Første gang vi laget portrettintervju med norsk-amerikaneren, som nå bor i Utah, var i 2004. Her er intervjuet med 18 år gamle Grete Eliassen:

På Gretes klode

Annonse

Hun kjører på ski nedover rekkverk og reiser verden rundt på sponsorenes regning. Grete Eliassen (18) er Norges fremste frikjøringsstjerne. 

Det er et merkelig syn for de forbipasserende. 

Et par kvartaler fra Alexander Kiellands plass i Oslo foregår det skikjøring i oktober. Ikke fordi snøen er kommet tidlig, men fordi noen absolutt vil. Et skaberakkel av et stillas, bygget av paller og rekved er stablet over et trappegelender. Is fra en hockeyhall sørger for et minimum av gli i tilløp og landing. 

Stålkanter gnisser mot stålgelenderet.

– Damn.

En lys hestehale stikker ut av hjelmen. Grete Eliassen fyker av railen rett før det andre knekkpunktet, slik at hun havner i steintrappa. Et skrubbsår på det venstre kinnet forteller om et tidligere mislykket forsøk. Men det er ikke snakk om å gi seg.

Nå funker det. Baklengs landing på den skitne snøen, som går over til gjørmete gress.

– Yess!

Grete Eliassen er ute med gutta. For å "hit some rails", som det heter. Sist vinter fikk hun det absolutte gjennombruddet, med seier i Rip Curl Freeski i Saas Fee og US Open i Slopestyle i Aspen. 

– Jeg har hatt så mye fri fra skolen at jeg må være litt hjemme framover. I sommer var jeg to uker på Windell´s camp i Mount Hood, og så har jeg vært ni dager på New Zealand for å teste klær, forteller hun.

Det er omsider blitt så mørkt at selv ikke de ivrigste av de ivrige orker å fortsette å kjøre rekkverk i hovedstaden. Vi har satt oss på en kafé.

– Alle de beste snowboarderne og jibberne pleier å reise til Mount Hood om sommeren. Hvordan er det der?

– Det er fantastisk, med en veldig bra park. Windell´s er verdens beste skicamp.  

– Hva gjorde du?

– Jeg var coach in training, som betyr at jeg kunne kjøre ski som jeg ville på dagene. Siden jeg er under atten, kunne jeg ikke ha ansvaret for en treningsgruppe. Alle er som en familie. De yngste var ni år gamle og de kom fra hele USA. Jeg hadde ansvaret for å passe litt på noen av de yngste, var inne hos dem og ga godnattklem og sånn.

– Og så New Zealand?

– Ja! Det er et fantastisk land. Så mye spennende terreng. Vi var på flere steder, noen av dem var nesten helt uten turister. 

Lillehammer-jenta er til daglig elev på skigymnaset i Oppdal. Guttene hun kjører på ski sammen med kan bare drømme om sponsoravtalene hun har og stedene hun får reise til. De kan eventuelt trøste seg med videospilleren, og se en av skifilmene Grete er med i.

– Jeg ville kjørt like mye på ski om jeg ikke hadde hatt en eneste sponsoravtale. Det er ikke pengene som driver meg Jeg innser at jeg har vært veldig, veldig heldig. Det beste er at jeg får lov til å reise og se nye steder, og kjøre på forskjellige typer snø.

Ved nabobordet sitter Odd Eliassen, Gretes pappa, og følger halvveis med på hva vi snakker om. Gretes mor og far var stolte alpinforeldre, da datteren suste fra konkurrentene mellom røde og blå portflagg. Hun ble så god at hun vant junior-VM i super-G. 

Foreldrene var mer skeptiske da hun forkynte at retningen på skikarrieren skulle endres fullstendig. De fryktet et ustrukturert sirkus med dop og festkultur. 

Nå må de lett måpende følge med på at datteren blir en slags verdensstjerne.

Nå henger, symbolsk nok, den gamle fartsdressen bak i bilen. 

Den skal selges. Familien har forlengst funnet seg til rette med at det er løstsittende skimote som gjelder.

Triumfen i US Open i Aspen holdt faktisk på å bli ødelagt av familiekos.

– Jeg var ute og kjørte på ski sammen med moren og tanten min. Det gikk så sakte med arrangementet, og jeg fikk beskjed om at jentene ikke skulle starte før klokken seks. Så vi stakk over i en annen del av anlegget. Da jeg kom til start var jeg egentlig for sein, alle de andre jentene hadde kjørt, forteller hun.

