Tre øyeblikk som forandret livet til Sage Cattabriga-Alosa

3. Da han gikk på trynet i sitt livs vanskeligste run.

Vi starter med nummer tre.

Øyeblikk #3: April 2014, Alaska, USA:

Denne situasjonen så du i fjorårets film fra Teton Gravity Research (TGR), Paradise Awaits. Sage Cattabriga-Alosa (den gang 35) er på sitt femtende år foran kameraene til TGR. Han finner ei linje han har drømt om å få kjørt i tre år, og endelig ser det ut til at forholdene ligger til rette.

En enorm snørygg-spine som amerikanerne kaller det- ender i et krevende dropp og et langt outrun med vanskelig snø.

– Dette var et sånt øyeblikk. Forholdene var på plass, men i tillegg stemte følelsen. En slags kombinasjon av selvtillit, inspirasjon og de rette intensjonene. Alt var på plass. Hvis det ikke føles rett, så skjer det ikke, men denne gangen føltes alt riktig, forteller Sage.

Han sitter i en sofa i vestibylen på et luksushotell i Andorra og forteller om karrieren sin til Fri Flyt-leserne. Sages karakteristiske lange hår strutter til alle kanter, han har lue på selv om vi er inne, solbrillene på panna og giftering på fingeren. Han er egentlig litt svett. Typisk nok for dyktige frikjørere er han ikke særlig høy, ikke særlig bred, og ikke særlig sur.

Sage husker alle detaljene fra den dagen i Alaska da drømmelinja hans endte med et kræsj som kunne betydd slutten for karrieren.

– Følelsen var ekstremt god. Det var ei veldig teknisk linje, men å kjøre den uten fart var aldri noe tema. Å kjøre sakte er liksom ikke noe vits i, det må gå fort og med flyt, det er hele poenget for meg. Høyre side av ryggen sluffa voldsomt, med tung sluff som raste utfor et 100 meter høyt stup.

Jo lenger jeg kjørte på ryggen, jo enklere ville utgangsdroppet bli, men jo mer eksponerte jeg meg for den farlige sluffen på solsiden. Til slutt måtte jeg bare kaste meg utfor. Det var som å raile sidelengs på en snørygg, før jeg fikk luft.

Jeg var ikke i nærheten av å sette landinga, da jeg kom i lufta hadde jeg fortsatt en slags sidelengs raile-posisjon, forteller Sage mens han reiser seg opp og demonstrerer stillinga: Bredbeint og på tvers av fallinja, omtrent som Tom Wallisch på vei ned en smal rail langt fra Alaska.

Med snø overalt og null sikt – whiteout som det så fint heter – hadde ikke Sage sjans til å sette landinga, og gikk kast-i-kast ned fjellsiden sammen med masse sluff, altså overflatesnø som raser nedover. Da Sage endelig stoppet hadde han ikke vondt noe sted.

– Når sånt skjer må man bare prøve på slappe helt av, bli med på rundene, og håpe skiene løser ut.

Sage holder hendene 5 centimeter fra hverandre foran ansiktet for å forklare hvor hard snøen var:

– Så dype spor lagde jeg da jeg gikk opp for å hente skiene mine.

TGRs største og mest erfarne storfjellsstjerne er ikke helt fornøyd med hvordan det hele endte opp i filmen, og innrømmer at egoet fikk seg en knekk – etter 18 filmer med hovedroller for TGR.

– Det er litt surt når det siste shotet mitt er en kjempekræsj. Det motsatte hadde vært bedre, for å si det sånn. Tidligere i den samme filmen klarte jeg endelig et vanskelig dropp i Canada, etter et par forsøk som endte med kræsj. Det endte jo bra og ville vært en bedre måte å avslutte innsatsen min i filmen, sier Sage Cattabriga-Alosa.

Etter 15 år som profesjonell frikjører og hovedperson i skifilmene til TGR er det lite som tyder på at helsa til 37-åringen skranter. Han har ingen planer om å gi seg, men innrømmer at prioriteringene er litt annerledes nå.

– Innimellom føler jeg meg som en 20-åring, og det ofte blir jeg litt lamslått når jeg innser hvor unge en del av kollegene mine er. Parker White var to år gammel da jeg slo gjennom liksom! Jeg føler meg ikke som en veteran, men innser at jeg er det. Jeg gjorde en del nybegynnerfeil på de første turene i Alaska, og hadde litt flaks, men det er en del av greia.

