Alle var gule den gangen. Det var fordi det bare var ett par. Salomon Teneighty. En av de alle første skiene med tupp i begge ender. Spesiallaget for den da purunge sporten vi i dag kaller freestyle, freeski eller jibbing.
Hvem er det som skal ha mye av æren for det? Det er Jean- Philippe Auclair fra Quebec i Canada.

JP var han som alltid tweaket mutegrabben best, enten han lå opp ned i lufta eller han gjorde straightairs i pipen. I Hawaii-skjorte, flagrende mørkt hår og goggles. JP var en perfeksjonist, men han var ydmyk. Han visste hvor han ville, men lyttet til folk rundt seg.

Jeg bodde med JP noen uker i Chile i 2010. En kveld vi spiste middag og jeg skulle intervjue han om karrieren hans på ski, endte vi heller opp med å snakke om pastasaus, klimakvoter og møbelsnekring. JP var veldig opptatt av alle de tre tingene. Mye mer opptatt av det enn å snakke om seg selv. Han forklarte i detalj hvordan han lagde pastasausen og jeg noterte flittig. Nylig hadde han funnet en gammel tredør som han gjorde om til et stuebord.
– Jeg har lyst til å drive med møbelsnekring når jeg legger skikarrieren på hylla, sa han.
Også snakket han om klimakvoter og dro paralleller til skikjøringa.
– Det er som når jeg kjører ski i Alaska. Jeg planlegger ruta mi ned fjellet som om det skulle skje noe på veien ned. Jeg ser etter utveier. På samme måte vil jeg også planlegge og gjøre ting hver dag som om det skulle være en krise med miljøet, sa JP.

Etterpå tok vi bilder av den chilenske stjernehimmelen med lang lukkertid på kameraet. JP var en lidenskapelig fotograf og hadde et godt øye for detaljer. Han klipte alltid sine egne filmsegmenter hos Poorboyz productions, og han har en og annen Andreas Håtveit-part på samvittigheten også. De siste årene har han jobbet med filmselskapet Sherpas Cinema, og mest kjent ble han for urbansegmentet fra filmen All.I.Can, der JP kjører gjennom gatene i Rossland og Nelson i British Columbia og leker seg ned trapper og hopper over hustak. Filmklippet ble kjapt en suksess og er blitt sett av millioner på nettet. Ingen hadde sett noe lignende.

Etter at vi skilte lag i Chile har vi møttes rundt om kring på kloden. JP hadde alltid en plan han ville dele, et prosjekt han ville gjennomføre. Men det måtte gjøres skikkelig og ingenting skulle overlates til tilfeldighetene. De siste årene har fokuset mot fjellet gitt JP en ny dimensjon i skikjøringen. Etter at samboeren fikk jobb i Zurich og de begge flyttet til Europa har Chamonix vært et av tilholdsstedene for JP. I Chamomix fant han Andreas Fransson og flere andre med samme lidenskap. JP slukte kunnskapen kompisene delte. Han ville lære mer om fjellet. Han tok avanserte skredkurs. Han hadde funnet sin nye vei. Fra å kjøre ski i gata med 15-åringer i Quebec det ene året til å bestige Stetind i Nordland det andre året. JP gjorde begge deler med stil, lidenskap og nysgjerrighet. Mannen som hadde gjort alt. Mannen som dro til Kenya om sommeren for å bygge skoler til hjemløse barn. Mannen som ikke hadde samvittighet til å la seg bli sponset av energidrikkprodusenter, selv om han kunne tjent mangfoldige tusen dollar. Mannen som ble far for første gang i sommer. Mannen som omkom i snøskred i Chile.

Vi har mistet en hedersmann.

Takk for skiturene, JP.