover mot det som er rutas mest utsatte og samtidig bratteste punkt. Et konveks heng som gikk over i en svak ryggformasjon i en ellers så jevnbratt side. Vi var enige om å gå med avstand, og etter hvert fulgte de andre på en etter en.
Litt ovenfor kanten så plutselig andremann at et større flak til høyre for oss ble fjernutløst, og varslet oss. Lydløst var hundre og femti meter av fjellsiden omgjort til en levende sjø, bare et snøballkast unna. Ikke mer enn to sekunder senere ropte en annen i følget at det gikk enda et skred, nå til venstre for oss. Snøen feide forbi oss i et kaos av luft og støv.
I det skredet raste bak meg, og blikket mitt søkte febrilsk etter samboeren min som bykset unna støvskyen i siste sekund, var det ikke bare redsel som gikk gjennom meg, men skuffelse. Skuffelse av å ha utsatt noen av mine beste venner for en slik påkjenning som kunne ha endt med tragisk utfall. Skuffelse av å ha satt andres liv i fare og erkjennelsen av at ens kunnskap tydeligvis ikke var tilstrekkelig til å kunne ha forutsett at dette ville skje. Men var det noe bare jeg kjente på?
REGEL: Følg rygg - vær trygg. Ulykker skjer ofte på steder der folk har vært mange ganger før, så ta ikke for gitt at det gikk bra sist. Foto: Håvard Myklebust
Ansvaret
Vi var en gruppe på fem: Tre menn og to kvinner. Målet var toppen og det var ulik kompetanse og erfaring i gruppa. Jeg tror at de fleste i en eller annen tursammenheng kan kjenne seg igjen i at ansvar er en byrde som er blitt utdelt eller plassert til en eller flere personer, enten bevisst eller ubevisst.
Leier du en guide så er det nok entydig hvor ansvaret forventes plassert, men byrden kan tenkes å være vanskeligere å definere når rollene blir mindre definert. I vår situasjon kan dette sees i sammenheng med ulik kunnskap om snø og skredterreng, men hva med ansvaret for å stille seg selv og de andre i gruppa kritiske spørsmål til det man ikke har kunnskap om?
Skam
Etter å ha opplevd noe overveldende i en relasjon, vil man ofte kunne kjenne på skyld og skam, heter det i psykologien. Det handler om at mennesket prøver å finne en forklaring på hvorfor noe hendte, for å unngå dette i fremtiden. Å ta ansvar og skyld er ofte en ubevisst måte å forsøke å ta kontrollen tilbake på, i en vanskelig situasjon. Hvis man har opplevd seg maktesløs, kan det føles viktig å forsøke å endre noe ved seg selv.
I ettertid har vi pratet om turen og gått igjennom erfaringen vi gjorde oss og hva vi kunne gjort annerledes. Likevel har det med skyld og ansvar surra rundt som noe udefinert for meg. Ikke bare på denne turen, men generelt i flere sammenhenger der man er i gruppe med andre enn bare med seg selv.
Foto: Håvard Myklebust
I dagens samfunn, med individualisme og frihet i høysetet, har skyld på sett og vis blitt et negativt begrep. Vi blir ofte fortalt at vi skal gi slipp på skyldfølelsen, at vi ikke skal la oss hemme i vår utfoldelse av skyldfølelse, og vi forsikres om at det ikke var vår skyld.
Likevel finnes det visse situasjoner der ideen om at skyld bare er en undertrykkelse av mennesket, rett og slett er direkte skadelig for individet og dets relasjoner til andre. Når vi føler skyld, er det viktig at vi reagerer riktig, slik at vi også kan håndtere den riktig.
Syndebukk
Er det bare en eller to som er ansvarlig på tur? Hvem er det i så fall, og hvilke parameter skal ansvar måles etter? Hvis det da er hensiktsmessig? Er skientusiast (60) som tok ett skredkurs på -90 tallet, men går fire skiturer per sesong mer eller mindre ansvarlig for å unngå uhell på tur enn student (25) som har 67 skiturer og akkurat ferdig med første året på tindeveglederutdanningen samme sesong?
Behovet for en syndebukk dukker ofte rett og slett opp for å skape en sammenheng eller forståelse for det inntrufne og kan gi trøst. Man våger ikke å se at «skjebnen» av og til kan være så brutal og derfor finner man en synder i stedet. Det er et sted, eller rettere sagt en person, å fokusere sin fortvilelse på.
Niels Sole Semb og kompisene hadde kunnskapen og de så faretegnene underveis. Likevel ble de tatt i et skred i Lyngen, et skred som kvester dem alvorlig. Hvordan og hvorfor skjedde det? Se episode 1 av Begravet her.
Når et problem trenger en forklaring, finner man ofte en person i gruppen som må bære ansvaret, selv om denne personen egentlig ikke er skyldig eller opphavet til problemet. Det var det som hendte og derfor gikk det galt. Og i ulykker med tragisk utfall og noen som står igjen blir dette vanskelig.
En turgruppe kan ofte være sammensatt av mange ulike typer turløpere etter nivå, alder og erfaring. I noen tilfeller kan disse parameterne være mer eller mindre like hos treningskamerater og turvenninner, men mer ukjent i turfølge der enda til noen ikke har hilst på hverandre før turen starter.
TANKEVIRKSOMHET: Hva tenker du på når du går i en slik gruppe? Foto: Håvard Myklebust
At de med mest kunnskap og erfaring ofte får ansvaret for å legge ruten og tråkke spor, faller kanskje naturlig for mange. Men er ikke vi alle ansvarlige på hver vår måte uavhengig av kunnskap, eller er noen fritatt fra oppgaven om å bidra til å gjennomføre turen på en trygg måte uten uhell?
