Intervjuet med Kjetil Jansrud ble gjort i forbindelse med 2013-utgaven av Fri Flyt Skiguiden og topp resultater sesongen i forveien. Påfølgende vinter gikk ikke helt etter planen. Jansrud røyk korsbåndet under VM i Schladming. Det skulle vise seg å bli hans vanskeligste comeback noensinne - for det har blitt noen oppgjennom åra. Men så gjorde han det umulige. Jansrud «det medisinske miraklet» smalt til i Sotsji med OL-gull i super-G. 28-åringen fra Vinstra, som har levt et liv i skyggen av landsmann, venn og konkurrent, Aksel Lund Svindal. 

 

Annonse
OSLO, 9. OKTOBER 2012:  Etter ti andre- og tredjeplasser ble det endelig seier på Kjetil Jansrud på Kvitfjell forrige vinter. Nå håper han det har løsnet for godt - og at de nye forskriftene fra (FIS) ikke tar knekken på sporten han er så glad i. 

 

Han er en stor mann,Kjetil Jansrud. På grensen til påfallende stor. Det er ikke mye plass til overs når skuldrene hans passerer en dør. Lårene er ikke mindre imponerende. 96 kilo fordelt på 181 cm. Vi kjenner igjen byggestilen fra andre norske alpinstjerner. Et resultat av ekstremt mye trening og tilgang på god mat. Fri Flyt treffer ham på Ullevål en tirsdag ettermiddag i oktober. Kjetil kommer rett fra treningsøkt nummer to. En dag som starter brått for 27-åringen for Vinstra, med dopingkontrollen på døra. Et sikkert vintertegn. Det er siste uke med barmarkstrening før han og resten av landslaget reiser til Østerrike for å gjøre seg klar til verdenscupåpningen i Sölden og starten på et maraton med nesten 50 konkurranser.  

Fjorårsesongen kunne ikke sluttet bedre for Kjetil Jansrud. Seier på Kvitfjell og flere pallplasseringer i fartsdisiplinene har gjort ham mer motivert enn noensinne. Mange år med skadeproblemer er glemt. Det er på tide å komme seg ut av skyggen til verdens beste alpinist, Aksel Lund Svindal. Det er på tide å vise verden at det er fler enn Aksel Lund Svindal som kan kjempe om sammenlagtseieren i alpint. Men det finnes en større skikkelse i det profesjonelle sirkuset enn Aksel. Den heter FIS og gjør akkurat som den vil. Skiløpernes egen organisasjon. I fjor ble det skrevet nye regler om skienes konstruksjon med formål om å få ned farten på løperne og dermed redusere skadeomfanget. Konsekvensene er små i super g og utfor, men for storslalåm vil følgene bli monumentale.  

 

– Jeg håper at det har løsna nå, at det ikke blir ti nye andre- og tredjeplasser før jeg vinner igjen. Det er lettere å ta steget opp til toppen hvis du allerede har vært der.

 

Siden sesongavslutningen,og regelendringene fra FIS, har skiutviklere og utøvere gått i uvisshet om deres ski holder mål sammenliknet med konkurrentene. To ganger har de høye herrer i forbundet forandret regelverket
underveis, og sendt ingeniørene tilbake til tegnebrettet, sammen med millioner av kroner ut av vinduet. 

– Skisponsoren min, Head, klarte å lage et par ski som fungerte omtrent som de vi hadde utfra det første reglementet som ble lagt frem, men med de begrensningene som foreligger nå er vi ganske langt unna. Om noen skulle komme med en ski som er mye bedre, er vi igjen tilbake på null - og et hestehode bak de andre produsentene. Det kan også være at noen klarer å tilpasse seg teknikken bedre enn andre, sier Kjetil. 

 

NORSKE BYGGEKLOSSER: – Tyngde er vår venn. Fett er fart, men muskler er enda mer fart, sier den sympatiske muskelbunten. Foto: Frode Sandbech

  

– Vil mannen i gata se forskjell på kjøringa?

