Det er en merkelig følelse å klikke seg inn i skibindingene to meter utenfor egen inngangsdør. For denne inngangsdøren befinner seg nemlig ikke utenfor en enebolig i Oppdal, Valdres eller Tromsø.
Nei, dette er en felles inngangsdør i et større leilighetskompleks på St. Hanshaugen, innenfor ring 2 i Oslo.
Uansett, skiene var på og den lille ferden mot det som kan karakteriseres som kortreist pudder var i gang.
Nokså ukjente "Idioten" er en mindre haug på den mer kjente St. Hanshaugen. Området kunne for første gang på ekstremt lenge by på dyp og tørr snø.
på "Idioten" finnes det hverken gondol, stolheis, T-krok, Poma-heis eller skibånd. Derfor ble det booting oppover denne bakken hvor ingen skulle tru at nokon kunne boote.
Toppen er nådd. Skiene tas på og støvler strammes.
Første sving: Litt liten fart på grunn av meget fraværende unnarenn.
Andre sving: Fortsatt litt liten fart på grunn av første sving.
Konklusjon: Etter et par vurderinger og taktikk-endringer må det prøves igjen. Kanskje det er best å sette kun en sving?
Ved mangel på motorisert fremdrift ble de cirka 25 høydemeterne gått for egen maskin, igjen og igjen.
Bussene stoppet. T-banene. Togene. Flyene. Men beina mine gikk. Det var endelig tid for å boote i Oslo.
Med endret tankegang ble det kun en sving per tur. Likevel: Hver tur og hver sving var verdt det.
Med maksimal frekvens under stakingen på flaten før bakken, ble det mulig å oppnå en maksimal toppfart på omtrent 20 km/t. Ikke veldig imponerende, men nok fart til denne ene svingen.
Som fastboende på St. Hanshaugen i over 20 år har jeg aldri opplevd noe lignende.
Å sette en puddersving – kun 36 meter fra husveggen – bør jeg vel kanskje ikke bli vant til?
