Erik Naess - Kilden til Happynaess

– Hvor langt tid brukte du hit, Naess?
– Da var alt stengt, og jeg hadde sommerdekk over Hardangervidda. Det tok 12 timer en vei.

Vi tilbyr mat. Naess vil bare koke vann til nudlene sine. Vi tilbyr en ledig seng. Naess avslår høflig. Han skal sove i bilen.
Etter en liten stund tar han nudlene sine og går ut til bilen. Dagen etter prøver han en orginal linje, som starter ski høyre. Kan kommer ned mot en vindleppe. Planen er å hoppe langt inn og lande i en tranny den mest kjørte linja midt i facen. Om det går, hadde det vært spektakulært. Naess tryner.
Dag to blir avlyst på grunn av vær. Studentene blir igjen og kjører i den ene heisen som går. Naess setter seg i bilen og kjører 12 timer hjem på sommerdekk 
LES OGSÅ: Visjoner av Johanna

ANDRE MØTE MED ERIK NAESS: En midtvinterkveld i 2017 tar vi av fra E6 rett utenfor Oppdal. Vi er på telefonen med Naess, han gir kjøreanvisning. Han ser oss lenge før vi ser ham. Til slutt ser vi ham som en skygge inne i et stuevindu  i et relativt nytt hvit hus med to etasjer, bratt tak.
Utenfor: Dobbeltgarasje. Hadde det vært dagslys, hadde vi set rett opp på Hovden i oppdal.
Innenfor: Samboer, et stort duploslott som Eirik har bygd for sønnen.
I andre etasje: En liten sønn som sover, og en komplett VHS-samling i av alle skifilmer fra tidlig 2000-tall. 
I første etasje: En sofakrok med kona Hege, et langt kjøkkenbord der Naess har satt fram kaffen.

– Æ å fær å sutre på alle elementene oppe i parken, men æ vet at æ har blitt god på grunn av at dem er rævva, sier Naess.

Han snakker rolig med mørk stemme og utprega dialekt. Han er vokst opp noen kilometer bortenfor, rett under Vangslia.
Vi begynner med å ta opp tråden fra sist.

– Du er en småbarnsfar i 30-åra. Du har kjørt konkurranser i over 15 år. Hvorfor kjørte du 12 timer for det rennet i Sauda?
– Jeg vil bevise for meg sjøl og andre at jeg kan. Et slikt renn er en arena du kan gjøre det på. Jeg har fått et parkrottestempel, men jeg har alpinbakgrunn også, som jeg håper kommer fram. Så om jeg klarer å holde meg på beina et heilt run ... Litt av tankegangen er at om jeg klarer det, så skal jeg være helt øverst oppe i toppen. 
– Hvorfor ville du sove i bilen?
– Jeg ville vel bare være for meg sjøl litt. Det har jo blitt sånn at 90% av tida jeg er på ski, kjører jeg aleine. Jeg har ingen jevnaldrende å kjøre med.
– Jeg så deg i et par konkurranserun i fjor, i Røldal og Sauda. Du virker ikke veldig interessert i å safe?
– I Røldal så var det vel spesielt én feilbedømming helt oppe i toppen av facen ...
– Men du kunne prøvd på mindre triks? I frikjøringsrenn scorer det bra med backdlip og 3ere.
– Det der har vel alltid vært en curse for meg. Det der har jeg gjort fra lenge tilbake. Kommer meg til finale, og så skal jeg gjøre noe jeg aldri har gjort før. Jeg tror jeg er på vei bort fra det. Men jeg har bestemt meg for noe i toppen,  og så langt det går prøver jeg å forholde meg til det.
– Hvordan er det for deg å stå på toppen?
– Gode gamle klassiske konkurransenerver. Men med en gang jeg i gang og ser hvor jeg skal ... Da slipper alt.

LES OGSÅ: Turekspertene i UTE har testet Garmin Fenix 5x

DEN KOMPLETTE SKIKJØREREN. Huset til Naess er noen hundre meter fra huset til frikjører og Supervention-helt Eirik Finseth. Om kvelden hender det at de møtes for å raile på et 3,5 meter ruglete pvc-rør de har ordnet seg.

– Jeg kjørte racing mot Finseth-brødrene helt til videregående. Helt til twintip kom.  Jeg er født året mellom Finseth-brødrene, så uansett hvor god jeg var ble det alltid 2.,3. eller 4. plass. 

På skigymnaset på Oppdal valgte han twintip.

