Marit Svarstad Andresen lever for at du ikke skal havne i snøskred

– Se her, dette tynne skarelaget kom fra mildværet i går. Høyere oppe er det dypere ned. Dette er sånt som kan bli et svakt lag og utgjøre en fare i framtiden, men det kan også bli ødelagt av varme og dermed bli ufarlig, siden det er såpass tynt. La oss obs´e denne her, gliser hun med stemmen full av iver.

Marit jobber som snøskredvarsler i Varsom, en 80 prosent-stilling som innebærer mye gåing i fjellet og studier av snø og svake lag, og enda mer kontorarbeid med skriving av selve varselet – det du og jeg leser på varsom.no. Marit er også svært sentral i suksessen med skredkveldene Varsom arrangerer på høsten. Snøskredvarlingen i Norge er et samarbeid mellom Statens vegvesen, Meteorologisk institutt og Norges vassdrags- og energidirektorat.  Bak varselet ligger temmelig nitid innsats fra både snøskredvarslere, meteorologer og observatører, og alle vi andre som melder inn observasjoner av snø og vær med regobs – appen som brukes for å melde inn snøforhold.

– Jeg håper jeg bidrar til at flere kommer seg på flotte skiturer som gir gode opplevelser - det tror jeg vi i Varsom er med på. Vi har blitt en del av toppturkulturen som så mange har kasta seg inn i, sier Svarstad Andresen.

– Hva er det beste med å jobbe med snøskredvarslinga?

– I Varsom er min styrke at jeg har jobbet mye ute med folk og opplæring i nærheten av og i skredterreng. En fordel å kjenne folket ute for å jobbe bedre med formidling av Varsom sine budskap, enten det gjelder et konkret skredvarsel eller snøskredskolen. Det er artig å jobbe for at folk skal forstå hva vi vil formidle, og givende å bidra til at flere får tryggere turer til fjells. Når jeg skriver varsler på varsom.no må det være forståelig for alle, som ikke alltid er like enkelt. Jeg tror Varsom med skredvarsel, snøskredskolen og annet forebyggende arbeid bidrar til å redde liv i vinterfjellet.

400 høydemeter under toppen av Auskjeret er Marit i full gang med å grave i snøen. Hun skulle gjerne vært litt høyere opp for å se på snøforhold og aktuelle skredproblem, men været gjør at vi ikke går høyere.

– Slik er det å være på observasjonstur. En går ut og samler mest mulig informasjon om snøen og om værforholdene, men egen sikkerhet går alltid foran noen ekstra høydemeter, sier Marit. 

Hun graver seg ned til steinura under – det er 71 centimeter – og begynner å studere snøen med forstørrelsesglass og ei svart plastplate med firkantmønster for å bestemme størrelsen på snøkrystallene. Selv om snøføyka står midt i fleisen på henne, så kjører Marit på uten votter og fyller inn informasjon i regobs-rapporten sin på telefonen. Den skal en av kollegene hennes bruke sammen med annen tilgjengelig informasjon, som værhistorikk- og prognoser, satellittbilder, og andre observasjoner, for å formulere skredvarselet senere på dagen.

– Her skjer det noe, sier Marit for fjerde gang mens hun stikker fingrene inn i snøen.

Hun har funnet et lag nummer fire ovenfra i snødekket, og forklarer ivrig hvordan og når det kom. De siste dagene har det kommet masse nysnø, og det har vært både temperaturforandringer og vind. Marit finner flere sorter snø og forklarer hva de betyr, samtidig som hun skjærer løs en søyle som er 30 ganger 30 centimeter. Nederst er et vedvarende svakt lag med kantkornet snø. Den er løs og våt, litt som sukker.

– Nå skal vi kakke litt på denne, og se hva som skjer, sier Marit, og gir siden av søylen et forsiktig dask med spaden, og umiddelbart sklir hele greia ut.

– Oj! Sjekk det der da!

Hele ansiktet hennes lyser opp i et stort glis, før hun med minst like stor iver går løs på en mer omfattende test av snøstabiliteten.

Liefdefjorden, Svalbard, juni 2016: Marit er på jobb som tindevegleder, og guider en gruppe med seks gjester på topptur. Omtrent 800 meter over havet slipper snødekket, og Marit og fem gjester tas av skredet. Ingen blir skadet, men det var en dramatisk situasjon som heldigvis gikk bra.

– En enormt dårlig dag på jobben. Jeg hadde umiddelbart evaluering i gruppa da vi kom oss på beina etter skredet, og ny evaluering og debrief senere. Det er viktig med gode kolleger i slike situasjoner. Jeg fylte ut ulykkesrapport på varsom.no, med fokus på læring, og håper min åpenhet omkring hendelsen har bidratt til læring for andre. Snøen er så uforutsigbar. På Svalbard fikk jeg direkte respons på en dårlig avgjørelse. Det er ofte slik med snø. Du får kun respons dersom du tar en dårlig beslutning – da løsner skredet. Når du kommer ned etter en fin dag på ski er det fort å tenke; i dag gjorde jeg gode vurderinger, det gikk jo fint, jeg løste ikke ut skred. Men det en aldri får svar på er om det er flaks eller en god beslutning. Det vanskelig å vurdere snøforhold og skredfare, en kan aldri være sikker. At noe går bra kan sees på som falsk tilbakemelding. Du kan ha hatt flaks, forteller Marit.

– Hva skjedde i skredet på Svalbard?

– Jeg overså et skredproblem jeg gikk inn i de siste fem meterne opp mot en rygg. Tørr og vindpakka flak løsnet og rev med seg den våte nysnøen jeg trodde jeg hadde kontroll på. Fem gjester og meg selv ble med i et vått skred. Det gikk sakte, men ble skremmende for gjestene likevel.