Heldigvis fikk hun lov til å starte. Mens moren og tanten tok plass som tilskuere dro Grete til med 360 mute, 540 critical, 720 phil grab og tre rails. Stødig som en påle. 

– Jeg hadde aldri kjørt en sånn linje før, vi har jo ikke sånne parker i Norge, sier hun.

– Ble du overrasket over at du vant?

– Ja litt. Eller, jeg ble vel ikke så veldig overrasket. Jeg hadde høye mål.

Kristi Leskinen. Sarah Burke. Det er de fremste kvinnelige stjernene på ski med tupp i begge ender. Grete har slått dem begge i konkurranser. Men hun treffer stadig flere gode jenter. I Norge tok det flere år før hun så en annen jente som gjorde triks i lufta på twintip. Men nå kommer de. 

– Noen av dem sender e-post og spør om råd. Det er veldig moro, sier hun.

I vinter skal hun kjøre den nye FIS World Cup i halfpipe og US Open. I tillegg til filmjobbing. Hun kunne vært med på mer. Men det går ikke an å krysse Atlanteren hver eneste uke.

– Jeg prøver å lage en plan for i år. Jeg går fortsatt på skole, og kan ikke finne på altfor mye.

Strengt tatt er det ikke for å lete etter rekkverk Grete og faren er kommet til hovedstaden. Hun skal ta en prøve, i forbindelse med innlevering av søknad om studieplass. Grete har tenkt seg til Universtity of Utah i Salt Lake City, til den fete parken i Park City og pudderdynene i The Cottonwood Canyons.

– Planen er å studere i Utah i fem eller seks år. Det er et bra sted, om man vil kjøre mye på ski. 

– Hva med å slutte med skole, og bli profesjonell skikjører?

– Jeg trenger å gjøre noe annet ved siden av skikjøringen. Da jeg drev med alpint, likte jeg å jobbe med lekser om ettermiddagene. Jeg trenger et eller annet for å koble ut. Dessuten vil jeg jo ha muligheter senere i livet, sier hun.

Grete Eliassen vil ikke føle seg som noen vanlig utenlandsstudent i Utah. Fram til hun var 13, bodde hun i Minnesota. Hun var god på ski allerede da hun suste ned den vesle bakken i Lutsen Mountain i Minnesota. 

Faren minnes at det var snakk om den nye Cindy Nelson, Minnesota-jenta som vant OL i 1984. Siden er det ikke kommet så mange alpinstjerner fra flatbygdene i Midtvesten.

– Om jeg hadde fortsatt å bo i Minnesota, ville jeg neppe hatt alpinkarrieren. Men jeg husker at treneren min kom med twinipski og at jeg var veldig interessert i det. Så antakelig ville jeg drevet med det samme som i dag, sier Grete.

– Regnes du som norsk eller amerikansk i USA? 

– Folk der borte regner meg som en norsk jente. De tror vel bare jeg har jobbet litt ekstra med engelsken. Jeg prøver å være begge deler. Det kan være vanskelig for europeiske kjørere å komme inn på det amerikanske markedet. 

– Hva nå? Blir du helt amerikansk, slik at vi mister deg fra det norske skimiljøet?

– Nei, nei. Det vil ikke skje. Det er jo her jeg har gjengen min.

Så hopper vi fram til 2011, da Fri Flyts Hans Petter Hval intervjuet 25 år gamle Grete:  

VERDENS BESTE GRETE

Grete Eliassen går  i bresjen for å heve nivået til jenter på ski. Hun vil ta sporten til nye høyder. Bokstavelig talt.

Da Grete Eliassen var 16 år kjørte hun switch forbi portene ned mot mål i sitt siste FIS-renn som alpinist. Hun markerte slutten på racingkarrieren, men fikk raskt tronen som Norges og kanskje verdens jibbedronning. I år skal hun igjen delta i et i FIS-mesterskap. VM i slopestyle og halfpipe. Det aller første verdensmesterskapet for jibberne. Og på brystet skal hun ha det norske flagget. For selv om Grete noen ganger må lete litt etter de norske ordene når hun snakker, nøler ikke den norske og amerikanske statsborgeren når hun flyr gjennom terrengparkene. Grete tok sin første X Games-medalje da hun gikk i andreklasse på skigymnaset i Oppdal, og sin seneste i 2010. Samme år satte Grete verdensrekord i høydehopp på ski for jenter med et svev på godt over ni meter. Hun er en av de aller, aller beste kvinnelige skikjørerne i slopestyle og halfpipe. Men det bryr ikke Grete seg så mye om så lenge hun kan ta snøscooteren på lasteplanet og kjøre pudder hjemme i Utah. Det er der hun vil bli husket fra. Og som Beyoncè Knowles i Destinys` Child ber hun oss nå om å si navnet sitt. Say My Name. I sitt toårige filmprosjekt sammen med flere andre kvinnelige skikjørere vil hun vise en hel skiverden at det er frikjører hun er. På ekte snø, på ekte fjell – ekte skikjøring, som teamkollega i Oakley, Tanner Hall beskriver frikjøring på ski.

