Lars Erik Skjervheim: Norges beste i topptur

Vi ble med Norges beste ultraløper på tur gjennom et postkort i Sogn og Fjordane. Her er historien om Lars Erik Skjervheim, hånda i en geitebæsj og en milliard fluer.

Sist oppdatert 30. juni 2017 kl 21.43

BEST I NORGE: Ingen i Norge slår Lars Erik Skjervheim i sporten topptur – verken med ski eller joggesko på beina. Foto: Tore Meirik

I sin første utholdenhetskonkurranse (langrenn) som barn stupte Lars Erik utmattet over målstreken, overbevist om at dette gikk bra. Den overbevisningen ble ettertrykkelig knust noen minutter senere da mora hans avslørte resultatet.
I ungdomstida kjørte han snowboard og brukte Psycho Cowboy-bukser med lommeboka festa i kjetting i baklomma.
Da han var tjueåtte – det er åtte år siden – klarte han ikke å løpe tre kilometer uten å gå.
I dag er vossingen solid etablert i verdenstoppen i både terrengløp og skialpinisme.

Vi ble med på mini-løpe-ekspedisjon i Aurland, og fikk både fluer, sjokolade, kjesteik, en fantastisk tur gjennom flere postkort og mesteparten av historien til Lars Erik Skjervheim.

– Ja altså, ein må jo ikkje fylgja stigen heile vegen.

Norges beste toppturfyr tviholder i en nokså beskjeden bjørkelegg mens han heiser seg opp en bratt kneik overstrødd med buskas, mose, brennesler og løs stein. Stien er det lenge siden vi har sett noe til, men det er ikke så farlig. Det svir litt på lårene (kort løpeshorts og meterlange brennesler er en karakterbyggende kombinasjon, journ. anm.) og fluene surrer rundt hodene våre. To minutter tidligere skulle jeg støtte meg på en kant for å ikke ramle nedi et juv, og akkurat der jeg plasserte hånda var det 33 grader varmt og urovekkende mykt. Hånda mi sank nedi fersk geitebæsj.

– Jeg har alltid vært veldig opptatt av ekspedisjoner og oppdagelsesferder, og latt meg inspirere av folk som Børge Ousland, Jarle Trå og sånne typer. Tenk å være i så god form at du når som helst kan dra til Nordpolen. Det er tøft. Jeg brukte alle konfirmasjonspengene mine på det dyreste ekspedisjonsteltet jeg fant. Å ferdes langt av garde utenfor allfarvei har alltid vært inspirerende. At det kan bli litt styr må en regne med, forteller Norges beste skialpinist og terrengultraløper mens vi knoter oss opp lia mot Svagrovi, omtrent tusen meter over Aurlandsfjorden i Sogn og Fjordane.

– Det blir en liten ekspedisjon dette også, det gir turen en ekstra dimensjon, gliser Lars Erik.

Fri Flyt skriver flere saker hvert år om skiprofiler. Les flere andre her.

PÅ TOPP: Ingen nordmenn er raskere enn Lars Erik Skjervheim på lange og bratte turer i fjellet – sommer som vinter. Foto: Tore Meirik

Vi ble kjørt med båt til kaia under gården Neste Stigen, omtrent åtte kilometer fra Undredal. Hit går ingen bilvei, og Oddgeir Bruaset har allerede vært innom for å lage «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu» herfra. Men denne dagen er det slett ikke vanskelig å tru, for sola skinner, fjorden og gresset har samme farge, fluene surrer og at dette området står på UNESCOs verdensarvliste oppleves som en selvfølgelighet.

Planen er å løpe tilbake til Undredal, omtrent 1100 høydemeter og åtte kilometer. Noe som kan være et sant helvete i hælene på en fyr som Lars Erik Skjervheim, men slik skal det ikke bli.

– Folk har en tendens til å løpe så jækla fort hele tida. Folk tror jeg bare løper kjempelangt kjempefort. Men det gjør jeg ikke, og nettopp derfor har jeg aldri vært alvorlig skadet. Skal du trene mye må du trene rolig. Hvis du skal gønne på hele tida, så må du trene sjelden. Hvis ikke blir du skadet, sier Lars Erik mens vi går – ja, går – opp stien.

Han har aldri hatt noen trener – med unntak av noen økter før VM i terrengultra – og aldri gått idrettsgymnas. Lars Erik Skjervheim er stort sett selvlært ved hjelp av Google, Youtube og den slags, og akkurat denne dagen er han litt sliten etter å ha vunnet et terrengultraløp på Senja et par dager tidligere.