Nå er det kult å bidra til at yngre kjørere kan lære –men også de må lære av å gjøre sine egne feil, sier Sage, og forteller om en episode i Alaska da han var der for å filme til det som skulle bli hans første, skikkelige filmsegment i filmen High Life fra 2004:

– Planen var å gjøre en 360 ganske høyt oppe i ei stor linje med et svært stup til venstre for meg. Nå hadde jeg litt erfaring med sluff, men ikke av den sorten som kommer i Alaska. Av en eller annen grunn droppa jeg mer eller mindre tilfeldig 360´en, og hoppa rett fram med en tailgrab i stedet.

Det gikk fint, og jeg kjørte linja mens snøen raste på begge sider. I ettertid ser jeg at en kræsj på klippehoppet sannsynligvis ville ført meg med sluffet utfor stupet til en sikker død. Det var med andre ord ikke noe sted for en 360, og det var bare flaks og tilfeldigheter som gjorde at jeg droppa trikset, sier han med et nokså alvorlig ansiktsuttrykk. Etterfulgt av et smil.

Scenen virker langt fra like dramatisk i filmen, men den er mye mer interessant å se med dette i bakhodet.

High Life ble en knallsuksess for TGR, og Sage sitt segment hylles som filmens beste. Blant annet på grunn av en skiinteressert danske. Filmen vant Powder magazines pris for Movie of the Year det året, foran blant annet Matchstick Productions legendariske film Focused.

Sage sitt segment åpner filmen, til tonene av Metallicas legendariske låt «For Whom the Bells Toll». Den eneste grunnen til at TGR hadde råd til å betale for rettighetene til sangen var at Metallicas danske trommis Lars Ulrich er storfan av Jackson Hole og TGR.

– Den låten er sjukt fet, og helt avgjørende for at segmentet mitt ble såpass bra. TGR fikk de til en brøkdel av prisen de ville måtte betale hvis Lars Ulrich ikke hadde vært skiinteressert og så stor fan av Jackson Hole, forteller Sage.

Sage er gift med Annie, og de ble foreldre til tvillinger i mai. Sage skal fortsette filmingen med TGR, men han har også planer om et eget filmprosjekt –som kona inspirerte han til å sette i gang.

– Alle sammen lager sine egne filmer for tida, så for meg er det viktig at det ikke blir en egotripp. Annie er kreativ sjef for prosjektet, og hun bestemte at det hele skal ta utgangspunkt i de fire elementene vann, luft, jord og ild. Planen er premiere i 2017, forteller Sage.

– Hvordan takler kona at du er så mye borte og har som jobb å sette deg i skumle situasjoner?

– Annie er ikke skikjører selv, men også hun er kunstner, og akkurat som meg så forstår hun hva det betyr å gjøre det du brenner for. Hun følger også sin drøm, vi må begge gjøre det vi gjør for å være lykkelige. Men det er klart at jeg sier oftere nei til ting nå, enn jeg gjorde før.

– Hva er egentlig framtiden til frikjøring på ski?

– Kreativitet, å finne nye og andre måter, steder og forhold å gjøre ting på. Det er en grense hvor høyt du kan hoppe eller hvor mange ganger du kan snurre, men kreativiteten har ingen grenser. Jeg er en kreativ type, og ser for meg å jobbe med kunstformen film og videoproduksjon i framtida. Men før det skal jeg være frikjøringsproff i mange år til!

Øyeblikk #1: Mars 2002, lodge´n ved skisenteret i Alta, USA:

Sekundet da Sages liv ble forandret for alltid skjer mens han er på jobb på lodgen, i full gang med å vaske skitne tallerkener. Men veien fram til dette øyeblikket startet mange år tidligere.

– Jeg vokste opp med skilte foreldre, og vi hadde lite penger. Pappa bodde i Oregon, jeg var der om somrene, og hos mamma og stefar i Grand Targhee i Wyoming om vintrene. Fra jeg var sju til jeg fylte 14 år kjørte jeg racing, men ble aldri så god at jeg kom på noe lag eller noe sånt. Kanskje fordi jeg sluttet helt å trene på slutten? Jeg ville i hvert fall heller kjøre i skogen og parken i stedet for å trene alpint, og det siste året kjørte jeg kun renn, og ingen treninger.

