Mistet sin beste venn: – Den siste meldingen han sendte var «jeg tenker på deg»

– Jeg har kjent han siden han var 16 år. Da jobbet jeg på den gamle Skandinavisk Høyfjellsutstyr-butikken (som ble lagt ned i 1998, red.anm.) i Strandskillet. Og han var en gutt som pekte på karabinkrokene som hang over disken, sier Skille og humrer.

– Men han var jo veldig gira og ivrig. Jeg var vel 21 år da, så noen år eldre, men fra han var 18 år har vi vært venner.

Fri Flyt snakker med Skille kun dager etter bestevennen har mistet livet i skredet i Jordalen. Gjennom samtalen er det både latter og varme når Skille ser tilbake på alle minnene de har sammen. Men det er også uungåelig å høre den bunnløse sorgen i stemmen.

– Han var min beste venn, helt klart, sier han – og må trekke pusten litt.

– Vi hadde daglig kontakt, og snakket sammen kanskje en dag i uka. Han var mye frem og tilbake. Han bodde på Voss og jobbet i luftambulansen i Evenes, Harstad og Stokmarknes og på Nordlandssykehuset Lofoten. Vi møttes regelmessig, og mer eller mindre hver gang han var her. Men det varierte veldig etter hvordan han jobbet.

Skille er også lege og jobber som vaktlege i nordsjøturnus ved legevakten både i Mo i Rana og Senja; to uker på jobb og fire uker av. Martenson jobbet også i en slik turnus, men hadde én og én arbeidsuke og mer uforutsigbar turnus.

– Vi hadde begge jobber hvor bare jobber 18 uker i året, så vi har hatt mye fri. Jeg har alltid plottet inn i kalenderen når jeg vet at Marius har fri. Det sto «Marius» og så var det markert med lilla i Google-kalenderen, sier han og ler.

Turene han vil huske best

I starten av vennskapet var det mye klatring, mens etter hvert har det blitt aller mest ski.

– De siste årene har vi også gjort mange lange turer. Marius var veldig glad i de her lange link-up-turene. Han var helt rå på høydemeter. 

I april 2024 gjorde de to lengre turer sammen, begge nesten 50 kilometer og 10 timer lange, med nærmere 5000 høydemeter.

– Det var her i Tromsø. Fra øst til vest gikk vi hele tinde-rekka fra Breivikeidet og vestover mot Tromsø, og den andre fra Kantornes og nordover til Sjursnes. 

– Vi hadde mange turer, men de to lange setter jeg nok ekstra stor pris på. Det var turer vi hadde snakket om og drømt om i mange år. Forholdene var helt supre. Stabilt og raskt føre. Det var det beste Marius visste. 

Førstnevnte tur gikk blant annet over Tromsdalstinden, mens den andre startet med Blåtinden (Sovende Soldat) og ble avsluttet med Tverrfjellet.

– Han var full av energi. Det var alltid bra tempo. Og det var vel mye derfor vi matchet så godt. Det er han og Leif Holen jeg har gått de lange turene med. Og de har jo gått enda lengre turer. Vegard Rye også. Jeg vet også at Vegard hadde snakket litt med Marius om å få gått litt lange turer i år. Det er ikke så mange som gjør de link-up-turene. Leif Holen var også veldig god venn med Marius, som har gått masse av de lange turene. De gikk rundt hele Ersfjord. Startet ytterst på nordsiden og gikk til ytterst på sørsida. En dobbel Ersfjord-travers.

– Det var høyt tempo og mange høydemeter. Det var de turene han likte best, men han gjorde alle slags turer. Han kunne være med på runder i skog på pudder.

I etterkant av bortgangen har minnene naturligvis strømmet på. 

– Jeg sitter og ser mye bilder nå. Vi fikk vært mye på ... Jeg cragger ikke mye, men i år så har jeg vært fire turer i Ersfjorden og cragga – og jeg tror tre av dem var med Marius! Vi fikk gått Jakobsstigen i lag, en av to multipitchsportsruter vi har her i Tromsø. Det er også sånn jøss ... Det hadde jeg glemt!

– Ingen som kan fylle det tomrommet

Det var søndag ettermiddag den 16. mars at Martenson ble meldt savnet da han ikke kom hjem som avtalt fra tur. Han hadde vært på tur alene i Jordalen, som ligger i Voss herad, men nær Gudvangen og Nærøyfjorden.

Skille hadde selv hatt kontakt med han samme dag. 

– Marius sendte snap fra turen sin. Og jeg hadde sendt snap litt senere på søndag, som han ikke hadde åpnet. Det var så uvanlig, han var alltid tilgjengelig der. Og så sendte jeg en chat mandag morgen og spurte «hvor er du kompis?». Så da han ikke svarte, begynte jeg å kikke i avisene for å se om det var skjedd noe. 

Til slutt fant han oppslaget hos NRK Vestland om at en mann var savnet i Jordalen og lete- og redningsaksjonen som pågikk der.

– Da tok det ikke lang tid før jeg ringte Leif. Han følger Marius på Strava. Jeg er ikke på Strava selv, men han fulgte Marius på Strava og han sa det var så uvanlig at han ikke hadde lagt ut. Han visste også at han hadde dratt ut på søndagen.

Senere mandag ettermiddag ble Marius funnet omkommet, på vestsiden av Vassbotnvatnet, som ligger i fjellet mellom Jordalen og Nærøyfjorden. Navnet hans ble frigitt onsdag. 

– Og nå står jeg fortsatt der at med tanke på Marius er det fortsatt helt uvirkelig. Når navnet kommer i media ... Det kjente jeg. Og når du meldte meg, det samme.