– Linja var allidrett, og vi var de første som valgte twintip som sport. Så vi fikk gjøre akkurat som vi ville.
– Hvor lærte dere triks?
– På rails gjaldt det  å finne det vennligste rekkverket og prøve seg fra. For oss var det ved Kapellet oppe på sykehjemmet. Det var av aluminium, som sklir ganske dårlig til å begynne med. Det var mye sånn i begynnelsen.  Man kunne ikke raile sånn som man kan nå, så man måtte prøve seg på rekkverket på barneskolen, selv om man ble kjefta på. Triksene plukket vi opp fra skifilmer, som ble sett cirka 40 ganger hver.

LES OGSÅ: Tonje Blomseth levde pelsjegerdrømmen

EN GANG SPURTE NAESS en lege om knærne hans ville låse seg. Legen svarte:

– Det er ikke noe særlig igjen inne i der.

Naess har tatt begge korsbåndene og meniskene i høyre kne. På Open Klasse i Myrkdalen i fjor kula han på det store hoppet. Det høyre kneet ble stort som en håndball. Naess kjørte hjem.
– Hvordan klarer du å gasse?
– Det gjelder å finne et punkt der det ikke gjør vondt og holde gassen akkurat der.

Han har ikke gått på skole etter videregående, men satsa alt på ski. Det var alt han ville. Han har fått det til å gå ved å  1) å jobbe i barnehage og 2) fått hjelp fra sponsorer.

Naess kan snakke høyt, han kan ønske å være for seg sjøl, men han er også omsorgsfull: Han er eldst av fire sæsken med stor aldersforskjell og har sju år i barnehage. Når sønnen Petter går og legger seg, står Erik igjen ute og fullfører snøhula.

I sin tid kunne du telle på en hånd de som var sponset av Nike på ski i Norge. Du hadde Håtveit – og Eirik Naess. Nærmest å gjøre det stort var han i 2008. Han ble invitert til US Open. Åtte timer før konkurransen hadde de en sen kveldssession på en wallride. Bildene blir ikke så gode, så Naess bestemmer seg for å kjøre opp, gjøre 180 og lande på andre sida. Det går bra en gang, to ganger, de får ett bilde, ser at det er ass-shot, går opp, prøver igjen. Resultat: Hofta ut av ledd.

– Det er det vondeste jeg har vært med på, uten tvil.
– Er du av typen som tenker karrieren min hadde vært anderledes dersom det og det ikke hadde skjedd?
– Det er mange som sier at man ikke skal angre ... Det er fristende å være en sånn person, men jeg angrer på de tingene jeg burde ha lært. Hofta er grei nok. Men framre korsbånd angrer jeg på: Jeg kjørte et treningsrun på Aspen Open, bli kuttet av av en i coursen. Kjøre et run til, får go-draget hele tida, kjører bak Kim Boberg og Henrik Harlaut. Så har de hadde avtalt å carve og hoppe hver sin vei på sistehoppet. Jeg har samme farta, men hopper rett fram ... Så da ryker korsbåndet. Jeg var uoppmerksom og utålmodig. Men det var flere som ikke hadde fått det med seg, det var seks stykker som røyk kneet den dagen.

ÅRETS MÅL.  
Før trodde mange at man var ferdig som jibber rundt 25.
– Sporten var for ung, sier Naess.
– Finnes det ei grense nå?
– Nei. De fleste gir seg med konkurranser rundt 25+, da. Men sporten har blitt så stor at det er mange måter å være skikjører på. Det plager meg når folk sider at Håtveit har lagt opp. Ja, han har lagt opp konkurranser. Men han kjører bedre enn noen gang. Og folk vet jo ikke at Patrick Søreide kjører fortsatt, selv om han er gudfaren for twintip i Norge.

I høst kunne du møte en tynn, mørkhåra, skjeggete fyr med skarpt blikk i bassenget på Oppdal.
– Jeg har nitrent i bassenget og tatt dobbelt molberger på én meter svikt. Står der som en idiot og makser ut for å få rotasjonen. Så målet er fremdeles å gjøre en switch dobbelcork i vinter. Det har jeg tenkt på i 3-4 vintre. Switch dub 9 eller 10, det ser jeg for meg at er dritlætt. Men jeg må ha en rollover, ikke et stepdown-hopp, for om jeg lander baki har jeg ikke sjans til å hente meg inn. Et hopp med fin lav bue, slik at du følger bakken ganske bra ... Da kan jeg gi på. 