Skolen jeg gikk på var ganske elendig. De hadde ingen respekt for skikjøring, der var det kun de tradisjonelle, amerikanske idrettene som gjaldt. Bryting, amerikansk fotball og sånt. Men jeg elsket ski, og på denne tiden begynte de første skikkelige skifilmene å komme. Jeg var inspirert av Seth Morrison som klarte å starte en proffkarriere ved å vinne den første frikjøringskonkurransen han stilte opp i. Jeg ville gjøre det samme. Men så traff jeg Chris Collins i en stolheis, forteller Sage.

Brødrene Collins er skilegender i Wyoming, og de var fast foran kameraene til TGR tidlig på 2000-tallet. Sage hadde vunnet et par Salomon 1080 ved å gjøre en kjempestor screamin seaman med mutegrab (!) i en bigairkonkurranse, og da han havnet i samme stolheis i Mount Bachelor med en annen fyr med noe så sjeldent som twintipski på beina, måtte Sage (den gang 20) bare hilse på.

– Chris Collins er noen år eldre enn meg, men han var for fullt inne i varmen hos TGR på den tiden. Vi kjørte sammen hele den dagen, og ble nokså godt kjent med hverandre. En dag sommeren etter bestemte jeg meg for å ta en tur til sommerskisenteret på Mount Hood. På slutten av dagen så jeg en gjeng som drev på med masse kamerautstyr, og da jeg så Chris var sammen med dem ble jeg helt vill. Der var hele gjengen, både TGR og filmprodusenten Kris Ostness. Jeg ringte til jobben og lata som jeg var syk, ble en dag ekstra, og hjelp dem å bygge hopp. Karene mente jeg måtte drite i å kjøre konkurranser som Morrison, og heller bare komme meg til Utah for å kjøre ski hele tida.

Som sagt så gjort. Sage slutta på både skole og jobb, flytta fra Oregon hvor han gikk på en skole han ikke likte og tilbake til Wyoming, hvor han fikk oppvaskejobb på lodgen ved skisenteret Grand Targhee. Her var heiskort inkludert i lønna, og jobben foregikk stort sett på kveldene og morgenene. Sage kjørte ski hver eneste dag, og både Ostness og gjengen i TGR tok den langhåra, talentfulle og overivrige 21-åringen under vingene. Etter en dag med bygging og straight-airs på det enorme hoppet Pyramid Gap i Little Cottonwood Canyon i Utah, fikk Sage høre at TGR skulle dit og filme med helikopter dagen etter. Da skjedde det.

– Jeg husker det som om det var i går. Jeg sto i oppvasken om kvelden, og fikk en slags ut-av-meg selv-opplevelse. Jeg lukka øynene og gjorde dobbel frontlip over Pyramid Gap inne i hodet mitt. Da visste jeg at det var planen for i morgen, og at den planlagte oppvask-økta på formiddagen var bare å skulke. Jeg var ikke i tvil om at jeg ville klare dobbel-framlengssaltoen etter å ha gjort den inne i hodet, forteller Sage.

Dagen etter var han på plass med sine smale Salomon 1080-ski, og midtveis over gap´et trodde han at forsøket på dobbel frontflip skulle ende med tidenes kræsj. Men plutselig var landinga der, Sage stompa dagens beste triks, dobbelflippen var festa på film, og en av frikjøringsverdenens mest imponerende proffkarrierer var i gang.

– Jeg hadde sommerjobb i fem år til etter den dagen, men de siste ti årene har jeg levd av skikjøringa uten vanlig jobb, sier han.

I dag får Sage månedlig lønn av klessponsoren sin, i tillegg til penger fra to andre hovedsponsorer, og flere mindre sponsorer.

– Jeg starta uten penger, og har klart å bygge karrieren min selv. Det er jeg ganske stolt av. I dette sirkuset er det to måter å slå gjennom på. Det ene er å gi full gass, gjøre noe rått og bli superstjerne over natta. Det ender gjerne med skade og trøbbel. Jeg er mer fan av å ta seg tid, gå gradene og bruke tid på å etablere en frikjøringskarriere. Da er sjansen for at den varer lenger mye større, sier Sage. 

Året etter dobbelflippen på Chad´s gap fikk han sitt store gjennombrudd på skjermen, men et av tidenes råeste filmsegmenter i filmen High Life. Han hadde et solid segment også i filmen fra sesongen før –Salad Days- og selv om den innsatsen ga han Powder Magazines pris for årets gjennombrudd, var det i High Life at Sage Cattabriga-Alosa ble skistjerne for alvor.