– Det tror jeg. Det kan sammenliknes med at Formel-1 gutta må kjøre rundt i en Fiat Punto. Det vil ikke lenger representere det råeste. Hvis du går i skiutleia på hvilket som helst skisenter, får du mye fetere utstyr enn det vi nå må bruke. Hvis du skal ha en ski til å svinge, så må den bøyes. Det er derfor vi har innsving. Mer innsving vil gjøre at skien svinger mer. Regelverket innebærer begrenset innsving, slik at det blir vanskeligere å svinge. En bred tupp vil lede deg gjennom svingen. Nå har vi fått en begrensning på hvor bred tuppen kan være, men ikke på bakskia. Det innebærer at vi må bruke mye mer av bakskia. I stedet for å lede deg frem, så må en trykke mer fra helen. 

Hvis du står over skiene som før, vil du kjøre rett frem. Det strider mot all logikk i forhold til skader og estetikk. 

– Er du forbanna på FIS?

– Jeg liker ikke endringa i det hele tatt. FIS sier de har forskning som underbygger regelendringen, men det er suppe. Det holder ikke mål. Konsekvensen kan bli flere skader. Teknikken innebærer at du må legge trykket mer bak på skia, sånn at påkjenningen på knær og rygg blir mye større. Det blir spennende å se om vi går inn i en sesong full av skader som potensielt kan ende folks alpinkarriere. Jeg er redd for det. 

– Er det noen som støtter FIS i det hele tatt?

– Alle topp 30 løperne i storslalåm skrev under på at vi ikke vil ha dette utstyret. Her har FIS gått imot ønsket til nesten alle løperne og overstyrt fra høyeste hold. Det går en del rykter, men et faktum er at østerrikerne har presset mye på for å få igjennom dette.

   

– Er det ikke skuffende at ikke løperne har klart å stå imot FIS?

– Problemet er at løperne ikke er organisert. Vi kunne vel i prinsippet ha streiket, men det vil alltid være en som faller for fristelsen og bestemmer seg for å kjøre. 

  

– Jeg liker ikke endringa i det hele tatt. FIS sier de har forskning som underbygger regelendringen, men det er suppe. Det holder ikke mål.

 

Under worldcupen i Sotsji i år fikk Kjetil en smekk etter en litt for «leken twitteroppdatering». Traseen var gjennomvanna med is fra start til mål. Løypa var i tillegg ekstremt vanskelig. Kjetil hintet om vodkafulle løypefunksjonærer, og etter omtrent ti minutter fikk han en telefon fra treneren om å slette meldinga. En melding som ikke var spesielt godt mottatt hos FIS.

– Hva kunne skjedd? 

– Jeg kunne sikkert fått bot. 

– Er det folk i sirkuset som har fått bot fra FIS?

– Det var snakk om at Ted Ligety skulle få bot fordi han var så hard med de på Twitter i forbindelse med regelendringene. Faktisk kom det nettopp en ny regel om blasfemi i FIS. Det er ikke er lov å kritisere FIS uten å være saklig. Twitter og Facebook er ikke ansett som saklige medier. Sanksjonen kan være startnekt, dårligere startplass etc. Jeg synes det er synd. Det burde være takhøyde for å spøke og komme med kritiske innspill til de som styrer idretten din. 

 

VIL HA MER: Da Fri Flyt møtte Jansrud høsten 2012 drømte han om sammenlagtseier i verdenscupen. Et røket korsbånd satte en effektiv stopper for den det målet. Men neste sesong bør nok Bode Miller og kollega Svindal være litt ekstra obs på de fintfølende stålkantene til OL-vinneren fra Vinstra. Foto: Frode Sandbech

 

– Du er ganske aktiv på Twitter? 

– Som idrettsutøvere har vi en begrensa arena å nå folk på. Hvis du ikke blir intervjua, har du to minutter å vise deg fra på. Det er fra start til mål. I tillegg til Instagram er Twitter et kult medium der vi kan legge ut bilder, snakke med folk og gi følgere et innblikk i hverdagen. Det er vanskelig med profilbygging om du skal gjøre det bak et par briller med hodet inni en hjelm.