Mange kan kanskje kjenne seg igjen fra en ny jobbsituasjon hvor lederen eller kollegaen oppmoder om å stille spørsmål til den nye situasjonen eller oppgavene. Stille dumme eller kritiske spørsmål om hvorfor det gjøres slik når man kan gjøre det sånn. Dette kan selvsagt kreve noe mot, men det er da også din egen bevissthet, På tur; sikkerhet – du forsøker å underbygge.
Hvorfor legger vi sporet dit, er ikke det tryggere å gå opp ryggen der?
Hva tenker dere om den skavlen der oppe?
Jeg har ikke dagen og kan vente her. Å følge et ferdigtråkket spor er noe de fleste av oss gjør ofte. Noen har nok vurdert sporvalget som OK av flere årsaker, andre har fulgt det ubevisst som letteste vei fra A til B. Man kan kanskje hevde at antagelsen i de tilfellene går i at siden andre har gått der er det OK at de også kan gjøre det. (Har den ukjente sporleggeren som la sporet ett kvarter - eller tre timer - før deg skyld eller påvirket til at du har beveget deg inn i farlig terreng og i verste fall blir utsatt for en ulykke?
Bjarte Skille har mistet nære venner i skred før. Men at hans beste venn Marius skulle gå tapt, sliter han med å fatte. Her forteller han om det vonde tapet, timene da han skjønte noe var galt, turene de hadde drømt om og fikk gjennomført, og hans nære og umistelige vennskap med Marius.
Vår skredepisode kunne kanskje vært unngått ved at vi forstod værforandringene gjennom natten i forveien bedre eller valgt en mer konservativ tur ut ifra faregraden, men det er ikke bare mangelen på kunnskap som var årsak til at vi løste ut skred denne mars dagen, tror jeg.
Audun Hetland fra CARE ved UiT Norges arktiske universitet hadde for noen år siden et interessant foredrag om beslutningstakelse og den menneskelige faktor i møte med snøskred. Han kunne fortelle at i forståelsen av skredulykker konsentrerte forskerne seg tidligere om snøtype, vær og fysikk. Nyere statistikk viser i dag at mer enn 90 prosent av skredulykker, der folk omkommer, skyldes feil fra ofret/ofrene eller andre i turgruppa, ifølge en artikkel utgitt av UIT i 2018.
VALG I TERRENGET: Det er lett å glemme at selv små avgjørelser kan få store konsekvenser. Foto: Håvard Myklebust
Dessverre er det slik at vi ofte bruker samme måte å bestemme oss på når vi er ute i skredterreng som vi gjør i hverdagen. Vi lar følelsen og instinktene ta overhånd. Forskjellen er at i skredterreng er vi ikke i et naturlig element for oss og vi trenger regler å forholde oss til. Ian McCammon holdt en presentasjon på ISSW allerede i 2002 om en større studie han hadde gjennomført – «Evidence of heuristic traps in recreational avalanche accidents». Heuristikk er en tankestrategi og problemløsningsmetode som muliggjør raske beslutninger – i dette tilfellet på tur for å unngå menneskelige feil.
Tindevegleder Christer Lundberg Nes (forfatter av den glimrende boken Skikompis) er tydelig på dette med ulike forutsetninger i forbindelse med gruppestørrelse, dynamikk og turplanlegging. Har du avtalt tur med kona og et vennepar, og de plutselig melder at de inviterte med seg en kollega, så endrer det forutsetningene (Consistensy) for turen. En ukjent person som kjøpte seg randoneeski for første gang for noen uker siden, har lite grunnlag for kritiske vurderinger underveis og det kan være enkelt å anta hvor ansvaret skyves i gruppen og samtidig påvirker ens beslutning om å endre turplan.
Avslutning Jeg kjenner fortsatt på minnet av det massive vindpustet som slo over oss idet bølgen av snø suste forbi som et drepende gufs fra oven. To av de andre lengst nede stod ved vendepunktet hvor sporet slår 90 grader og bykset for livet bort fra snømassene som straks jevnet seg utover i bunnen av siden.
Deretter ble alt stille. Helt stilt.
Sola gliste over oss som om ingenting hadde hendt. Ingen sa noe. Vi var sjokkert, fjetret og målløse over det som hadde skjedd. Hadde sporet vært lagt noen meter lenger ut, hadde noen blitt feid ned fjellsiden. Nå stod vi igjen på en linje nedover med skred på begge sider.
Av bildene kan man se ryggen vi fulgte, men denne var selv over 30 grader og kunne i utgangspunktet også ha blitt utløst. Fjellet var fortsatt en tikkende bombe med mer snø som potensielt kunne løses ut av oss eller varmen fra sola. Vi besluttet samstemt om å røske av fellene og kjøre ned skredbanen en og en til vi var på trygg grunn. En blanding av lettelse og skuffelse vokste inni meg mens jeg betraktet de andre fra der jeg stod igjen alene oppe i fjellsiden og ventet til det var min tur å kjøre ned.
Så hva kan vi gjøre i møte med menneskelige faktorer på tur?
Tenk over de seks faktorene til Ian McCammon og ha dem i bakhodet. Selv ekspertene påvirkes av de menneskelige faktorene og ved å dele kunnskap med hverandre, kan man bidra til at flest mulig skiinteresserte kommer levende hjem fra fjellet.
NB! Bøkene Toppturer i Sunnmørsalpene og Skikompis er gitt ut av Fri Flyts forlag.
Toppturski med midtbredde fra 95 millimeter og opp flyter bra i pudder og myk snø, samtidig som vekten er lav. Her er alt du trenger å vite for å velge riktig toppturski - inkludert grundige tester.
