– Det er ingen skikjørere som melder til meg når jeg sitter i Lørenskog. Jeg har ikke hørt noe på et halvår. Det er ingen som spør: Hvordan går det med rehaben? Det er tyst.
Tyster ikke kollegaen til Jesper, som lurer på hvorfor vi har kommet for å ta bilde på kontorbygget på Lørenskog der de begge jobber. Når kollegaen får høre at vi kommer fra et skiblad, begynner han å snakke om sine egne gamle dager som skiboms. Han snakker på om seg sjøl og sitt, uten at Jesper sier noe om seg selv.
Her jobber de fra klokka 7 til 18 man-ons, 7-11 på tors, fri i helga. Med i kontraktet følger en hybel på 15 kvadrat på Lørenskog. I tillegg til jobb og hybel har han medlemskap på et lokalt treningssenter. De ansatte der ser ham ofte.
– Du liker å trene?
– Ja, det er min største interesse nå.
– Hva er det med det?
– Følelsen etterpå. Å kjøre et passså man nesten spyr. Og så etterpå ... Det er som et dop.
– Hvordan er en vanlig dag?
– Jobber fra 7 til eller 6 til 7 og trener et par timer på kvelden. To pass på fredager.
– Hvordan klarer du å jobbe hele dagen og trene på kvelden?
– Det er jo et liv av trening. Jeg har trent siden jeg var 5 år. Mye. Først ti år med ishockey. Der hadde jeg en fordel når jeg dro til Cham og begynte å kjøre bratt, det at jeg hadde bra fysikk. Noen linjer tar det sju timer å boote til. Og du kan ikke være sliten da. For du skal ned og.
Slik at har Jesper levd i seks år.
Han jobber og trener i Norge i seks måneder for å ha penger og form til å stå på ski i Chamonix resten av året. I år har han jobbet på Lørensko og i Nydalen, ifjor bodde han på brakke i Kongsberg.
Om du møtte en svenske som gikk laps i Kongsberg skisenter om kveldene på forsesongen i 2016, var det en av Chamonix mest aktive brattkjørere som lå og trente. På fem sesonger i Chamonix har han kjørt cirka 150 ulike linjer som er gradert til 5.1 eller høyere på den franska skalaen (5.1 tilsvarer Cosmique-renna). Én sesong kjørte han for eksempel alle 11 linjene på Mont Blanc du Tacul. Om du er i Chamonix og kjører Valle Blanchee, er det toppen du har til høyre ganske tidlig på breen. Der finner du superklassikere som Jager-couloiren og Gervasutti-culoiren. I tillegg har Jesper kjørt en håndfull førstenedkjøringer.
Fri Flyt har møtt Jesper flere ganger det siste året. Det siste møtet i oslo rett ved nyttår, da var det bare noen uker til han skulle sette seg i bilen, foralte sine 15 kvadrat i Lørenskog og dra til Chamonix.
– Hver gang jeg kjører ned for å gjøre sesong, pleier jeg å tenke på Brandon O'Sullivan, hans familie, hans kjæreste. Hvorfor ble det ham den dagen? Hva gjorde han for feil? Kunne det vært noen andre? Jeg tenker på det i blant.
Vinteren 2015 var O'Sullivan og Jesper i samme turfølge på Tour de Ronde. O'Sullivan fikk en utglidning på isen på vei ned og falt i døden.
Senere kom de ned fra fjellet og fikk høre at Dave Rosenbarger hadde dødd samme dag i skred ved Hellbronner.
– Det var mørkt. Det var ikke så mange som kjørte så mye mer den sesongen. Folk pleier å si at jeg ikke forstår risiko og konsekvens. Men jeg har vært med å se en falle ned og dø, så jeg vet presishva som skjer.
– Tenker du nå at det er ting du gjorde de første sesongene du ikke ville gjort?
– Ja. Som den turen på Tour de Ronde. Jo mer jeg er i Chamonix, jo mer skjønner jeg at: JEG KAN INGENTING. Den følelsen har jeg alltid. Men jeg er aldri redd der og da. Det kan man ikke være. Jeg bare tenker på det som skal gjøres. Det er det som er göttmed skikjøring: Man tenker ikke på noe annet.
Jesper hadde aldri kjørt offpiste før han kom til Chamonix i 2012. Han er fra Karlstad – ikke en utendørsby.
– En som kommer fra Åre tenker at «sånn her åker man skidor». Men jeg har lært meg å kjøre ski i Chamonix. Det er sånn jeg tror det er å kjøre ski. Det er en kanskje en grunn til at jeg har kjørt så mange vanskelig åk, jeg kom ned dit og tenkte at det er vel slik det er. Og sånn kjører man jo ikke på ski noe annet sted i verden.
Jesper tenker at det kanskje er bra å ikke ha ski racing-bakgrunn. hans bakgrunn med trening og hockey er en fordel.