Aktiv har Kjetilalltid vært. Da han var liten drev han med alt fra skihopping til badminton, judo, fotball og langrenn. Men da han var 13 mente faren at Kjetil måtte ta et valg. Når han til slutt fikk lagt fotballen på hylla som 15-åring var det bare en vei for vidundergutten fra Vinstra. Kjetil reiste, konkurrerte og satset hardt sammen med tre andre alpinister i den lille renngruppa som ble ledet av Kjetils far, Jan og Amund Rudi. Et drømmelag som resulterte i uvanlig god uttelling. Tre havnet på lansdlaget, to av de på europacuplaget, en ble juniorverdensmester - og det var ikke Kjetil.

 

– Som oftest mener jeg det er vanskelig å erstatte foreldre i de tidlige treningsfasene, fordi den personlige interessen og iveren foreldre har ovenfor sine egne unger er vanskelig å finne i en vanlig trener. Faren min hadde alt-mulig-rolla. Han var trener og motivator helt til jeg kom inn på landslaget som 16-åring. 

 

– Hva med resten av søskengjengen din. De så ikke så mye til pappa, eller?

– Vi er fire, og alle fikk muligheten til å være med på ski. Men de synes ikke det var like gøy som meg. Han fikk naturligvis ikke tid til å følge opp dem like mye. Sånn sett har jeg vært veldig priviligert i flokken og fått mye av pappa sin tid. Heldigvis har det blitt folk av de og, da. 

Kjetil var utvilsomt et talent da han entret verdenscupsirkuset i 2006, med seier i både slalåm- og storslalåmcupen, samt sammenlagttittel i Europa-cupen. Men så kom skadene. En brukket tommel med påfølgende prolapser i ryggen gjorde ham til tilskuer en sesong. Da han kom tilbake, havnet Kjetil bakerst i rekka med dårlige startnummer. Plutselig var det ikke gitt å kvalifisere seg til andreomganger. Veien opp var lang. Det var en vekker. Han gikk fra å være den beste i sin klasse til å være den ujevne, så en joker som «folket» ikke kunne stole på at ville forsvare det norske flagget. Kjetil er en født optimist og har aldri hatt motivasjonsproblemer, men dette krevde mye. To, tre år. Og da Aksel skadet seg etter fallet i Beever Creek var det for første gang på mange år ingen til å forsvare Norges ære.  

– Hvis du den gang hadde visst hvor tung og lang denne prosessen skulle bli, hadde du likevel valgt å fortsette? 

– Ja, definitivt. Det er ski jeg vil drive med. Vi har et veldig bra medisinsk apparat rundt oss. Nå som jeg er tilbake, så er det helt klart verdt det. Det var bra å få OL-medaljen i Vancouver 2010 som kunne henges ved siden av den lange skadeperioden.

 

SOSIAL TYPE: Jansrud på fritida er ivrig på Twitter og Instagram. Foto: Frode Sandbech

 

– Du fikk 10 andre- og tredjeplasser før seieren i Kvitfjell? 

– Når du havner på pallen for første gang er det gøy uansett, men alle som driver toppidrett har et ønske om å vinne. Det samme gjaldt meg. Samtidig var det todelt. Nivået er høyt, og det er ikke gitt at du kommer på pallen hvert renn. Men i alpint, så får du det du fortjener. Det var uansett en prosess mot å bli bedre på ski. Grunnen til at jeg ikke vant, var fordi jeg ikke var god nok. Bare nesten. 

– Men så kom den første verdenscupseier i Kvitfjell. Hvordan føltes det? 

– Jeg håper at det har løsna nå, at det ikke blir ti nye andre- og tredjeplasser før jeg vinner igjen. Det er lettere å ta steget opp til toppen hvis du allerede har vært der. 

– Føler du at Aksel opptar mye av ressursene på landslaget, slik at dere andre kommer i skyggen? 

– Han tar mye ressurser. Men det gjør jeg også. Det er egentlig helt naturlig. Skiforbundet lever av de som gir resultater. Både Aksel og jeg trenger den støtten vi kan få for vinne. Aksel er den største stjerna, men det å være i
mediaskyggen hans er uansett bare digg. I alle år har alt stått og falt på Aksel. Nå setter han nok pris på å dele oppmerksomheten.

– Du er ikke redd for å være kjendis? 