2004: I sofaen hjemme hos Naess-familien sitter mange av vennene, de har vært på kurs, skal bli raftinginstruktører.
Det er bursdagen til Naess. Han kommer inn døra, ikledd en tall tee ("det var en nattkjole egentlig, som var stjålet på en butikk av Thomas Torjussen") en t-skjorte knytt rundt hodet ,og buksa lenger ned enn det som er fysisk mulig.
Naess kommer rett fra Fonna, der han har vært hele sommeren og kjørt. Han prater høyt, alle ser på ham. I den sofaen satt Hege. I dag er de gift.
Nå sitter hun borte i sofaen her på Oppdal mens praten går. I blant roper Erik til henne for å spørre henne om hvilket årstall det og det skjedde. Det har vært mange år med ski.

– Hadde du bra selvtillit på den tida?
– Litt for mye, tror jeg. Jeg kjenner meg igjen i de som jeg i dag vil kalle rappkjefta drittunger.  Jeg var nok en av dem.
– Hvor lenge var du det?
– Jeg begynte kanskje å bli litt roligere da jeg ble 25. Men hver gang jeg er i bakken, så er jeg han igjen. Gira og stort smil. Heisen hører jeg hjemme i.  Onsdag var jeg oppi selv om det pissregna. For meg er ski alltid artig. Skalaen starter på artig og blir dritartig på det beste. Jeg har vel lært meg å kose meg med den ungen jeg er.

Les Næss 10 svar under annonsen!

10 X NAESS

1. X-FAKTOREN
Den konkurransen Naess husker best fra de tidlige åra var X-sports på Stryn – en massiv big jump oppe i brebrassenget på Stryn. Sommerslush med masse kilo salt på – klink hardt. På resultatlista fant man også følgende navn: Gjerde, Melhus, Fidjestøl, Nordgård Larsen, Søreide, Håheimsnes, Øye.

2. LAPPEN
– Jeg tok lappen for to og et halvt år siden. Jeg måtte kjappe meg før jeg skulle bli far. Hvordan man er skikjører fra Oppdal uten lappen? Du sitter på med kompiser. Det verste var turene til Stryn eller Fonna med bag, skibag og sekk og skulle bytte busser for å komme seg herfra og dit. Jeg skulle ta lappen en gang og hadde satt av tid og penger, men så kom vinteren og alle prioriteringer forsvant.

3. DEN ÅRLIGE USA-TUREN
– Jeg har vært over kanskje 10 ganger. Breck er en utrolig kul park. Men jeg vil si Park City er min favoritt. Jeg husker den dagen vi hadde fixa den nederste big jumpen i linen der. Når du har kjørt deg inn på et sånt hopp og har skuterskyss opp og ned ... Det er godfeeling.

4. BESTE TRIKSET Å TA
– Switch cork 5. Du ligger så rolig og ser landinga hele veien. Og så er det så herlig skummelt å kjøre switch inn på store hopp.

5. NAESS PÅ FILM
– Jeg har aldri fått til et bra segment . Jeg har aldri hatt det crewet rundt meg, og aldri vært strukturet nok. Hadde jeg gått litt bedre sammen med Field ... Det var det første crewet som kom opp som var seriøse, litt mer NTG. Jeg kunne nok klart å komme meg inn, siden Trygve (les: Sande i VPG) har sponset filmene.  Men jeg gjør støntene i Børning-filmen, da, haha.

6. TOPPTUR
– Jeg går på topptur kanskje to ganger i året. Jeg går på tungt utstyr uten gåfunksjon i skoa. Jeg sier til de andre at de bare får gå, så får jeg komme når jeg kommer.

7. ARVEN ETTER NAESS
– Jeg ønsker at arven etter meg blir at flere blir med å kjøre på ski når de blir eldre. Og de ikke går og venter på en pudderdag. Gleden ved skikjøringa, uansett vær. Når folk sier for seg sjøl: – Holder'n på å kjøre enda? Da tenker jeg: – Koffor gjør itj du det da?

8. RIKTIG STED; RIKTIG TID
– Etter at de hadde hatt en shoot her i Oppdal skrudde Matt Sterbenz av bindingene på skiene sine og ga de til meg. Han sa: Jeg håper du kjører på disse.  Det var en av to gang jeg var på riktig sted til riktig tid.

9. OM EDITEN HAN KANKJE ALDRI FÅR LAGD
– Den skal hete Naecessary Evil, et ordspill på Det andre flyet som var med til Hiroshima. Jeg er uten hjelm, med sigg på heisen. Det er bra at de får se meg i tillegg til han konkurransekjøreren.

10. OM MESTRING
– Den følelsen av å gå ut i hoppet og vite at du har gjort alt riktig ... at buen og rotasjonen blir slik du har tenkt og planlagt. Og lande i kontroll. Hvordan beskriver man den mestringsfølelsen?