Få kjører brattere og høyere enn Melissa Presslaber

Det er januar og været har vært ullent de siste døgnene på kontinentet. Dagsplanen er topptur og intervju. Vi vet ikke hvor vi skal, bare at vi skal. Det hele utarter seg som en klassisk pudderjakt. Vi kikker, kjører, kikker og kjører tilbake. Forskjellen derimot, fra vanlig hæljesoldat-praksis, er at Melissa sikter noe høyere på horisonten enn de fleste av oss når hun betrakter forholdene. En dagstur for henne er kanskje noe andre ville planlagt en god stund.

– Jeg tror vi må bestemme oss nå, skal vi rekke noe i dag. Vi går for Wildspitze. Den er nesten 3 800 meter høy. Vi kan «jukse» oss ganske høyt opp med gondol, og er vi heldige så er vi alene der. Jeg liker å være alene, sier hun.

Det er en vinter siden sist topptur i Norge, og jeg kjenner at 3 800 meter høy topptur er litt mer enn jeg har pakket for.

Melissa Presslaber er av den beherskede typen. Nesten litt for rolig. Slik som ekstremt fjellvante folk kan virke. Men hvem er egentlig Melissa Presslaber?

De færreste nordmenn har nok hørt så mye om henne med mindre de studerer internasjonale ski-blekker, snurrer skifilmer med kun damer eller husker resultater fra Freeride World Tour qualifiers i 2007 og 2008.

– Jeg vokste opp i Matrei i Østerrike, hvor min far var skiinstruktør. Som barn var jeg veldig sent ute med å gå, men jeg begynte å kjøre på ski som to-åring. Jeg kunne faktisk stå på ski før jeg gikk rent, ler hun og strammer klatreselen.

På vei opp Wildspitzbahn ser vi den enorme Pitztalbreen brette seg utover fjellene. Langt bak ruver toppen av målet Wiltspitze, 3774 meter opp i utsikten. Vi kjøper oss noen gode høydemeter med banen, men må ned igjen på breen for innmarsjen til foten av Østerrikes nest høyeste fjell. Det lukter melkesyre. På den positive siden er solen i ferd med å komme frem og vinden løyer. Det var kanskje en fordel med rekognoseringsrunde og sen start likevel.

Melissa dobbeltsjekker sender mottaker i gondolen, mens hun forteller om lidenskapen og livsstilen som skikjører. Som med mange profesjonelle frikjørere, startet hun med alpint og konkurranser. Det ga henne teknikk, men ikke den rette drivkraften.

Hun reiste verden rundt med støvelbag og tok utdannelse som skiinstruktør på høyeste nivå, før hun gikk over til frikjøringskonkurranser. Flere gode resultater kom hennes vei også der, men det var ikke det hun ville.

– Det var gøy, men jeg oppdaget at konkurranser ikke var måten jeg ville presse meg selv på. På den tiden hadde jeg allerede fire kneoperasjoner i samme kne og jeg visste også at man må gå 120 prosent for å hevde seg i World Tour'en. Dessuten er jeg for snill, jeg bryr meg ikke om å vinne. Storslåtte fjell, naturen og ensomheten i høyfjellet er det som motiverer og driver meg. Det ledet meg gradvis til dit jeg er nå. Noe jeg er veldig glad for at skjedde, sier hun.

I dag vil Melissa helst betegne seg selv som «freeski mountaineer», det vi på norsk vil kategorisere som brattskikjører. Og på kvinnesiden har hun etablert seg som en av få som opptrer aktivt i denne ubefolkede grenen for de som ikke skyr tau, rapellfester og doble isøkser i anmarsjen, eller skvetter av 55 graders helling på vei ned.

«Shades of Winter»–filmene til Sandra Lahnsteiner, samt «As We Are» (2010), den første frikjøringsfilmen med kun jenter, var med på å etablere Melissa i miljøet. I dag lever hun av guiding og sponsorinntekter. Hverdagen består av å klatre, kjøre store linjer på ski om vinteren og terrengsykling på sommeren.

Når turen ikke går til andre siden av kloden og steder som Cordillera Blanca i Peru eller høyfjellet i Mongolia. Men hvordan havner man egentlig der? I tilnærmet kategori som Tormod Granheim eller avdøde Andreas Fransson?

– Det er mange jenter som er gode frikjørere, og det er mange jenter som er gode fjellklatrere. Det er ikke så mange av oss som kombinerer de to grenene. Kombinasjonen kommer med erfaring. Etterhvert som du er mer i fjellet og gjør nye ting, åpner mulighetene seg. Du kjører mer på ski og du klatrer mer, etterhvert kombinerer du de to, sier hun.