– Vi er jo prisgitt de som skrur på tv-en lørdag og søndag og ser på renn. Jeg har et ganske avslappet forhold til det der. Ikke plagsomt i det hele tatt. Men jeg kan love at jeg ikke er den som stiller opp i alle mulige tv-programmer, aviser og magasiner. Jeg vil være kjent for idretten min, ikke noe annet.

– Hvordan får du denne alpinkroppen? 

– Tyngde er vår venn. Fett er fart, men muskler er enda mer fart. Krysningspunktet mellom dynamikk, balanse og koordinasjon kontra tyngde er flytende, men den går en plass. Vi har jo dessuten en tradisjon for biffer i norsk alpinsport. 

– Hvor ofte trener du?

– Jeg trener hver dag. To økter om dagen bortsett fra lørdag og søndag. Noen ganger tre, andre ganger én. Det er det jamne som drar. Vi driver med både aerob og anaerob trening. To, toogethalvt minutt med Wengen-utfor krever sitt. 

– Hvem er sterkest på toppidrettssenteret?

– Olaf Tufte. Han er helt vill. Du har toppidrettsnivået i Norge, også har du Tufte-nivået. Alexander Dale Oen var også blant de råeste. Som alpinister har vi i prinsippet bare mai til august for bygging av muskler. Da blir det umulig for oss å bli like sterke som spesialistene. Andreas Torkildsen tar for eksempel 200 kilo i benkpress. Det kan vi bare glemme. Aamot var råest i ironmantesten i sin tid, men den røyk nettopp til 21-år gamle Emil Holmeide Blattmann. Det er imponerende. Ellers er Aksel med sine 103 kilo råsterk. Lars Myhre hadde, ihvertfall før, stemplet som den sterkeste i hele verdenscupen. 

– Hender det at dere blir med på festen som følger sirkuset?

– Vi er i enhelt annen modus. Det er 40-50 renn i løpet av sesongen, og det er ikke rom for å holde ut om man ramler utpå. Men for mange av de som satser på enkeldisipliner, er situasjonen litt annerledes. Det er varierende grad av seriøsitet i den businessen her og. Hvis vi skal sprelle fra oss, blir det på vårparten.

– Aksel har inntatt frikjøringsarenaen med flere roller som storfjellskjører i Field Productions. Har du noe interesse for det?

– Prinsippmessig er det jo det som er skikjøring. Det er noe av det morsomste jeg gjør. Men det et spørsmål om tid. Jeg kan ikke ta meg to uker i Revelstoke. Mulighetene byr seg for eksempel på pudderdager arrangørene velger å avlyse renn, og jeg har et par fatskis liggende i bilen. Det som holder meg mest igjen er risikoen for skader. Hvor surt er ikke det, å skade seg under frikjøring når jeg egentlig kunne ligget i sofaen hjemme og lade opp til neste renn. Jeg hadde blitt hudfletta. 

–Aksel tar jo den risikoen?

– Han gjør jo det, men det er på våren når sesongen er over. Får du en skade to uker før VM, så er du et kjøtthue - og den risikoen tar han ikke. 

– Så etter sesongen kunne du også blitt med?

– Det hadde vært dritkult. Jeg har faktisk aldri kjørt skikkelig storfjell, og det er virkelig noe jeg kunne tenkt meg. Det ser helt nydelig ut. Det er jo begrenset hvor mange år jeg kan ha en alpinkarriere, men storfjell kan jeg forhåpentligvis drive med lenge. 

 

Foto: Frode Sandbech

 

KJETIL JANSRUD

Kjetil Jansrud er født 28. august 1985 i Stavanger og oppvokst på Vinstra i Gudbrandsdalen. Hjemmeanlegget var Gålå, og han konkurrerer for Peer Gynt Skiklubb. Faren Jan Jansrud var både trener og motivator for Kjetil helt til det unge talentet kom inn på landslaget i 2006. Samme året var han med i sitt første OL (Torino, Italia). Under storslalåmkonkurransen brakk han tommelen og ble satt ut av spill resten av sesongen. Påfølgende sommer fikk Kjetil prolaps i ryggen og igjen satt ut av spill. Det ble en lang vei tilbake.