– Etter en konkurranse hvor jeg tar meg helt ut, trenger jeg en ukes tid på å føle meg tilnærmet normal igjen. Etter en tre ukers tid er jeg vanligvis klar for nytt løp. I dag er jeg ganske stiv og støl, sier han.

I den bratte lia opp fra fjorden går jeg bakerst og lar meg fascinere av leggmusklene til den vesle fyren foran. Vi er riktignok omtrent like høye (Lars Erik er 176 cm), men han veier selvsagt betydelig mindre (mellom 61 og 65 kilo). Likevel ser det ut som om muskelen på baksiden av leggene hans skal eksplodere. Forholdet mellom bredden på leggmuskelen og kneet minner om underarmene vs albuen til Skipper´n.

EKSPLOSJONSFARE: Det mangler ikke på muskler i leggene til 176 centimeter høye og 61 kilo tunge Skjervheim. Foto: Tore Meirik

Lars-Erik Skjervheim er norgesmester i både skialpinisme (mange ganger) og terrengultra (en gang). Ultra betyr forresten lenger enn maraton – altså løping (langt) over 42,2 kilometer. Skialpinisme er topptur i konkurranseformat, en idrett på størrelse med langrenn i alpelandene, og i ferd med å bli prøvegren i OL.

Den 36 år gamle vossingen er i verdenstoppen i begge sportene. En fjerdeplass fra en skialpinisme-verdenscuprunde i Italia og 12. plass i VM i terrengultra i Portugal i fjor er hans beste internasjonale resultater. Konkurrentene hans er profesjonelle utøvere, mens Skjervheim jobber som brannmann i Bergen for å få endene til å møtes. Det gjør de ikke helt, foreløpig har veien inn i verdenstoppen i rando og terrengløp vært et økonomisk minusprosjekt.

– I fjor ble jeg sørenmeg norgesmester i motbakkeløp også. I veteranklassen vel og merke. Jeg begynner visst å bli en gæmlis, ler Lars-Erik, mens vi sitter på kafeen ved kaia i Undredal og prater om oksygensport og spiser kjesteik (det er altså lokal geit).

Da Lars Erik Skjervheim var 36 år gammel var har han klar på at han var i sitt livs form.

OPPOVERBAKKE: Landets beste motbakkeveteran i ferd med å forsere en motbakke. Foto: Tore Meirik

Fjorårets gode resultater har inspirert Lars Erik til å gønne på videre, både med løping og ski – selv om han føler Norges Skiforbund ikke er særlig interessert i å backe han opp.

– Jeg søkte Olympiatoppen om utøverstipend basert på fjerdeplassen i verdenscuprunden i fjor. Kravet for å få støtte var gode plasseringer i verdenscup eller lignende konkurranser. Men søknaden ble avvist, og selv etter å ha etterlyst svar føler jeg ikke jeg har fått noen ordentlig forklaring. Det er ikke snakk om så voldsomt mye penger for dem, men veldig mye for meg, og en fjerdeplass i en verdenscuprunde skulle vel være innafor. Men tydeligvis ikke. Jeg føler ikke at Skiforbundet eller Olympiatoppen har noe som helst å komme med som kan gjøre meg til en bedre utøver. Det er synd, forteller Skjervheim engasjert.

– Hvor langt framover tenker du, hvor lenge kan du holde koken på dette nivået?

– Jeg har alltid tatt ett år av gangen, og det gjør jeg fortsatt. Til vinteren blir det full satsing på ski. Jeg føler ofte at jeg har nådd et slags maksnivå, at nå klarer jeg ikke å bli bedre. Men så blir jeg det likevel, og den følelsen er nok grunnen til at jeg aldri har lagt veldig langsiktige planer.

Skjervheim er tidenes beste, norske utøver av sportsgrenen skialpinisme, og han har trent mye og målrettet i mange år sammen med Malene Haukøy, som er kvinneutgaven av han selv. De har begge trent masse sammen, og på mange måter videreført arven etter Ola Hovdenak og Ola Berger, som var de beste, norske utøverne før Lars Erik og Malene.

– Vi har lyktes i å ta treninga og nivået et hakk opp fra Ola og Ola, som på mange måter banet vei for oss. Med gode resultater og tradisjoner i både alpint og langrenn har Norge alle muligheter til å bli en toppnasjon i skialpinisme. Derfor skulle jeg ønske vi ble tatt litt mer på alvor, sier Skjervheim.

– Her blir stien litt flatere og bedre. Kanskje vi skal gi på litt, og prøve å bli kvitt fluene?