Svarstad Andresen er åpen om ulykken som skjedde da hun var guide og turleder. Rapporten hennes etter ulykken – som kan leses i sin helhet på varsom.no – konkluderer med at hun var for lite opptatt av forholdene gruppa hadde foran seg:

– Det er lett i ettertid å se hendelsen og de uheldige vurderingene og handlingene som ble gjort. Ingen faktorer er overraskende i etterpåklokskapens lys. Vi vurderte det vi gikk i og hadde for lite fokus på det vi kom inn i, skriver Marit i rapporten.

– Hvorfor ble du tindevegleder?

– Jeg var lenge i friluftslivsmiljøet, og utdannet meg gjennom ulike veier som veileder i friluftsliv, blant annet ved friluftslivsstudiet i Bø. Jeg jobbet ved Nord Norsk Klatreskole i Lofoten og Jostedalen Breførarlag hvor jeg hadde kolleger som var tindevegledere. Det ble en naturlig del av min vei også.

– Hva er styrkene dine i jobben? 

– Jeg er en generalist som liker det meste som innebærer frisk luft og fine folk. Føler jeg er god til å se enkeltmennesket og gruppa som helhet - møte folk der de er og ta de med videre til nye opplevelser og mer læring.  Det beste er å treffe så mange fine folk og jobbe sammen med gode kolleger og kamerater, nyte frisk luft og bruke kroppen fysisk i arbeidshverdagen.

Tilbake i fjellsiden like under toppen på Auskjeret i Sykkylven er Marit i full gang med en utvidet stabilitetstest, en såkalt ECT. Riktignok etter å ha fått på tykkere hansker. Hun har saga fram en søyle som er 71 centimeter høy, 90 centimeter lang og 30 centimeter innover, og begynner å klappe på den ene siden av toppen med spadebladet. Målet er å se om det kommer brudd under spadebladet, og om det forplanter seg i blokka. Ser vi et brudd etter kun få klapp, som forplanter seg bortover blokka, indikerer det et svakt lag med forplantningsevne – altså at det kan være lett å løse ut snøskred. Marit understreker at fravær av slike brudd betyr ikke at svake og skvetne lag ikke finnes andre steder i nærheten. Når hun slår denne gangen skjer ingen ting, men når Marit stikker spaden nedi sprekken bak søylen løsner hele greia på samme vis som forrige test. 

– Spennende! Det er dette svake laget som omtales i dagens snøskredvarsel som et skredproblem fra 800 meter og oppover. Vi er akkurat i grensa høydemessig, så det er muligens mer liv i det laget høyere opp. Regn og mildvær er værforhold som kan smelte i stykker vedvarende svake lag. Det svake laget her skal det nok en del til for å påvirke her nede, men vi vet ingen ting om evnene til det svake laget høyere opp. Sannsynligvis vil det være lettere å løse ut skred på dette laget litt høyere oppe, men også mulig her nede, sier hun.

– Du gir temmelig klart uttrykk for at du elsker å være på ski. Ville du vært like glad i ski hvis det var helt risikofritt uten krav til spesialkunnskapen du har om skred?

– Tja, ja jeg tror det. Det er jo så fantastisk herlig å være ute sånn som dette! Men la meg si det sånn: Om våren, når man må taime skiturene for å få god snø å kjøre i, og som ikke er skredfarlig, da er det veldig artig å sette sammen bitene puslespillet og lykkes med å finne god og trygg snø. Det er så mange faktorer å ta hensyn til; himmelretning, bratthet/vinkel på snøoverflaten i forhold til solinnstråling, høyde over havet, vær, snømengde, årstid, tid på døgnet og masse annet. Når du da lykkes med å finne akkurat det korte tidspunktet på dagen hvor snøen har blitt myk og god å kjøre i, men ikke så varm at det er farlig og skiføret alt for bløtt, det er utrolig tilfredsstillende. Dermed kan jeg ikke si at risikoen ikke har betydning, men jeg tenker mer på godt skiføre. Om det er å finne løssnø uten vindpåvirkning i februar, eller perfekt vårsnø, er det prosesstenkingen frem til de perfekte forholdene som er det artige.

Marit pakker sammen snøsaga, den svarte plata med masse firkanter på, forstørrelsesglasset, spaden og mobiltelefonen. Nok en gang lyser ansiktet hennes opp i et bredt smil – selv om snøføyka står rundt ørene på henne – og hun roper:

– Dette kommer til å bli så fantastisk fint altså! 

600 høydemeter og omtrent halvparten så mange puddersvinger senere er vi nede ved bilen, hvor Marit kan gjøre ferdig regobs´en sin – slik at du, jeg og alle andre kan få en tryggere topptur og finere opplevelse i vinterfjellet.

MARIT SVARSTAD ANDRESEN (40)

Bilde: Martin Innerdal Dalen

Født: Lillehammer

Bor: Ålesund

Har bodd: Lofoten, Bø i Telemark, Alpbach i Østerrike, Davos i Sveits, Volda, Jostedal, Sogndal, Oslo og Åndalsnes.

Utdanning: Folkehøyskole i Lofoten, Master i Friluftsliv fra Bø i Telemark, Pedagogikk i Volda, Fjellspesifikk utdanning gjennom Norges klatreforbund, Norsk Fjellsportforum og Norske Tindevegledere. Har jobbet som lærer ved Lofoten folkehøyskole og Høyskolen i Sogndal. 

Yrke: Snøskredvarsler i Varsom og Norges Vassdrags- og energidirektorat (NVE) og tindevegleder i Norgesguidene AS.