– Hvorfor valgte du den tittelen Say My Name?

– Det er to grunner til det. For det første er det nesten ingen som sier navnet mitt riktig i USA. Også er det for å rette opp inntrykket av meg. Folk tror jeg bare kjørere park og pipe, men det er pudder jeg kjører mest. Så det var viktig for meg å understreke akkurat det, sier Grete.

Norsk-amerikanske Grete Eliassen bor i et hus i Salt Lake City. Hun kjøpte huset da hun flyttet til mormonerbyen i 2004. Utenfor står det en svær amerikansk bil, eller truck om du vil. Grete ber meg parkere ved siden av den, åpner opp garasjedøra og ber meg inn på kjøkkenet. Faren Ådne er på besøk og han forteller om flotte toppturer i nærområdet. 

– Han bor alltid hos meg når han er på besøk. Men vanligvis bor han på Hemnesberget i Nordland og konkurrerer i Vettenrennet hvert år. Han trives i fjellene rundt Salt Lake City fordi vi har så mye bra terreng og snø. Moren min bor i USA. 

Det er snart jul og Grete leser for harde livet til sine siste eksamener før skikjøringen får fullt fokus på nyåret. Dew Tour-åpningen i Breckenridge kickstarter konkurransesesongen for den mestvinnende norske skikjøreren i X Games-historien. 

For hun er norsk. Grete Eliassen. Eller Gretta som amerikanerne uttaler navnet. Men kjært barn har som vi alle vet mange navn og G Baby er også flittig brukt om 24-åringen.

– Hvem kaller deg G Baby?

– Nesten alle har begynt å kalle meg G Baby. Tror jeg hører  «– Hey G Baby» hver dag fra heisen. Men når det er seriøst kaller folk meg Grete.
På Facebook heter hun Gretta Bobby Easter og står oppført som «in a relationship».

– Hvem er du sammen med?

– Jeg er sammen med en veldig kjekk kar. Han er ingeniør og jobber med vindkraft.
Vi snakker ikke noe mer om det, jeg går på do og finner et Se & Hør i bladkurven på gulvet.

Grete ler når jeg spør om hvorfor hun har norske sladreblader på do og sier hun må følge med på kjendisene i Norge. 

Det er jo logisk, tenker jeg. 

Det kan jo være at Se & Hør vil skrive om Grete også. En gang. Om hun og vindkraftmannen. Vel, nok om det. 

Vi skal spise middag. Vi går ut av det to-etasjer store huset med tepper på gulvet og Se & Hør på do, ut gjennom garasjen med hele Völkl-kolleksjonen langs veggen, forbi noen snowboard som jeg tipper tilhører broren Knut. Storebroren til Grete er snowboardproffen Knut Eliassen, men i motsetning til Grete bor han i Norge. På Lillehammer. 

Vi setter oss inn i leiebilen fra Hertz og Grete finner seg til rette i passasjersetet og guider meg gjennom førjulsgater i Salt Lake City. City of mormons.

Vi sitter på Sushi Groove i utkanten av byen. Grete er stamgjest her.

– Jeg var her to-tre ganger i uka en periode, satt på samme sted og de som jobber her spurte bare om jeg skulle ha «det vanlige».

Grete ler og smiler. Og gleder seg til vinteren. De andre i restauranten nikker anerkjennende til middagsdaten min og jeg føler meg som en million dollars.

Jeg lar Grete bestille rå fisk med tilbehør, mens jeg kobler til strøm via en adapter til datamaskina og åpner et nytt, tomt ark i Microsoft Word. Lagrer som Grete.doc og gjør meg klar til å notere. Vi har mye å snakke om, og Grete er en travel dame. På forsesongen fløy hun rundt i hele USA for å vise filmen sin, Say My Name, innimellom studier og trening. Om noen dager har hun eksamen og jeg vil ikke gå i veien for A-er og B-er på multiple choice-eksamen.