Å miste venner og kjente i skred har Skille opplevd flere ganger. Blant annet da Øystein Stangeland omkom i skred på Kattfjordeidet i 2021. Da var Skille på NRK og snakket om kompisen i etterkant.

Men tapet etter Marius, tviler han på at han noen gang kommer helt over.

– Det var et helt unikt forhold. Jeg skjønner at det er ingen som kan fylle det tomrommet. Det bare går ikke. Det blir tomt. Men det var dette Marius elsket. Det er en del av det. 

Han forteller at som da Stangeland og Eivind Smedal omkom, var det Marius og Leif Holen som var sammen med han og snakket om det.

Og at Marius var en ekstremt viktig samtalepartner i alt som hadde med livet å gjøre.

– Han var veldig god. Veldig omtenksom. Snill med andre. Den siste meldingen jeg fikk av han var «jeg tenker på deg». Marius er den jeg har delt klart mest med. 

– Si at han har måtte korrigere meg på tur, at jeg han synes jeg har vært for nærme en skavl, og så sier han «det gjør jeg jo bare for at jeg er glad i deg, du vet det.» Han var veldig åpen. Det er ingen andre kompiser som jeg har sendt så mye hjerter til som han Marius – og motsatt, tror jeg. Han var veldig flink til å dele følelsene. 

– Hvordan håndterer man et tap som dette?

– En sorgprosess er jo en sorgprosess. Du må bare gjennom det. Men for meg er nok den erkjennelsen av risikoen viktig, når vi har valgt å leve dette livet. Og den risikoen er en del av det, og det livet har vært så viktig for oss alle. 

– Jeg husker rundt årtusenskiftet. Vi hadde mistet tre stykker fra Alpin Redningsgruppe Tromsø på ganske kort tid. Og vi hadde en runde i redningsgruppen da. Nå må vi reflektere hvem er vi og hva er det vi vil. Det var Stein Tronstad, som er president i klatreforbundet i dag, som tok initiativ til den. Jeg har i hvert fall fått vært med på det, i min alpine barneoppdragelse, så har det ligget der, heldigvis. Jeg tror det har vært viktig. Jeg har delt det med ungene mine også. At de har fått sett bilder av kompisene mine som jeg har mistet. Vi har snakket åpent om det. Jeg håper det har hjulpet dem også. 

I fjor høst skrev Bjarte og nevø Tarjei Skille et minneord om Stangeland i Fri Flyt.

– Sånne ting hjelper også. De her samtalene. Det er en av grunnene til at jeg valgte å snakke med deg også. Det her hjelper. Refleksjon rundt det, det hjelper. 

– Over mange år blir det til slutt 100 prosent

Skille forteller at noe av det som står sterkest igjen fra Marius, er turgleden. Den turgleden Marius hadde, men også den de hadde sammen.

Marius var umettelig på skikjøring og jakten på høydemeter. 

– Den siste jobbuka han hadde i Leknes, der var det ingen snø, så da gikk han vel bare 4-5000 høydemeter. Men uka før der, hadde han hatt som mål å gå 2000 høydemeter hver dag. Uansett vær. Og med det dritværet som har vært på Voss i det siste. Hva var det de hadde, 38-39 millimeter nedbør på et døgn liksom, og likevel var han og logget 2000 høydemeter den dagen. Han sendte meg snap av klokka si på slutten av dagen for å bevise det, sier Skille og ler. 

Terrenget hvor Marius omkom var bratt og komplekst. Skille påpeker at selv om Marius kjørte bratt, så var det nøye vurdert.

– Marius skulle ikke bli tatt selv. Han var litt ærekjær med tanke på at han jobbet i redningstjenesten. Han skulle ikke bli plukket opp av kollegaene fordi han har fucket opp. Det var han ganske klar på.

– Jeg husker før vi gikk Ersfjordtraversen, det var det jeg, han og Øystein Stangeland som gjorde i lag. Da hadde vi en lang diskusjon om tau eller ikke tau, der Marius ønsket tau rett og slett fordi han ikke ville bli stående og måtte bli hentet av helikopter fordi han ikke hadde utstyret i orden, sier han og ler. 

Han forteller videre at han «klarer å finne bittelitt mer mening i det meningsløse» om han kan hente noe lærdom ut av det som skjedde.

– Da Øystein døde skulle han ikke ha kjørt den siden. Og det kan jeg ta lærdom av, og da er det bedre å bare si det, at Øystein gjorde en feil. Jeg vet jo ikke om Marius gjorde en feil, men det er vanskelig for meg å skjønne at Marius har gjort så mye feil. 

Skille tror det var ren matte som til slutt var det som tok bestevennen. 

– Hvis du skal tenke epidemiologi, risikovurderingsfag ... Marius sin største tilskrivbare risiko vil være eksponeringstiden. Fordi han var så mye ute, innleder han – og fortsetter:

– Ja det var faregrad 2 og det var lite snø i fjellet. Og det som var der, det var dessverre innblåst, sannsynligvis lagdelt, og dermed kunne man bli lurt. Jeg tror den største risikoen hans var tiden der ute. Risikoen bygger seg opp. Selv om du er 99,9 prosent sikker. Si at du får 1500 timer i året og du ganger det med 0,1 prosent sjanse, så blir det litt. Og over mange år blir det til slutt 100 prosent. 

Denne saken er skrevet av

Knut Andreas Lone

Journalist

Knut er nyhetsjournalist på friflyt.no. Har du et tips til en sak? Send han en mail: