Mons Røisland fra Høvik i Bærum kjørt seg for alvor inn i norske snowboardhjerter forrige sesong. Med X Games-bronse i Aspen og et vinnende vesen, kan man med sikkerhet si at han er Norges nye snowboardstjerne – både i og utenfor bakken. Men det var ikke gitt at det var snowboarder han skulle bli. Fra ung alder, og fram til han var 13 år gammel, satset Røisland knallhardt på alpint. Han var faktisk så god at han vant NM i storslalåm. Det ble også det siste han gjorde.

Da jeg var 13 år konverterte jeg for fullt. Jeg hadde prøvd snowboard første gang da jeg var åtte år, etter en jorda-rundt-tur med familien. Jeg hadde alltid syntes det var gøyere og mer lekent med brett. Jeg fant ikke så mye glede i alpint. Det er mye regler, rutiner og struktur for en unggutt. Når man er åtte år er det det å fryse i en fartsdress man vil. Man vil gjøre akkurat det som passer deg. Det var nok også det som lokket meg til snowboard. Leken og friheten. Også kjørte storebroren min snowboard da. Som alle lillebrødre vil man jo gjøre det de eldre gjør, forteller Røisland.

Annonse

Røisland ble foran 2015/2016-sesongen tatt opp på landslaget, og fikk være med til X Games i Aspen. Der gjorde han det også best av de norske, med bronse.

Det var her Mons Røisland tok bronsen i X games. Foto: ESPN

Når han ser tilbake på drømmesesongen er det uten tvil én ting han husker best.

– Det var helt sykt. Det var surrealistisk. Jeg kom dit som førstegangsdeltaker, og håpet egentlig bare på å lande et run. Jeg visste ikke helt hvor det ville ta meg. Jeg merket at løypa passet meg veldig bra. Da jeg greide å sette sammen de vanskeligste triksene, og landet det i finalen fikk jeg sjokk.  Det verste var at jeg hadde den 3. Plassen så lenge, og det var så mange som kunne ta den fra meg. Det var en rar følelse.  Det er noe jeg alltid har drømt om. Jeg har jo sett bilder av både Horgmo og Ståle. Det har alltid vært en uvirkelig drøm og et mål. Det å kunne føle på det selv var helt vilt.

En av tingene Røisland er livredd for, er å være en såkalt ”one-hit-wonder”, at han hadde flaks i X Games i Aspen i 2016. Han jobber knallhardt for å være på toppen, stabilt. Da X Games kom til Oslo for første gang, klarte han ikke å kvalifisere seg til finalen. Med 9. plass, og 2,5 poeng bak finaleplass, måtte han se finaleshowet på Tøyen fra tilskuerplass. Det likte han ikke.

–  Det var irriterende. Jeg hadde selvfølgelig lyst til å hevde meg etter det jeg gjorde i Aspen. Dessverre var det ikke bra nok, men jeg håper på en ny mulighet. Det hadde jo også vært gøy om det kom slopestyle. Det å hoppe på et stillashopp er ikke helt ideelt. Vi snowboardere vil helst være i fjellet, sier Røisland.

Han jobber seg systematisk gjennom en sesong, med et overordnet mål.

– Jeg vil være en stabil kjører som er på topp stabilt. Jeg vil være en av de som blir sett på som en vinnerkandidat, som man har forhåpninger til at leverer, og som gjør det flere ganger.

19-åringen blir av landslagsledelsen karakterisert som en hardtarbeidende og pliktoppfyllende snowboarder.

– Er det alpintkarrieren som har gjort deg slik?

– Det er godt mulig. Jeg prøver å følge skjemaer og treningsopplegg så godt som mulig, men det er viktig for meg å fortsatt holde på det morsomme. Jeg tror ikke det er dumt å være strukturert, og når jeg trener barmarkstrening for eksempel er jeg det. Men når jeg først står på snowboard prøver jeg å holde motivasjonen oppe ved å ha det så gøy som mulig. Det er viktig å ikke gå lei av det man holder på med. Men når det er konkurranser, er jeg like strukturert igjen. Da må jeg jobbe inn et run, som jeg til slutt skal sette.

Fjoeårrets sesong var den første Røisland opplevde som landslagskjører. Det innebar et stort støtteapparat, mye reising og en konkurransekalender som er større enn noen gang.

– Hvordan trives du med det livet?

­–Jeg prøver å få stått så mye som mulig. Jeg liker det livet. Det er alltid gøy å være på reisefot. Det er tungt til tider, men det gjør meg heller ingenting. Spesielt sånn som nå etter sesongen, hvor det er lek og gøy med kammerater. Man skal ikke være like på spissen.

Som landslagskjører går livet i ett. 

– Men det er gøy med litt trøkk?

– Absolutt. Jeg elsker konkurranser. Det er mye press, og stress. Men når alt det kommer ut til slutt i et godt resultat er det så gøy. Når man lander runnet og ender opp med et bra resultat, er alt mye mer verdt det. Det kommer så mye glede ut av det.