Hun får det til å høres enkelt ut. Noen av prestasjonene hennes er derimot på langt nær hverdagskost. Høyest setter hun solo-turen opp og ned nordsiden av Fletschhorn (3 993 moh) i 2014. Den beryktede siden av det sveitsiske fjellet holder et snitt på 50 til 55 grader i 600 høydemeter.

Det er en klassisk klatrerute, men det er ikke mange som kjører på ski ned igjen. Det var mye penger involvert med helikopterfilming, cineflex og hele pakka, og jeg måtte ta alle avgjørelser på egen hånd underveis. Det var isete og jævlig, men det ga en utrolig mestringsfølelse da jeg innså at jeg kom til å klare det, sier hun.

Det høyeste, bratteste og tøffeste er likevel ikke Melissa sitt største fokusområde i skikarrieren. Til tross for at hun

ofte havner på hårete steder.

– Jeg gjør ting i mitt eget tempo og søker ikke berømmelse eller oppmerksomhet. Jeg søker personlige utfordringer og eventyr. Jeg lever intensivt, men føler eventyret hele veien. Jeg har valgt å utfordre, men å ha det like bra uten å alltid nå målet. Man må likevel ut av komfortsonen for å bli bedre, men kjenne sine grenser. – Noe av det beste med det jeg holder på med er å kunne være med å motivere andre til å komme seg ut i fjellet gjennom media og sponsorer. Bedre enn å se seg selv på film. Det som gir meg aller mest er å se gløden unge mennesker får når de mestrer på et frikjøringskurs.

Nede på Pitztal-breen er snøen så tørr at det er ubehagelig å høre på, men vanvittig å se på. Jeg tusler etter Melissa som holder tempoet med tiendedels presisjon. Like fort. Hele tiden. Hun prøver noen nye feller fra en sponsor. Superlette. De fester seg dårlig på skiene og kladder. Hun mumler litt, justerer tempoet i forhold til feilen.

– Nytt utstyr, det er alltid noe nytt utstyr, sier hun.

I det vi begynner å bevege oss opp brefallet, er jeg glad for at hun forteller at hun har guidet her mange ganger. Kolossene av isblokker rundt oss er på størrelse med boligblokker og sprekkene under oss har jeg ikke lyst til å tenke på.

Det farlig fine været spriter opp turopplevelsen med utsikt over store deler av eurosonen, men i det vi nærmer oss siste flanke mot toppen, stopper brått idyllen. Helt siden solen brøt gjennom, har det ligget et slør av urolig vær i horisonten. Vi har vært oppmerksomme på det, men vinden kommer et godt stykke før skyene.

– Det ser ut som værvinduet vårt snevrer seg inn, sier hun.

Det tar ikke mange minuttene før det går fra bris til storm. En av hanskene mine forsvinner da kameraet er fremme. Et linsehylster når kamera skal ned i sekken. Det hjelper lite at det i utgangspunktet var 20 kuldegrader før vinden kom. Melissa har selvsagt det ekstra hanskeparet jeg glemte igjen.

Vi er bare 50 høydemeter fra korset på toppryggen og Melissa har gått uten ski opp den isete brattsiden. Vi vurderer forholdene nok en gang da vinden plutselig kaster henne et steg sidelengs og i bakken. Jeg har for lengst festet stegjern og står kneppet stødigere. Hun ser rolig på klokken, så på meg og så mot horisonten.

– Det er ikke verdt det. Vi snur. Det er alltid fjellet som bestemmer. Dessuten må vi over breen igjen før det blir mørkt, og der er det dårlig glid, roper hun gjennom vindkulene.

Slik blir det. Med stoppsvinger fødd inn med morsmelken, forsvinner hun nedover blåisen. Jeg velger en vindblåst snørenne og en ekstra omstilling av rando-bindingene. Nede på breen er været roligere og med fart fra brefallet glir Melissa noen hundre meter lengre enn «slepet» hun har med seg. Som forventet. Det kan ha noe med utgangshastighet å gjøre. Etter en halvtimes staking snur Melissa seg og smiler.

– Da var turen over. Det var kjekt med litt vær. Nå skal vi bare klatre opp til alpinanlegget igjen og kjøre ned.

Jeg regner turen ned til anlegget til å være 1 500 høydemeter slalomsvinger i mørket – med allerede mørbankede bein på oppkjørte løyper.

– Blir ikke det litt stress? Neida, du har vel med hodelykt?