I tillegg til alt annet skal hun holde kontakten med sponsorene sine. En rekke av de største aktørene i skibransjen har tatt Grete under vingene sine. Til å hjelpe seg med sponsorkontrakter og avtaler har hun hyret inn en agent, Amy Stanton. 

– Hun er også agenten til Gretchen Bleiler og det var gjennom henne jeg ble kjent med Amy. Det er hun som jobber med sponsorene mine. Vi snakker sammen på telefon hver eneste dag. 

– Hva snakket dere om i dag?

– I dag snakket vi om konkurransen som jeg og Kjersti skal ha på Geilo, sier Grete, og forteller litt om jentekonkurransen hun og snowboardproff Kjersti Buaas skal arrangere i april.

Grete er opptatt av at flere jenter skal drive med idrett, og har de siste årene engasjert seg politisk i Womans Sports Foundation. Hensikten er å få bedre vilkår til kvinner som driver med toppidrett. Og aller helst skikjøring, slik som Grete. 

– Før var det bare menn, men nå får både kvinner og menn like mye støtte.

Jeg husker på ungdomsskolen på Lillehammer. Mange av jentene hang bare på kjøpesenteret på Strandtorget mens jeg var i bakken. Når jentene blir 12-13 år er det mange som slutter med idrett. Jeg lot meg inspirere gjennom Knut. Jeg så at han lyktes og jeg ville følge i samme spor.

– Hvordan er det med kvinneidrett i USA i forhold til i Norge?

– Norge er ganske bra på kvinneidrett. I USA er det lang vei å gå. Du ser knapt kvinneidrett på TV. I Norge er det mer fokus på det. Hvis ikke jentene kan se andre jenter som driver med sport, blir de heller ikke stimulert til å holde på selv. 

Grete har selv fått føle på kroppen hvor vanskelig det kan være å drive med jenteidrett. Spesielt i en ellers så ganske mannsdominert twintipsport. Selv om Grete kan regnes som en av pionerene innenfor kvinnedelen av sporten, er det først i år at jentenes slopestyle i X Games vises på TV. Og pengepremiene har heller ikke vært like for jenter og gutter.

– Det er mye av grunnen til at jeg fortsetter. Jeg vil være med å vise sporten til andre jenter. Det er nå vi har sjansen.

– Hva har skjedd med pengepremiene siden du starta å konkurrere i X Games?

– Det morsommere er at X-gullet var verdt 2000 dollar da jeg konkurrerte første gangen. I dag får du 40.000 dollar for gull.

– Hva med sponsorene dine? Behandler de deg likt som gutta?

– Ja.

– Du klarer deg økonomisk, uten å måtte jobbe?

– Ja, jeg kan kjøre på ski og leve av det.

I desember er Grete ferdig med sin bachelorgrad innen Marketing Business. Hun tar kun sommer og høstsemester, og bruker derfor litt lenger tid enn en fulltidsstudent. Heldigivis for Grete studerer hun i Utah, og skikjøring står høyt i kurs. Det gir fordeler for verdens beste kvinnelige skikjørere.

– Jeg fikk lov å ta eksamen en uke før de andre fordi jeg skulle kjøre Dew Tour. Lærerne er kjempegreie. Det hender til og med at de vil ha autografen min for å gi til sønnene sine.

G Baby husker tilbake på tiden på Oppdal og Skigymnaset. Hun forteller om den gangen hun og klassekameratene dro på bli-kjent-tur, og Grete bare ville hjem.

– Jeg og en veninne bestilte til og med taxi fra langt inni skogen der. Jeg fikk vel 3 i gym på skolen, selv om jeg vant X Games i superipe både i andre- og tredjeklasse. Jeg fikk alltid best karakterer da jeg kjørte på landslaget i alpint. Det var liksom det som var skikjøring på den tiden. Jibbing ble ikke verdsatt som seriøst idrett.

Nå er jibbing verdsatt, og de beste i verden kan tjene oppimot 10 millioner i året. Og når slopestyle og halfpipe blir OL-grener kan de beste tjene enda mer.

– Hva tenker du om OL?

– Slopestyle kanskje, men det er vanskelig å si, det er lenge til. Pipe krever utrolig mye trening, så det tror jeg ikke.