– Mange som kommer fra racing som skal begynne å kjøre offpiste legger for mye tyngde fram på skiene, kjører fort og vil kjøre på skjær. Det kan man jo egentlig ikke gjøre i offpiste. Jeg hadde jo aldri åkt offpiste før jeg kom til Chamonix.
Egentlig kom han til Chamonix for å bli bedre til å klatre. Han startet å klatre i 2011.
– Da gikk jeg all inpå klatring. Jeg var mest interessert i trad, jeg ville klatre store fjell. Jeg hadde sett en dokumentar om en som syklet fra Sverige til Everest og klatret opp. Göran Kropp. Han er startpunktet for det hele for meg. Det var kanskje ikke så teknisk utfordrende, men han gjordeiallfall noe.
Etterhvert ble det mer ski enn klatring.
– Jeg kjente ingen forskjell på å gå på skøyter og kjøre ski. Jeg syntes det var samme greia. Men står jo på to kanter.
– Det er derfor du er vant med hardt føre?
– Haha. Jeg har aldri hatt noen problem med å stoppe, slik folk gjerne har når de skal lære ski. Jeg tror det kom fra hockey.
Gjennom ti år i oppveksten satset Jepser hardt på svenskens nasjonalsport.
– Det har jeg mye igjen for. Men etterhvert satt jeg mye på benken. Det er det som er bra med ski. Det finnes ingen benk i skisporten.
Når man intervjuer en svensk Chamonix-basert brattkjører med Salomon-lue, er det én referanse som ligger veldig nær. Andreas Fransson omkom etter at han ble tatt av skred i Chile.
Jesper ser likeheter og forskjeller.
– Han hadde nok aldri hatt en vanlig jobb, 7-4 , slik jeg har hatt. Men han kunne nok mye, sier Jesper.
Ethvert intervju med en brattkjører vil også etterhvert bli en samtale om risiko. Selv er Jesper mer glad i å skille mellom risiko og konsekvens, han synes folk blander. I vår samtale er det flere tematikker som dukker opp.
1. Tid. Når på dagen man er på en linje og hvor lang tid man bruker. Når vi underveis snakker om kjente skiulykker som har skjedd i Chamonix, tar Jesper alltid opp hvor hva klokka var på dagen.
– Vi er ute og trener hele tiden. Det er for å få opp hastigheten, slik at når du prøver noe vanskelig, bruker du så lite tid som mulig på farlige steder. Alltid fort opp, og fort ned. Det er derfor man må trene. Det får ikketa lang tid. Et kvarter ekstra er ikke så nøye, men to timer ekstra ...
2. Hjemmefjell vs. langtur: Jepser peker på at flere av de profilerte skisvenskene som har omkommet i ulykker gjorde det langt hjemmefra. Fransson (Chile, 2014), Matilda Rapaport (Chile, 2016), Fredrik Ericsson (K2, 2010), Tomas Olsson (Everest, 2010).
– Hva tror du om den teorien? spør Jesper.
– Jeg skjønner hva du sier, men det er ganske få datapunkt.
– Man tar jo gjerne litt mer risiko når man drar langt av sted.
– Hvorfor det?
– Fordi da har man bare der og da. Man har kort tid til rådighet, og har ofret mye for å dra avsted.
– Men det dør jo mange folk i Chamonix?
– Ja, men der er det også mye mer aktivitet. Det er flere folk på fjellet, rart om det ikke skulle skje noe. Fordelene med Chamonix er at man kan snu mye enklere. Og du vet at om du snur, kan du kanskje prøve i morgen eller neste uke eller neste sesong. Det er mye enklere å snu når du vet at du kan det. Drar du til Himalaya, har du ofret mye får å dra dit. Så da er jeg overbevist om at man da pusher mer.
3. Snøerfaring.
– Du er på ski i Chamonix over 100 dager hver sesong, mange av dem i bratt lende. Hva tenker du om samlet eksponeringstid?
– Du må være ute og kjenne på snøen, dra opp og sjekke. «Hmm, kjenns ikke bra.» «Vi får boota litt og sjekke». Og så kan man snu. Jeg har snudd mange ganger fordi «den snøen her kjennes ikke helt bra». Du kan gå så mange skredkurs du vil, det handler ikke om det. Man får en følelse for snøen ved å være ute hele tiden og prøve. På et kurs lærer man seg hvordan snølagene bygges, Men du må utfår å se hvordan snøen kjennes.
Årets høst i Norge ble litt anderledes enn de forrige. Jesper tok korsbåndet på en freeridekonkurranse («jeg hadde kjørt så mye bratt, så jeg tenkte at jeg må gjøre noe annet») i mars i fjor.
– Alt bare forsvant hele mitt liv. Fra å gjøre alt jeg vil, til å ikke kunne gå ut av senga. Men jeg har jo vært forberedt på at en dag kommer jo noe til å hende.