Oppe på ryggen 1100 meter over Aurlandsfjorden er det så vindstille at fluene holder stand, selv om vi er over tregrensa. Fram til nå har vi stort sett gått eller løpt ganske sakte, men nå virker det som norgesmesteren skal gi på litt. Det er bare snakk om noen hundre meter på flat sti, så jeg akter å forsøke å henge på. Etter omtrent to meter er Lars Erik langt foran, og å holde farten hans uten å gå på snørra er bare å glemme. Han plasserer føttene lekende lett på riktig sted til enhver tid, og nærmest flyr over steinene. Til og med halvparten av fluene har gitt opp når han endelig stopper og finner fram ei svær sjokoladeplate. Mens vi nyter utsikten mot noen av verdens vakreste fjell og fjorder forteller Lars Erik om starten. Den kom seint og var ganske dårlig.

KONKURRENTENES UTSIKT: Prøv å heng på denne ryggen på smal sti med løpesko. Lykke til. Foto: Tore Meirik

– Jeg bodde i Bergen og ville prøve å komme i litt form for å kunne dra på litt lengre og mer kompliserte turer i naturen. Tidligere hadde jeg hoppa en del fallskjerm, og vært bitt av yoga- og meditasjon-basillen. Fallskjermhoppinga kutta jeg etter hvert ut, og yogagreiene droppa jeg da alternativitetene til han yogien tok litt overhånd. Da begynte jeg å løpe. Jeg var 28 år, og klarte ikke å løpe en tre-kilometers runde i Bergen uten å gå.

– Hæ? Det er jo bare åtte år siden?

– Ja, det er vel det. Men jeg holdt nå på, og oppdaget etter hvert at løpinga gikk bedre og bedre. Et par år senere løp jeg noen konkurranser, og det gikk trått i starten, men etter hvert ble det bedre. Så begynte jeg å gå toppturer om vinteren for å holde løpeformen ved like. Jeg har nærmest vokst opp i skisenteret på Voss, og alltid kjørt ski. I 2014 var jeg med på en randokonkurranse i Tromsø, og da oppdaget jeg at hadde noe å stille opp med mot de beste. Dette var på slutten av den andre sesongen min med skialpinisme, og etter det forsto jeg at jeg hadde noe i dette sirkuset og gjøre. Da ble det full satsing på ski, og etter hvert løping. Men jeg er helt selvlært.

– Hadde du noe grunnlag fra utholdenhetsidrett som yngre, eller starta du på scratch?

– Ikke noe grunnlag nei. Jeg var med på en langrennkonkurranse da jeg gikk på barneskolen. Jeg tok meg helt ut, stupte utslitt over mål og var overbevist om at dette gikk bra. I bilen på vei hjem spurte jeg muttern hvilken plass jeg kom på. Da hun svarte sisteplass ble jeg veldig skuffet og mista motivasjonen fullstendig. Da ble det snowboardkjøring i terrengparken og store bukser en periode i stedet.

LES OGSÅ: UTE har testet Polar v800

SEN START: Han starta seint, men likevel tok det ikke mange årene for Lars Erik å nå verdenseliten. – Jeg mener alvor, men jeg kjører ikke noe knallhardt havregrynsregime. Det er lov å kose seg med sjokolade på tur, sier han. Foto: Tore Meirik

I dag løper og går Lars Erik mellom 30 000 og 45 000 høydemeter hver måned, hele året gjennom. Totalt tusen timer i året, omtrent halvparten med ski. Ofte i store og bratte fjell, med lite utstyr. Noen ganger i eksponert terreng. Ikke alle er like begeistret for den slags.

– Jeg merker jo at det snakkes negativt innimellom. De sier det ikke direkte til meg, men det er ikke alle som syns jeg driver med den rette formen for friluftsliv. Men vadmelsnikkers, ullgenser og pakkrammesekk med full vinterutrustning i juli funker ikke for det jeg driver med. Mennesket er en komplisert og mangefasettert skapning, og jeg mener man må respektere at folk har forskjellige måter å gjøre ting på. Jeg er mer til fjells enn de fleste og selv om jeg liker en viss risiko og spenning, så vet jeg hva jeg holder på med. Andre har ikke noe med å dømme meg for det, slik jeg ikke dømmer dem.

– Har du noen gang havnet dramatiske situasjoner?

– Nei. Noen ganger har jeg vært plasser jeg ikke burde vært, og oppdaget det litt for sent, men det har aldri gått skred eller noe sånt. Men det er jo også slik at jeg har fått mye av erfaringen min. Ved å gjøre småfeil, tatt lærdom av de og fått ærefrykt for naturen og en forståelse av at den lever sitt eget liv med sine fysiske lover som fungerer uavhengig av meg, mine motiver og mitt følelsesliv. Det er aldri noen garanti, naturen kan være lunefull, og jeg etterstreber alltid å ha margin på det jeg gjør.