I dag er Sage Cattabriga-Alosa en av bransjens mest etablerte skiproffer, og i ferd med å bli en legende. Jobben hans er å reise verden rundt å gjøre ski, vanligvis ved hjelp av helikopter, snøskutere og fly. Samtidig er han ambassadør for organisasjonen Protect Our Winters (POW).

– Hvordan kan du forsvare all denne motorferdselen samtidig som du er POW-ambassadør?

– Vel, jeg innser at det er vanskelig å stå 100 prosent inne for. Jeg er ikke den som snakker høyest i slike sammenhenger, og forstår at folk stiller spørsmål. Jeg er i det minste veldig opptatt av å ikke herje med skuteren eller fly helikopter uten at vi har grunner til å gjøre det. Samtidig håper og tror jeg at vi skaper mer bevissthet rundt miljøsaken ved å vise hvor kult vinter er, og hvor viktig naturen er for oss.

– Hva med topptur, altså å komme seg til topps uten maskinhjelp?

– Touring er utrolig kult, og en veldig bra greie. Men for meg er det viktig å få kjørt mest mulig nedoverbakke. Jeg syns heller ikke at toppturutstyret gir de mulighetene jeg føler er nødvendig, så foreløpig er jeg mest en heis-, skuter-, og helikopterfyr. Men det er viktig med balanse også her, som i alle deler av livet. Jeg er veldig opptatt av balanse, det gjelder i alle sammenhenger. For mye eller for lite av det ene eller det andre – uansett hva det er snakk om– blir ikke bra. 

Øyeblikk #2: Petersburg, Alaska, april 2010.

Sammen med gjengen i Teton Gravity Research er Sage på plass i eksotiske Petersburg i Alaska for å filme til det som skal blir TGR-filmen Light the Wick. De er svært langt fra sivilisasjonen, og forholdene er vanskelige. Men de har funnet et stor vegg full av spines, og under denne veggen er ei svær bresprekk med en slags naturlig kicker like over. Stikk i strid med hva han vanligvis gjør, tar Sage seg en joint før han flyr inn til området.

– Jeg liker ikke å ha tåke i hue når jeg kjører ski, å røyke marihuana er mer for å slappe av etterpå. Men akkurat denne dagen var det noe spesielt, og jeg tror at gresset hjelper meg å se verden slik den er, og ikke bare det vi ser til vanlig. Det er nemlig mer ved verden enn det vi oppfatter med det blotte øye. Jeg var i det kreative hjørnet, og følte meg åpen for å lytte til energiene der ute, og kreativiteten som følger med. Da vi fløy inn så jeg muligheten til å hoppe over bresprekken, forteller han.

Sage bor i en stat hvor marihuana kan kjøpes reseptfritt på apoteket. Han er sponset av en marihuanaleverandør (!) og forteller åpent om bruken av narkotikaen –med de vanlige argumentene. Men langt viktigere er det legendariske hoppet hans over bresprekken i Petersburg:

– Jeg hoppa lenger unna først, på et sted hvor gap´et var kortere. Det gikk fint, så da var det bare å smelle til. Følelsen var akkurat som den gangen jeg sto og vaska opp, jeg bare visste at tiden var inne til å gjøre akkurat dette.

Sage kjører spine-linja over, og setter fart mot gap´et, som krever en luftferd på rundt 30 meter for å klarere den gapende bresprekken. Han gjør en perfekt flatspin, og setter landinga som om det var et sprang ned fra et litt tjukt teppe.

– Hvor langt måtte du hoppe for å komme over bresprekken?

– Jeg vet ikke helt, omtrent som på Chad´s Gap kanskje? Sånn cirka herfra og bort til den døra der, sier Sage, og peker på ei dør som er – tja, utrolig langt borte fra sofaen vi sitter i.
– Hva ville skjedd hvis du ikke kom over?

– Jeg ville nok ikke dødd, for sprekken lukka seg på en måte, den var ikke så dyp, og det var mye snø og ikke klink is. Men det ville blitt en helvetes alvorlig kræsj ja.

– Hva tenkte du da hoppet var unnagjort?

– Å kjøre videre etter den landinga var som å komme tilbake inn i sin egen kropp igjen, etter å ha sett kroppen sin utenfra. Det føltes som det var noen andre som gjorde det.
– Hvem da?

Sage Cattabriga-Alosa smiler bredt, slår ut med armene, ser opp i lufta, og svarer:

– Jeg vet da faen.