Opptreningen har vært lang. Jesper sier også han er lei av å leve sånn i Norge halve året.
– Neste år må det skje en forandring. Det var ekstremt deprimerende i høst. Men så var jeg jo skadet. Det er vanskelig – jeg har bodd ute så lenge at jeg ikke har jobbkontakter igjen i Sverige.
Jesper har vært ambassadør for Salomon, men har ikke hørt fra de siden han ble skadet.
– Jeg skulle gjerne hatt spons så jeg kunne kjørt hver dag i året. Men det har jeg gitt opp, det kommer aldri til å skje. Jeg har aldri helt skjønt det markedet. Hvis jeg kjører med Salomon, hvordan skal det få andre til å kjøpe mer av merket? Jeg skjønner ikke det.
– Kanskje godt å slippe spons?
– Ja, det er jo en heltidsjobb i seg selv det og.
– Men er skikjøringa er så viktig for deg at du kommer til å leve på 15 kvadrat i Lørenskog neste år også?
– Garantert.
Tre om Jesper
Johanna Stålnacke:
– Jesper er som en traktor. Han brøyter snø, all slags snø og hver dag, en maskin på ski. Stopper han opp etter mindre enn 1317 høydemeter er han enten forkjølet eller forelsket.
Nicolai Schirmer:
– Han er veldig rolig og stille. Jeg hadde møtt ham mange ganger i to sesonger før jeg skjønte hvor gnarly han var. Han hadde aldri fortalt hvor han hadde kjørt. Det var egentlig først i fjor jeg skjønte det – det var svart is og stein over alt i klassiskerne, men han og Mikko kjørte alt uansett hvor crappy det var. Vi har bodd i samme bygg, faktisk. Lognan i Chamonix Süd.
Marte Tveten:
– Jesper og jeg var begge på vår første sesong i Chamonix i 2013. Da møtte man en ganske så anonym fyr som var «helt OK» på ski. Nå kan man ikke gå på gata i Chamonix uten at han får en high five fra en eller annen local. En enkel kar å ha og gjøre med, tilbaketrukken, men alltid med en litt sær, intern humor, særlig om «fucking tourists» i Chamonix og «bara att hålla vänster från Aiguillen»
Jesper om ...
SKIPARTNERE
– Det blir bare til at jeg kjører med Mikko Heimonen (finsk brattkjører i 50-årene), for han stoler jeg på.
– Hva er en god skipartner for deg?
– En som gjør det ikke for å kunne skrive om det etterpå.
– Men du kjører jo endel med Jacob Wester (svensk skiproff)?
– Ja, han er proff, men det kjennes ikke som han kjører for å vise det fram
– Kjører du mye solo?
– Nei, det er ikke så artig. Og så er det ikke så bra om det skulle hende noe.
PRUSIK
– Skidåkare i Chamonix bruker ikke prusik (kort tau med låseknute på rapelltauet red.anm.) .
– Hvorfor ikke?
– Går det et skred, sitter du fast i tauet.
– Du vil heller bli dratt med i snøen?
– Ja, heller det enn å henge i tauet.
GOD SNØ
– Folk tror ikke det, men jeg kjører i god snø nesten hele tiden. Man når et metningspunkt. Om man kjører 7-8 runs fra mellomstasjoen på Aiguillen på en dag ... Det blir mye. Jeg står ikke i kø i GM (Grand Montets) for å kjøre løssnø lenger, det gjør jeg ikke.
– Hva er den beste snøen for å kjøre store linjer?
– Når det har kommet bløt snø, og så blir det kaldt på morgenen, slik at fukten i snøen forsvinner. Det er en spesiell type snø, man vet hva det er når man har kjørt den. Det er det ikke ofte man får. Det finnes ingen bedre snø å kjøre i. Det er brattsnø. Slush er også bra, men da er det varmt og farlig rundtomkring.
DET VERSTE HAN VET
– Det verste jeg vet, er når man skal rappellere og det kommer folk på ski over deg som sluffer deg. Det er nasty. Så det prøver jeg å unngå.
HVOR JUNGELTROMMEN ER I CHAM
- Om jeg ser at noen andre har kjørt en linje i dag, da vet jeg at jeg kan gjøre den i morgen. Det er det som skiller kjørerne i Chamonix fra hverandre – de som åpner linjer for sesongen og de som kommer etter. Det er mye vanskeligere å gjøre noe første gang. Det er alltid lettere å følge.
– Hvordan får man informasjon om hva andre har kjørt?
– Instagram.
– Haha. Så hvordan får man vite hva du har kjørt?
– Nei, det er jo som en jungeltromme i Chamonix.
– Hvor skal man gå for å høre den?
– Moö (bar i Chamonix, red. anm.) er vel bra.