Å være idrettsstjerne handler ikke bare om å trene, kjøre konkurranser eller lage film. Grete burker mye tid på fansen. Hun har egen Twitter- og Facebook-konto der hun er skikjøreren Grete Eliassen. I tillegg har hun blogg og nå egen nett-TV-kanal. På nettet får hun spørsmål fra yngre jenter om triks, og om hvordan man blir sponsa.

– Hvordan startet din sponsorkarriere?

– Jeg sendte brev til Oakley da jeg var 12 og skreiv at en dag skulle jeg bli verdens beste kvinnelige skikjører. Tre år etterpå fikk jeg Oakley-sponsor etter en sommer på Fonna.

Og etter at jeg dro til Åre på Red Bull Bigair fikk jeg kontrakt med Armada. 

– Er det vanskelig å være den beste jenta?

– Det er vanskelig å bli bedre hvis du ikke har en over deg på pallen. Men nå er det så mange gode skijenter, så jeg blir veldig inspirert av Kaya Turski, Sara Burke og Suzanne Graham. Hun bor i Salt Lake, vant Red Bull Cold Rush og er ikke redd for noen ting. Og Ane Enderud og Angel Thompson, en lokal skikjører fra Alta.

Plutselig dukker Suzanne som ikke er redd for noen ting opp på sushi-restauranten. Hun kan fortelle at hun har vært i Norge og hoppa base i Lysefjorden. 

Jeg spør Grete om ikke hun skal prøve basehopping.

– Nei, men jeg har prøvd å hoppe i fallskjerm en gang. Tandenhopp. Suzanne var med faktisk.

Det er moro å bare være jenter. Jeg er jo vant til å kjøre med gutta, har jo alltid gjort det. Da jeg starta med frikjøring var det jo bare gutta og meg. Nå er det mange flere. Det er gøy å se.

Jeg har lyst til å få med meg Ane Enderud å gjøre noe i Norge sammen med henne. 

– I fjor satte du verdensrekord i høydehopp for jenter på ski. Hva fikk deg til å gjøre det?

– Det hele starta med at energidrikksponsoren min Red Bull spurte meg om jeg ville gjøre noe morsomt. Jeg har tidligere kjørt mye hip, på Freeride Week i Åre for eksempel, og jeg føler meg sikker på en hip. Derfor bygde vi en hip i Canyons i Park City.

31 fot (9.4 meter, red. anm).

– Så nå kan andre jenter se på det og slå den. Jeg håper det vil motovere. Jeg håper vi kan gjøre mer sånn i framtida. Det var bare positive tilbakemeldinger etter verdensrekorden. 

Grete kan kinesisk. Hun har studert språket på universitet. Jeg lurer selvsagt på hvorfor.

– Jeg ville lære om andre kulturer og få et annet syn på verden gjennom den først. Kina kommer jo til å ta over. Også har jeg vært der å kjørt ski for noen år siden.

– Hva vil du bli når du blir stor?

– Kanskje politiker. Eller borgermester.

– Hva gjør du når du ikke kjører ski?

– Hører masse på musikk, spiller golf. Også kjører jeg vannski, og i sommer fikk jeg testa ut den norske twintip vannskiene. Det var veldig gøy!

– Har du noen filmplaner denne sesongen?

– Ja, du må følge med på nettsiden coldasice.tv. Der  kommer det masse videooppdateringer fra hele året. Hvis ikke TV-kanalene vil vise oss på fjernsynet lager vi det selv, sier Grete og smiler. Igjen. Hun smiler hele tiden. Ikke rart vindkraftingeniører fra USA blir betatt. 

GRETE ELIASSEN

Født 19. september 1986 i Minnesota. Faren er norsk. Flytett til Norge da hun var 5-6 år, så tilbake til USA og tilbake igjen til Norge og Lillehammer da hun var 13. Moren og faren skilte seg og Grete ble igjen på Lillehammer, mens moren flyttet tilbake til USA. Planen var å bare være i Norge i tre år. Grete begynte på skigymnas på Oppdal Videregående skole. I løpet av førsteklasse gikk hun over til parkkjøring. I løpet av tiden på skigymnaset vant Grete to X Games-gull. Flyttet tilbake til USA og Salt Lake City da hun var 19 år. Vil på sikt flytte tilbake til Norge. 

Grete har filmparts i både Poorboyz Productions og Jon Håtveits skifilmer som for eksempel Mind The Gap.